Regjeringen la i dag fram forslag til ny lov om rett til miljøinformasjon. Den gir alle borgerne lovfestet rett til å få miljøinformasjon, både fra offentlige myndigheter og offentlige og private virksomheter. Miljøvernminister Børge Brende oppfordrer folk til å bruke loven aktivt.

- Skal loven ha noen virkning, må den brukes. Retten til informasjon er en grunnleggende demokratisk rettighet og samtidig et nødvendig virkemiddel i vårt arbeid med å styrke gjennomføringen av miljøvernpolitikken, sier miljøvernminister Børge Brende. - Samtidig vil loven være viktig for miljøvernorganisasjoner og media i arbeidet med å spre informasjon om saker av betydning for miljøet, sier miljøvernministeren.

Loven innebærer nye plikter for privat virksomhet til å gi ut miljøinformasjon på forespørsel fra borgerne. Alle næringer er omfattet, både industriell produksjon tjenesteproduksjon, og inkluderer også næringer som jord- og skogbruk. Loven gir borgerne rett til å kreve informasjon om alt fra produksjonsprosesser til innholdet i de produktene som brukes og som selges. Naboer til en forurensende industrivirksomhet har krav på å få vite hvilke stoffer bedriften slipper ut og hvilke virkninger det har på miljøet. En fargehandel må kunne svare på hva produktene de bruker eller selger inneholder av stoffer som kan skade miljøet, og en gårdbruker må kunne svare på hvilke plantevernmidler han bruker. Informasjon om helse- og miljøskadelige stoffer eller egenskaper i produkter skal finnes i alle omsetningsledd og være lett tilgjengelig for brukerne av produktene.

Ikke alle produkter skaper miljøproblemer i Norge, men produksjon og distribusjon i utlandet kan være miljøbelastende, for eksempel hagemøbler laget av tømmer fra truet regnskog. Den nye loven vil gi rett til å etterspørre også denne typen informasjon. Dette kan støtte opp om etisk og miljøbevisst forbruk, og øke bevisstheten om miljøvirkninger av norsk forbruksmønster også utenfor Norge.

Loven utvider også borgernes rett til å få informasjon om miljøkonsekvenser av offentlige organers virksomhet og avgjørelser. Kravet kan rettes både mot statlige, fylkeskommunale og kommunale organer. Folk skal både få vite om det offentlige følger opp egne målsettinger om miljøvennlig drift, og få opplysninger om miljøkonsekvenser av det offentliges avgjørelser og forvaltning, for eksempel miljøvirkningene av en transportplan eller en bestemt veiutbygging. Det igangsatte arbeidet med Grønn Stat vil være et sentralt virkemiddel for å få på plass miljøkonsekvenser av statlig virksomhet. Innen 2005 skal alle statlige etater ha innført miljøledelse som en integrert del av organisasjonens styringssystemer.

Loven innebærer også at det offentlige får en plikt til å ha kunnskap og oversiktsinformasjon om miljøet og gjøre den lett tilgjengelig for allmennheten. Formålet er at innbyggerne skal kunne følge med og ha oversikt over utviklingen av miljøproblemene, både nasjonalt og lokalt. - Denne type informasjon har det offentlige et ansvar for å formidle, sier Børge Brende. Han understreker at ikke bare miljøvernyndighetene, men alle sektorer må ta ansvar for dette. For eksempel vil fiskerimyndighetene ha ansvar for å formidle miljøinformasjon om tilstanden til fiskeriressursene og miljøkonsekvenser av fiskeripolitikken, og olje- og energimyndighetene har det samme ansvaret når det gjelder miljøaspekter ved energiforsyning- og produksjon. Kommunene vil ha et særlig ansvar for at kommunens innbyggere har tilgang til miljøinformasjon som setter dem i stand til å danne seg et bilde av miljøsituasjonen i kommunen, for eksempel hvordan miljøhensyn ivaretas i arealplanleggingen.

- Offentlige organer må skjerpe saksbehandlingen ved behandling av innsynskrav, sier Brende. For informasjon som kreves fra det offentlige legger loven opp til en kort svarfrist, på maksimum 15 dager. Hvis myndighetene unntaksvis ikke klarer å gi ut informasjon innen 15 dager, må det begrunnes godt. Offentlig sektor plikter også å gjøre informasjonen lett tilgjengelig og forståelig. Her ligger også utfordringer.

Representanter for miljøorganisasjoner, mediene, næringsliv og forbrukerorganisasjoner skal være "dommere" i en klagenemnd som skal opprettes for å vurdere klager på oppfølging av loven i privat virksomhet. – Det er nødvendig med en klagenemnd for å sikre at loven blir overholdt. Det er også viktig at det er de interessegrupper og brukere av loven som skal bidra til å trekke opp grensene for hvor langt loven går, sier Børge Brende. I klagenemnda skal halvparten av medlemmene være personer med bakgrunn fra næringslivet, og den andre halvparten personer med bakgrunn fra en miljøvernorganisasjon, forbrukerorganisasjon eller media. Disse skal selv peke ut sine representanter.

Allerede i 1992 fikk Grunnloven en egen bestemmelse om rett til miljøinformasjon og loven er et viktig ledd i å konkretisere og operasjonalisere denne bestemmelsen. Loven er også nødvendig for å oppfølging av Norges forpliktelser etter internasjonalt regelverk, men forslaget går på flere punkter betydelig lenger.

Lovforslaget er en oppfølging av et forslag fra et bredt sammensatt utvalg (Miljøinformasjonsutvalget), hvor også næringslivet var representert. - Det er med glede jeg konstaterer at næringslivet har vist at de tar ansvar i denne saken, sier Brende.

- Loven er ikke en sluttstein i et arbeid, men et viktig skritt for å styrke retten til miljøinformasjon. De erfaringene vi får med oppfølging og praktisering av loven, kan vise at det kan være behov for å videreutvikle og presisere de rettigheter og plikter loven innfører. Hovedhensikten med miljøinformasjonsloven er at den skal gjøre det mulig for innbyggerne, gjennom å få bedre tilgang på informasjon, å engasjere seg for og bidra til et bedre vern av miljøet, sier Brende.