Nye fortellinger om fremtidsbygda

Av landbruks- og matminister Lars Sponheim (V)

Kampen om det gode liv på bygda pågår mellom dem som ser seg tilbake og drømmer om fortidsdager med gamle helter, og dem som ser fremover og på mulighetene som kommer. Bygdedebatten er delt i to leire: De som gruer seg til fremtiden og kun styres av det negative, og de som gleder seg til fremtiden og tar tak i mulighetene som åpner seg.

Virgina Postrel beskrev dette fenomenet i boka ”The future and its Enemies”. Hun delte politikkens aktører inn i to typer; ”statikerne” og ”dynamistene”. Statikerne ønsker et oversiktelig, planlagt og forutsigbart samfunn. Dynamistene er de som aksepterer og fremmer innovasjon og ser på fri og uregulert eksperimentering som grunnleggende for vekst i samfunnet. Dynamistene finnes, i følge Postrel, i ulike politiske leire. Høstens valgkamp dreier seg om to regjeringsalternativer – det sosialistiske og det borgelige. Det kan virke som om dynamistene i det sosialistiske regjeringsalternativet holdes nede av statikerne .

Fremtidsbygda 2020
Landbruks- og matdepartementet har denne våren presentert scenarieprosjektet ”Fremtidsbygda 2020” av Rogalandsforskning og Berrefjord og Thomassen AS. Målet er å få opp en debatt lokalt om hvilke grep som er nødvendig å ta i dag, for å møte de utviklingstrekk som kommer i morgen. Av fire scenarier er det spesielt to som skiller seg ut; ”Motvindbygda” og ”Anti-Jante bygda”. Det er i disse typene lokalsamfunn kampen om fremtiden står i dag. Begge har i utgangspunktet, året 2005, mange likheter. De har en sterk identitet og en dugnad- og bygdekultur som møter utfordringer i det moderne samfunnet. Likevel går de to bygdene, frem mot 2020, i rakt motsatte retninger.

Motvindbygda bruker gamle virkemidler, men denne gangen lykkes det ikke. De må gi tapt, og sentral landbruks- og miljøpolitikk får skylden. Anti-Jante bygda skaper en ny integritet bygd på gamle tradisjoner, den klarer å få frem noe unikt og vokser seg gjennom utfordringene.

Det er det som skjer i hodene på folk som skaper endring og i de bygdene hvor det er toleranse, åpenhet og nysgjerrighet, er fremtidsmulighetene også bedre.

Utdanningsrevolusjon
Samfunnet og menneskers måte å leve livet på forandrer seg stadig. Utdanningsnivået i den norske befolkningen er stadig stigende. Andelen med en utdanning på universitets- og høgskolenivå er nesten fordoblet i løpet av de siste 20 årene og aldri før har en større andel av 19-24-åringene i Norge vært i høyere utdanning: I 2003 var andelen 29 prosent . Dersom bygdene skal være attraktive bo- og arbeidsplasser for disse ungdommene i fremtiden, må vi som bor i bygda møte dem med utfordringer som tenner dem.

Gründerboom
Det finnes ikke noen mal for hvordan det moderne arbeidslivet vil se ut. Vi blir i mye mindre grad bare bonde, bare frisør eller bare ingeniør. Kanskje har frisøren salongen sin på et småbruk eller bonden jobber som deltidsingeniør i byen. Og mange flere vil starte sine egne bedrifter. I fjor ble det på landsbasis registrert 28 119 nye foretak i Foretaksregisteret, over 18 % flere enn i 2003, og utviklingen har fortsatt langt inn i 2005. Dette er en trend vi må legge til rette for kan fortsette. Noen vil fortsatt være arbeidstakere, andre vil jobbe i kommunen, noen få vil i tillegg starte opp bedrifter som kan utvikle seg til større arbeidsplasser for flere. Men aller mest trenger vi mindre bedrifter – hvor det faktisk er et mål å være sin egen sjef og skape en arbeidsplass for seg og kanskje to-tre . Jeg er overbevist om at det er et slikt mangfold av ulike alternativer som vil dra bygda i riktig retning fremover.

Nye boformer
På samme måte finnes det ikke noen modell for hvordan vi skal leve. Vi bor kanskje ikke lenger bare på gård, bare i leilighet eller bare i en enebolig i tettstedet. Vi vil ha fleksibiliteten i å kunne ta med noe av jobben på hytta i lange helger, eller vi vil tilbringe tid med kollegaer og venner i byen fire dager i uka og ellers få roen på et småbruk i fjellet. Den perfekte uka har jeg for min del tilbrakt både i Ulvik og på Manhattan. Mariann Villa fra Norsk senter for bygdforskning beskriver noen av disse trendene i doktoravhandlingen sin: ”Bygda som bustad” (juni 2005). Bygda er ikke lenger et sted vi bor fordi vi har jobb der, men et sted som representerer en ”rural idyll” – et sted å leve det gode liv. Nytt arbeidsmønster og mer fritid gjør at folk i større grad surfer mellom ulike verdener. Vi blir mer dynamiske. Da nytter det ikke med statiske politiske virkemidler, eller en retorikk om å ”stoppe eller snu utviklingen”. Derfor er det så grunnleggende viktig de grepene denne regjeringen har gjort, og vil fortsette å gjøre, i landbruks- og distriktspolitikken – for å legge til rette for økt valgfrihet.

Politiske grep for økt lokaldemokrati
Det er gjennomført flere tiltak for å øke omsetning av landbrukseiendommer nettopp med sikte på at folk kan leve for gården, ikke bare av den: Nye arealgrenser for konsesjonsplikt fra 01.01.04, en nedre beløpsgrense for prisvurdering ved konsesjonspliktig kjøp av eiendom fra juni 2004 og forslag om oppheving av delingsforbudet i jordloven. I tillegg har Plan- og bygningsloven blitt tydeliggjort for å legge bedre til rette for landbrukstilknyttet næringsvirksomhet. Det er slike grep vi som sentrale politikere må ta, for at lokale myndigheter kan tilpasse dem sine virkeligheter og bruke dem for å skape de ulike gode samfunnene rundt om i norske bygder. Lokale politikere har, med de endringene som er gjort i den sentrale landbrukspolitikken, endelig mulighet til å drive en aktiv landbruks-, areal- og eiendomspolitikk i sine kommuner. Vi har forenklet tilskuddsmidler og delegert myndighet slik at lokale myndigheter kan målrette innsatsen etter lokale nærings- og miljøbehov. En rekke juridiske og økonomiske virkemidler har blitt overført til kommunene, slik at de får mer ansvar for gjennomføring av landbrukspolitikken. Foreløpige resultater fra Norsk senter for bygdeforskning viser at reformen har ført til økt entusiasme og tro på egne krefter i kommunen – ja, en opplevelse av økt innflytelse og makt.