Innlegg ved landbruksminister Lars Sponheim, mandag 20. september

Innledning

Kjære konferansedeltakere

Først vil jeg takke varaordfører i Stavanger Bjørg Tysdal Moe for velkomsten og Fylkesmann Tora Aasland som har tatt på seg å lede oss gjennom konferansen! Jeg er veldig fornøyd med å holde konferansen i Stavanger. Rogaland er kanskje det fylket i Norge hvor kampen om areal har vært mest konfliktfylt og vanskelig de siste tiårene, men her har dere vist at disse utfordringene kan møtes gjennom samarbeid og dialog. Fylkesmannen, fylkeskommunen og kommunene på Nord-Jæren har gått sammen om å lage en fylkesdelplan hvor man har blitt enige om kjerneområder for landbruk i et 40 års perspektiv.

Det gleder meg at vi har fått så enorm respons på invitasjonen, det alene forteller meg at forvaltning av arealressurser har stor aktualitet over hele landet. Spesielt er jeg glad for at så mange som 90 kommuner er representert, og at vi finner mange politikere i salen.

Konferansen er et ledd i Landbruksdepartementets kommunesatsing. Kommunene er en sentral aktør for utvikling av framtidas distrikts-Norge. På landbruksområdet har vi flyttet betydelig med ansvar og oppgaver til lokalt nivå de siste året. Kommunene har vært arealmyndighet etter Plan- og bygningsloven siden 1985, og med utvidet ansvar på landbruksområdet blir det nå lettere for kommunene å få et mer helhetlig grep om arealforvaltning og næringsutvikling i landbruksområdene. Målet er å stimulere til lokal forankring av landbrukspolitikken og forståelse og aksept for viktige landsbrukspolitiske målsettinger. Dette betyr at viktige vedtak fattes lokalt der man kjenner problemstillingene best.

Jeg ønsker med dette arrangementet å fokusere på mulighetene for å få til en langsiktig tenkning i de valgene vi står overfor. I kommunene skal dere nå skape en lokal landbrukspolitikk som også omfatter forvaltning av arealressursene i et langsiktig perspektiv. Jeg har stor tillit til at kommunepolitikerne tar disse utfordringene på alvor.

Vi ser en del utviklingstrekk som skaper bekymring: Over 1 million dekar dyrka og dyrkbar jord er omdisponert i Norge de siste 50 årene. Fortsetter denne tendensen er halvparten av våre mest verdifulle arealer for matproduksjon borte om nye 50 år! For kulturlandskapet som helhet er inngrep pga nedbygging en av flere utfordringer. Både jeg og andre innledere vil komme mer tilbake til de andre utfordringene seinere.

Derfor ønsker jeg å utvikle en samlet politikk for landbruksområdene, slik at bevaring av jord og landskap blir sett i sammenheng. Likevel må vi fortsatt ha et særskilt fokus på jordbruksareal for matproduksjon. Vi må hegne om mulighetene til å produsere mat på jordbruksarealer også i framtida. I vårt land er bare 3% av arealet er dyrket jord og denne jorda er verdifull. Likevel bygges denne jorda ned i stort tempo. Jeg spør dere: Er dere klar over at vårt landbruk har fordeler som andre land med større avlingspotensial ikke har? Lange dager med mye lys kombinert med godt klima (sikker nedbør), gir våre produkter unik smak og kvalitet.

Vi kan ikke fortsette å bygge ned 2 millioner daa jord for hvert 100 år fremover.

Departementet har derfor satt som politisk mål at omdisponeringen av dyrka og dyrkbar mark må halveres innen 2010.

Dette er et ambisiøst mål, men fortsatt er det et høyt tall for nedbygging.

Det er ganske underlig hvordan vi sløser med arealene til utbygging i Norge. Reiser vi med fly, er det lett å få perspektiv på dette: Hus ligger spredt utover store deler av landskapet. I de aller fleste andre land har man i stor grad konsentrert bebyggelsen på landsbygda i tette klynger og dyrka jord er spart. Vi er nødt til å endre holdninger våre til arealbruk. Jeg tror at holdningen blant mange fortsatt er at ”areal er noe det er nok av”. På den måten blir både jordbruksareal og landskapskvaliteter lett offer for ”bit for bit”-tenkning. Areal og landskapskvaliteter er begrensete ressurser som samtidig har unike muligheter å by på for framtida.

For kulturlandskapet som helhet trenger vi ulike typer mål og virkemidler:

• Et sett som skal sikre skjøtsel og levende bygder, og ett sett som beskytter viktige kvaliteter og landskapet som helhet.
• Spesielt verdifulle kulturlandskap skal være kartlagt og få en særskilt forvaltning innen 2010.
• Områder som gror igjen må skjøttes, både med tanke på næringsmessig bruk og rekreasjonsverdi

Det jeg mener med dette, er at vi må bli mye tøffere til å si hva vi ønsker og ikke minst hva vi ikke ønsker. Når vi legger inn langsiktige hensyn, skaper vi samtidig fremtidsmuligheter for å bruke landskapet på nye måter. Det som tidligere var jordbruksområder med lavt avlingspotensial og ”svelt i hjel”, har allerede vist seg å kunne være gullgruver for reiseliv og lokal næringsutvikling. I Hordaland har vi fått et nytt begrep ”kulturlandskap smaker”. Engasjement fra kommunene, landbruket selv og befolkningen er nødvendig for å vedlikeholde verdiene og lage næringer av det.

Det er enklere å sikre arealer som potensial for fremtidig matproduksjon hvis disse landbruksområdene også blir mer konkurransedyktige med hensyn til samfunnsnytte. Tenk hva bynært landbruk med sitt kulturlandskap kan tilby bybefolkningen (eks Maridalen). Jeg vil påstå at mange distrikter langt fra er gode nok til å bruke de markedsmulighetene som ligger i fritidsbebyggelse med en stor ekstra befolkning hver helg.. Få fram egenart og kvalitet, og bruk særpreg til å utvikle unike tilbud!! Folk vil delta, se, nyte, slappe av og drømme. Landbruket skal mette disse behovene også.

Derfor vil jeg ha kulturlandskap som et eget politikkområde. Det trengs politisk vilje til å sikre landskapets verdier og bruke dem positivt i utviklingsarbeid lokalt. For meg har landbrukslandskapet en egenverdi. Når jeg snakker om kulturlandskap som landbruksminister, mener jeg landbrukets kulturlandskap. Dette omfatter landskapets utseende i stort format der natur og kultur møtes; gårder og landbruksområder med jordbruksareal, bebyggelse, skog og utmark og setre. Men kulturlandskapet er mye mer: Mange steder har det en historisk dybde, vist gjennom både kulturminner og kulturarv; historiene som folk kan fortelle, maten som lages og driftsformer som blir holdt i hevd. Som leveområde for planter og dyr kan gamle kulturmarker være helt unike. Kulturlandskap og verdiene knyttet til det får økende internasjonal oppmerksomhet. Jeg har selv vært med å fremme og vedta en nordisk deklarasjon om landbrukets kulturlandskap og landbrukets fremtidige roller på Island i august.

Jeg vil at fokus på landbruksarealenes verdi i hver kommune skal øke oppmerksomheten om landskapets estetikk på flere måter. Landbruket har lange tradisjoner for å vedlikeholde freda og verneverdig landbruksbebyggelse, og for å holde landskapet i hevd. De nye bygningene som kommer, trenger en like nennsom behandling! Jeg vil oppfordre kommunene til å stille krav til estetisk utforming til et kombinert bygningskultur- og kulturlandskapsarbeid. Jeg er sikker på at for fremtidige generasjoner vil dette være viktig for om bygder og byer blir attraktive bosteder.

Det må bli bedre muligheter for rekreasjon og opplevelser for folk flest i jordbrukslandskapet blant annet ved å gjøre det mer tilgjengelig med stier. Ofte er dette befolkningens aller nærmeste rekreasjonsområder. Erfaringer viser at folk som er knyttet til jordbrukslandskapet også engasjerer seg i hva som skjer med det.

Alle snakker om gjengroing– dette provoserer meg til å snu litt på flisa. Hva er egentlig galt med trær? Mange stiller seg det spørsmålet og skjønner ikke hvorfor gjengroing er et problem. Det vi trenger er diskusjon om er hva slags kulturlandskap vi ønsker å prioritere i samfunnet. Vi må spørre oss hvor vil vi ha trær, og hvor vi ikke vil ha trær og hva som gir størst samfunnsnytte?! Dette er ikke bare et anliggende for landbruket, men for hele befolkningen. Kommuner og landbruk: La folk engasjere seg og bry seg om hvordan landskapet skal se ut.

Satsing på dialog og samhandling

Kommunene har nå fått ansvaret. Det staten nå kan gjøre er å være i dialog med kommunene og bidra med hjelpemidler for å få satt arealforvaltning på den politiske dagsorden i kommunen. For å styrke dialogen i kommunene og med andre viktige aktører i arealforvaltningen har vi satset på å utvikle visuelle virkemidler som kan skape debatt. Vi jobber også med virkemidler som skal gi kommunene bedre kartfestet oversikt over verdiene og mulighet til å tenke langsiktig.

I en spørreundersøkelse vi har fått utført blant kommunepolitikere mener et klart flertall av landets kommunepolitikere at arealforvaltningen skaper betydelige konflikter. Bare en tredjedel av lokalpolitikerne mener deres egen kommune har tatt grep for å begrense utbyggingen av landbruks- og friluftsområder. En tredjedel(34 prosent) sier også at deres kommune ikke har gjort noe for å begrense utbygging av landbruks, natur- og friluftsområder.

Jeg ønsker debatt om fremtidens landskap. Regjeringen skal gi tydelige signaler om hvor vi vil og derfor må kommunene må være modige nok til å tørre å ta de vanskelige avveiingene mellom utbygging og vern. Det er viktig at alle kommuner er beviste på hvilke virkemidler de har til rådighet og har en klar politikk på hva man vil ta vare på. Fra statens side vurderer vi fortløpende om vi må gå inn med sterkere tiltak. Jeg har stor tro på at kommunene selv skal styre dette, men dersom vi ser at nasjonale målsetninger ikke nås må vi vurdere nye nasjonale og sterkere tiltak.

Vi er avhengige av det lokale og regionale nivået for å sikre jord og kulturlandskap. Derfor legger vi ansvaret for å utforme og gjennomføre mange konkrete mål og strategier til kommunene. Dette vet jeg er vanskelig fordi dere også sitter nærmest til de som eventuelt skal få et nei.

Jeg vil nå oppfordre kommunene til å kartlegge sine arealressurser og utpeke kjerneområder for jordbruk og kulturlandskap. Vi holder nå på å lage en veileder om dette. Dette er ikke et pålegg fra statens side, men vi håper kommunen kan se nytten av dette arbeidet. Hovedmålet er å få i gang en politisk prosess med å prioritere og definere de viktigste områdene for matproduksjon og kulturlandskap. Jeg tror en slik prosess har mange nytteeffekter, og kan medvirke til å sette i gang lokalpolitiske debatter om den fremtidig forvaltningen av landbrukslandskapet. Erfaringer viser at kommuner som lager langsiktige grenser, lettere får respekt for de enkeltavgjørelser som tas. Det gir også større forutsigbarhet for alle i kommunen og i forholdet til regionale myndigheter Senere i dag vil vi se hvordan Meland kommune i Hordaland har gjennomført en prosess med å kartlegge kjerneområder for jordbruk og kulturlandskap.

Mat og arealer for matproduksjon er et globalt anliggende som alle land må være med å ta et ansvar for. Derfor er det et tankekors at jordbruksarealer for matproduksjon i praksis har så har så lav juridisk beskyttelse i Norge.

Vi har også laget en film, en DVD, som vi håper kan brukes i forbindelse med politiske debatter og i dialogen mellom stat, fylker og kommuner.

Ett godt eksempel på bruk av visuelle virkemidler som har satt arealforvaltning høyt på den lokalpolitiske dagsorden, får vi se i dag når landbruksdirektør Ole Bakkebø presenterer et bildespill om kulturlandskap i fortid og fremtid. Slike visuelle hjelpemidler blir nå laget i flere fylker.

Mange av dere kjenner godt til det arbeidet som pågår med utvikling av regionale miljøprogram for landbruket. Det er lagt opp til en bred prosess om utforming av mål og strategier i hvert fylke. Miljøprogrammet skal spisse økonomiske virkemidler mot de største miljøutfordringene i fylket innen hovedtemaene kulturlandskap og reduksjon av forurensning. Disse får virkning fra 2005 og omfatter 350 mill kr det året. Dette kommer i tillegg til de 115 mill som kommunene får til landbruksrelatert miljøarbeid. Samordning og god kommunikasjon om utformingen av regionale mål og strategier og de kommunale prioriteringer gir mulighet for å få god effekt av de ulike virkemidlene som finnes lokalt og regionalt. Det skal også i gang lignende arbeid med å utvikle regionale næringsprogram i landbruket. Framover må kommunene og fylkene i større grad prioritere noen områder sterkere enn andre, og se på hvordan virkemidler innen skog, kulturlandskap og næringsutvikling kan koordineres og skape synergi!

Som de fleste av dere kanskje har fått med dere skifter departementet 1. oktober navn til landbruks- og matdepartementet. Navneskiftet illustrerer ikke bare vår nye organisering med et Mattilsyn, men også at det vil utvikles en matpolitikk. Og denne politikken henger godt sammen med en satsing på å bevare grunnlaget for egen matproduksjon!

Dersom norsk landbruk fremover skal ivareta en mangesidig samfunnsrolle og medvirke til å opprettholde aktive bruk i hele landet, er det behov for tydelige strategier som aktivt møter internasjonale rammevilkår og utfordringer i fremtidens landbruk. Derfor har vi satt i verk en strategi som vi har gitt navnet Landbruk Pluss.

Med Landbruk Pluss skal vi legge til rette for å utvikle ny aktivitet lokalt, og skape attraktive bosteder parallelt med at det skjer nødvendige strukturtilpasninger for å forbedre lønnsomheten i landbruket. Landbruk pluss omfatter forenkling av virkemidler som unødig setter grenser for næringsutvikling og bosetting, og økt satsing på nyskaping og ny kunnskap. Denne politikken skal ikke gå på bekostning av jordvern og kulturlandskap! Tvert i mot er bevaring av arealgrunnlaget avgjørende for å få til dette. Intakte landskap med estetiske kvaliteter er attraktive som bosteder, samtidig som dette også er en styrke for turist- eller opplevelsesbasert næringsutvikling og lokale arbeidsplasser.

Landbruk Pluss- politikk krever nytenkning på mange nivå og områder, som f.eks. innen reiseliv, matkultur, bruk av utmarksressurser og utvikling av kvaliteter i kulturlandskapet.

Som økonom er jeg opptatt av å øke samfunnsnytte og å bruke markedsmekanismer. Det trenger ikke å være noen motsetning mellom å sikre kulturlandskap og jordbruksarealer og å produsere det markedet vil ha, tvert imot. Derfor får vi mer igjen for å sikre skjøtsel av kulturlandskapet og bruke det i næringsutvikling der vi finner flest folk, enten som lokalbefolkning eller tilreisende.

Den nye politikken handler også om å utforske og utnytte utradisjonelle markeder i retning av mer spesialiserte produkter og tjenester, for eksempel knyttet til grønn omsorg, rekreasjon, friluftsliv og opplevelser. Det handler om å gjøre områder attraktive, slik at vi legger til rette for slike initiativ.

Vi må alle ta utfordringen
Denne konferansen har kommunene som hovedmålgruppe. Det er dere i kommunene som har hovedansvar for å utforme framtidas landskap, bo- og oppvekstmiljøer, og ivareta grunnlaget for næringsutvikling og matproduksjon. Vår spørreundersøkelse viser at det er mange positive holdninger til å sikre disse verdiene blant kommunepolitikerne. Samtidig viser undersøkelsen at 1 av 3 kommuner ikke har gjennomført tiltak for å begrense nedbyggingen av LNF-områder i kommunen. Det er muligheter for å gjøre noe med den negative trenden ved å være mer bevisste på hvor man bygger og hvordan, og hvor man trenger å bevare grunnlaget for landbruk i et langsiktig perspektiv. Det er økt kunnskap, bevissthet og ansvar for egne omgivelser som skal gi bedre og mer fremtidsrettede forvaltning av verdiene i landskapet.

Det er samtidig behov for et bredt engasjement fra en bred allmennhet, fra miljøorganisasjoner, organisasjoner med tilknytning til landbruket og andre. Vi trenger også pressgrupper som aktivt er talerør for å dekke både dagens og framtidas behov !

Det er tid for nytenkning, og jeg vil oppfordre dere alle til å tenke gjennom hva som kan gjøres bedre og annerledes fremover!