Spørsmål nr. 24: kost/nytte effekter av klimatiltak

"Ifølge den danske miljøvernminister Hans Chr. Schmidt og finansminister Thor Pedersen får danske skattebetalere mest miljø for pengene ved å investere i klimatiltak i utlandet fremfor i Danmark. Den danske regjering legger derfor opp til å nå Kyotokravene bl.a. ved å kjøpe seg til uutnyttede CO ₂-kvoter i utlandet og ved å investere i utenlandske miljøprosjekter. Samme forutsetninger gjelder i stor grad for Norge.
Hvilke analyser av kost/nytte effekter har statsråden foretatt for klimatiltakene til den norske Regjering?"

President

Kostnadseffektivitet er et sentralt hensyn i klimapolitikken, som i miljøpolitikken for øvrig. Det er viktig å velge løsninger som gir størst miljøgevinst i forhold til kostnadene. Regjeringen legger derfor stor vekt på nasjonal og internasjonal kvotehandel som virkemiddel. Stortinget har sluttet seg til at det skal innføres et nasjonalt kvotesystem allerede fra 2005.

Kvotehandel vil bidra til å sikre kostnadseffektivitet i klimapolitikken, fordi bedriftene selv vil kunne bestemme hvilke utslippsreduserende tiltak som skal gjennomføres, når de skal gjennomføres og i hvilken grad de vil kjøpe eller selge kvoter. Det vil være i bedriftenes egen interesse å sette i verk de rimeligste tiltakene først, og å redusere utslippene fra egen virksomhet dersom de har tiltak som er billigere enn forventet kvotepris.

Norge har forpliktet seg til at årlige klimagassutslippene i perioden 2008-2012 i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 1 prosent høyere enn i 1990. Norge har i klimaforhandlingene arbeidet for at utslippsbegrensningene skal kunne gjennomføres på en fleksibel måte, men samtidig slik at den miljømessige troverdigheten ikke svekkes. Norge har i stor grad fått gjennomslag for dette. Kyotoprotokollen åpner for bruk av fleksible mekanismer: Internasjonal kvotehandel, den grønne utviklingsmekanismen og felles gjennomføring mellom industriland. Samtidig sier Kyotoprotokollen at bruken av mekanismene skal komme i tillegg til bruk av nasjonale virkemidler. Dette ligger også til grunn i den danske klimastrategien, der det slås fast at Danmark akter å leve opp til sine internasjonale forpliktelser, og at det fortsatt skal satses på nasjonale virkemidler.

Regjeringen legger opp til at Norge skal overholde sine utslippsforpliktelser gjennom nasjonale tiltak, supplert med en aktiv bruk av de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen. Gjennom sitt samtykke til hovedtrekkene i Klimameldingen og tilleggsmeldingen, samt ratifikasjon av Kyotoprotokollen, har Stortinget sluttet seg til dette.

Denne fleksibiliteten er viktig. Både beregninger for norsk økonomi og anslag for OECD-området under ett viser at kostnadene ved å gjennomføre Kyotoprotokollen blir mye høyere hvis det ikke gis anledning til bruk av fleksible mekanismer. Ved å gi norske bedrifter mulighet til å delta i internasjonal kvotehandel, vil en i stor grad kunne overlate til markedet å avgjøre om det er mest lønnsomt å sette i verk tiltak hjemme eller i utlandet.

Vi ser også positivt på at norske bedrifter deltar i utslippsreduserende prosjekter i utlandet, ikke minst gjennom den grønne utviklingsmekanismen, CDM. Gjennom å bidra til slike miljørettede investeringer i utviklingsland sendes et viktig signal til disse landene om at vi i den rike delen av verden tar klimaproblemet og utfordringene med å skape bærekraftig utvikling i utviklingslandene på alvor. Slike prosjekter kan også skape en bedre stemning mellom utviklings- og industriland i forhandlingene om et fremtidig globalt klimaregime.

Nytten av tiltak som begrenser og helst reduserer klimagassutslippene, og som bidrar til at Kyotoprotokollens forpliktelser blir overholdt, er åpenbar. Protokollen er det første skrittet på veien mot et mer ambisiøst globalt klimaregime for å stabilisere konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren. Bare på denne måten kan en ha håp om å unngå betydelige, skadelige – og kostnadskrevende – menneskeskapte klimaendringer.

De samfunnsøkonomiske kostnadene ved tiltak mot klimagassutslipp er grundig dokumentert i ulike klimameldinger fra skiftende regjeringer. Jeg vil også fremheve analyser av tiltakskostnader gjennomført av industrien selv og presentert i hvitboken om klimagassutslipp fra norsk landbasert prosessindustri. Slike kostnadsanalyser er en god hjelp når politikken utformes, selv om de alltid vil være usikre. Noe av poenget med kvotesystem for klimagassutslipp er å stimulere til kreative løsninger fra næringslivet og få frem tiltak som ikke har vært vurdert tidligere.

Norge har allerede gjennomført en rekke betydelige klimatiltak nasjonalt. Som et av de første land i verden innførte vi CO ₂-avgift i 1991, og vi har en avgift på sluttbehandling av avfall. Videre har vi oppnådd betydelige reduksjoner i utslippene av lystgass og svovelheksafluorid fra industrien, og fra i år har vi innført en avgift på de sterke klimagassene HFK og PFK. Det er anslått at gjennomførte tiltak til sammen har redusert de årlige norske utslippene med mellom 7,5 og 10 millioner CO ₂-ekvivalenter, slik at de er 15 til 20 prosent lavere enn de kunne ha vært om vi ikke hadde gjort noe.

I bakhånd til oppfølgingsspørsmål:

• Den danske regjeringens klimastrategi slår fast at Danmark skal oppfylle sine internasjonale klimaforpliktelser på en mest mulig kostnadseffektiv måte. For å oppnå dette skal det satses på markedsbaserte virkemidler, deltakelse i det kommende kvotehandelssystemet i EU og bruk av Kyotoprotokollens fleksible mekanismer. Danmark skal fortsatt også bruke nasjonale virkemidler i klimapolitikken, og den danske regjeringen har nedsatt et klimautvalg som skal sikre en løpende, kostnadseffektiv koordinering av klimainnsatsen utenlands og i Danmark på tvers av sektorer. En regner med at stort sett alle samfunnssektorer vil kunne bidra. Danskene regner med å spare 2 – 3 milliarder kroner i året ved å kombinere kostnadseffektive innenlandske tiltak med bruk av de fleksible mekanismene, sammenliknet med å bare bruke innenlandske tiltak.

• Det er en kjent sak at menneskeskapte klimaendringer øker risikoen for ekstreme værhendelser som flom, tørke og stormer. Flommen i Europa i fjor sommer er et godt eksempel på at slike hendelser ikke bare fører til menneskelige lidelser og tap av liv, men også store samfunnsøkonomiske kostnader. Kostnadene ved ikke å forhindre menneskeskapte klimaendringer kan derfor bli større enn kostnadene ved klimatiltak for å forebygge slike forandringer i klimaet og været .

• Det tidlige norske kvotesystemet vil være et skånsomt virkemiddel overfor norsk prosessindustri, som ikke hittil er blitt pålagt klimatiltak. Årsaken til at prosessindustrien er inkludert i det tidlige norske systemet, men ikke i EUs system, er at disse utslippene utgjør en mye større andel av de samlede utslippene i Norge enn i EU. Dersom det norske kvotesystemet skal stimulere til utslippsreduksjoner, er det viktig at Norge har mulighet til å inkludere alle deler av prosessindustrien og alle klimagassene. [En betydelig del av potensialet for utslippsreduksjoner i Norge er knyttet til utslipp av andre klimagasser enn CO ₂ fra prosessindustri.] Utslippene fra prosessindustrien utgjør om lag 30 prosent av de totale klimagassutslippene i Norge. Utslippene fra tilsvarende industri i EU-landene utgjør i størrelsesorden 5 prosent.