Utredningen inneholder vurderinger og formuleringer av verdigrunnlag, mål og strategier for en fornyet kulturminnepolitikk, og gir en rekke konkrete anbefalinger.

Med utgangspunkt i visjonen "Kulturminner og kulturmiljøer – kilder til opplevelse, utvikling og verdiskaping" må grunnlaget for en ny kulturminnepolitikk formes ved å:

• legge vekt på kulturell variasjon og mangfold
• gi muligheter for et differensiert vern og for regionale variasjoner
• gi rom for åpne og fleksible verdivurderinger som tar hensyn til historiske, sosiale og kulturelle sammenhenger
  Det faglige grunnlaget for kulturminnepolitikken må bygges på mangfold og på at det er rom for ulike historiske og kulturelle helhetsperspektiver. Alt kan ikke tas vare på, og ulike kulturminner og kulturmiljøer krever ulike former for forvaltning. Det er behov for en bredere og åpnere debatt om verdispørsmål og prioriteringer i kulturminnepolitikken.
• legge økt vekt på formidling av og tilgjengelighet til kulturminner og kulturmiljøer
  For at folk skal ha glede av og engasjere seg i kulturminner, må de oppleve at kulturminnene har betydning for dem eller at de gir tilhørighet og identitet. Historien må fortelles og forstås. Muséene må brukes mer aktivt som kunnskapsressurs, lokale møteplasser og formidlingsarenaer i kulturminnearbeidet.
• legge vekt på prosesser med bred deltakelse og lokal forankring
  Sentralt i miljøforvaltning generelt er spørsmålet om deltakelse i og demokratisering av beslutningsprosesser. Større medforvaltning er et mål som innebærer mer likeverd mellom de ulike aktørene i syn på hvilke verdier og kunnskap de enkelte vernetiltak skal bygges på. Det må utvikles tilnærmingsmåter og metoder som på en langt bedre måte enn i dag trekker inn og bygger på de berørte eiernes, brukernes og lokalsamfunnenes verdier og synspunkter.
• rette større oppmerksomhet mot kulturminner og kulturmiljøer som kunnskaps- og opplevelsesressurser
  Forvaltning av kulturminner omfatter et bredt spekter av kunnskap, som lokal kunnskap, tradisjoner, praktiske ferdigheter, vitenskap og forvaltningskunnskap. Forskning og utredning gir ny kunnskap som hele tiden må tilføres kulturminnefeltet. En større forskningssatsing er derfor nødvendig. Eiere, frivillige organisasjoner, museer, næringsliv, kirken, skolen og barnehagene må stimuleres til å utvikle de muligheter for opplevelser og ny kunnskap som kulturminnene representerer.
• legge vekt på miljømessige sammenhenger, inkludert sammenhengen mellom natur og kultur
  Kulturarven kan bidra med kunnskap om og innspill til bærekraftig ressursforvaltning i et langtidsperspektiv. Alle forvaltningsnivåene må legge sterkere vekt på å integrere kulturminneverdiene i miljøpolitikken og formidle sammenhengen mellom natur og kultur. Kulturminnenes muligheter som brobyggere i internasjonalt samarbeid må utnyttes.
• legge til rette for en tilpassing mellom vernets formål og eieres, rettighetshaveres og brukeres interesser, inkludert videreføring og utvikling av næringsvirksomhet
  Kulturminnenes og kulturmiljøenes framtid er i stor utstrekning avhengig av at private aktører er interessert i og slutter opp om kulturminnearbeid. Det er viktig å sikre større grad av likeverd mellom eieres rettigheter og plikter og den offentlige kulturminneforvaltningens ansvar og oppgaver.
• foreta en markant større økonomisk satsing og en rettferdig fordeling av omkostningene ved fredning og vern,
  Offentlige midler må brukes på en måte som utløser større engasjement fra privat sektor. Statens innsats må være betydelig større enn i dag, først og fremst gjennom de årlige bevilgningene over statsbudsjettet. I tillegg må det opprettes et kulturminnefond som supplement til de ordinære tilskuddsordningene. Kulturminnefondet skal gi lån og tilskudd til prosjekter som tar vare på kulturminner og kulturmiljøer, primært til de som ikke er fredet etter kulturminneloven.
• gjennomføre lovendringer og organisatoriske endringer for å oppnå dette.
  For å lykkes med en fornyelse av kulturminnepolitikken etter de mål, strategier og anbefalinger som gis i denne utredningen, er det behov for en omfattende endring av det formelle grunnlaget. Det må derfor utarbeides en ny kulturminnelov, samtidig som kulturminneaspektet i plan- og bygningsloven må styrkes. Det er behov for et systematisk samarbeid mellom Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet om kulturarvsspørsmål. Samtidig er det viktig å sikre en god samordning og samarbeid på tvers av sektorer regionalt.

Utvalgsmedlemmene Elin Schanche og Christian Sulheim vil ikke tiltre anbefalingene fra utvalgets flertall og har utdypet dette i en særmerknad.