Regjeringens syn på behovet for økt sikkerhet og beredskap langs kysten

Kjære deltakere,

Først vil jeg hilse fra miljøvernministeren. Han ville svært gjerne vært her i dag, men ble innkalt til Stortinget for å redegjøre for klimaforhandlingene i Marrakesh.

Desto hyggeligere er det for meg å ha fått anledning til å delta her, og – jeg skal ikke legge skjul på det, som en relativt fersk politisk rådgiver – å ha fått en spesiell foranledning til å jobbe litt ekstra med et saksområde som Samarbeidsregjeringen vil prioritere høyt og arbeide mye med i tiden fremover.

Det sier jeg ikke bare fordi temaet opptar dere spesielt, men fordi miljøvernminister Børge Brende som en av sine første embetsgjerninger har varslet at han vil legge frem en stortingsmelding om havmiljøpolitikken til våren. Med en slik melding blir Norge, kanskje, det første land som foretar en slik helhetlig gjennomgang av havmiljøet.

Spørsmålet om transport av farlig gods langs kysten vil være ett av de sentrale temaene i stortingsmeldingen. Slik transport er i ferd med å bli en miljøtrussel av like alvorlig karakter som flere andre utfordringer for havmiljøet. Fordi vi er så avhengige av havet – og fordi det blir flere aktiviteter i havet som kan innebære interessekonflikter – mener Regjeringen at det er behov for en mer helhetlig havmiljøpolitikk. Jeg har derfor lyst til å sette dagens tema inn i en litt større sammenheng.

Hvorfor er det behov for en helhetlig havmiljøpolitikk?

La oss se på hva vi skal leve av, for eksempel. Næringsvirksomhet basert på ressursene i havet vil bli stadig viktigere for norsk økonomi etter hvert som olje- og gassressursene tar slutt. Fiskeri og havbruk er en nødvendig bærebjelke i norsk økonomi, og viktig for å sikre fortsatt bosetting og gode levevilkår langs kysten. Ikke minst er dette viktig i Nord-Norge. Samtidig ser vi at forbrukernes miljøbevissthet øker. Markedene vil kreve ren mat. Forbrukerne vil være trygge på at den maten de spiser er sunn. Dette kan bli et stort konkurransefortrinn for norsk sjømat. Men det kan også bli en hemsko om vi ikke skikker oss vel. Forbrukerne må føle seg overbevist om at produktene virkelig er rene: At de ikke inneholder farlige giftstoffer, og at de ikke bidrar til en utpining av ressursgrunnlaget i havet.

Her er det i virkeligheten snakk om å ha felles interesser! Både næringspolitikken, miljøvernpolitikken og regionalpolitikken er gjensidig avhengige av hverandre. Det hjelper ikke å bygge ut havbruksnæringen hvis ingen vil kjøpe de produktene som blir produsert. Regjeringens innfallsvinkel er derfor å formulere en politikk som bygger på denne gjensidige avhengigheten mellom ulike interesser.

Trusselbildet

Kyst- og havområdene våre er utsatt for store belastninger i form av inngrep og aktiviteter. Noen av disse belastningene er et resultat av langtransport av forurensninger fra andre land. Økt skipstrafikk til og fra Russland vil øke risikoen for ulykker som kan skade miljøet. Utslipp av ballastvann fra skip har ført til introduksjon av fremmede arter som fortrenger og skader de eksisterende økosystemene. Radioaktiv forurensning og miljøgifter overført via havstrømmene fra andre land er en annen alvorlig trussel som vi møter. Det er nok å nevne ordet Sellafield. Miljøvernministeren var, som de fleste vet, raskt ute med å ta denne saken opp med Storbritannia. Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å møte disse truslene.

Men vi må ikke komme i skade for bare å kreve at andre land skal rydde opp. Mange av inngrepene og aktivitetene har vi selv det fulle ansvaret for. Petroleumsvirksomhet og virksomhet på land slipper ut store mengder miljøgifter og andre forurensninger. Ikke alle aktører har tilstrekkelig forståelse for samvirket og den gjensidige avhengighet mellom de ulike marine ressursene. Det er fare for overbeskatning av fiskeressursene. Havbruksnæringen sliter med mangelfull miljøtilpasning.

Summen av alle disse påvirkningene er etter hvert blitt så stor at den er en trussel mot miljøet og ressursgrunnlaget. Hvordan skal vi møte det økende presset på miljøet og ressursene i havet? Hvordan skal vi sikre at våre hav- og kystområder er friske og produktive slik at våre forventninger om fremtidig vekst innenfor fiskeri- og havbruksnæringen blir oppfylt?

Samarbeidsregjeringen har satt disse spørsmålene høyt på sin dagsorden, og Sem-erklæringen gir føringer på hvordan arbeidet skal legges opp. Miljøverndepartementet vil koordinere utformingen av en havmiljøpolitikk, i samarbeid med andre sentrale departementer som Olje- og energidepartementet og Fiskeridepartementet.

Regjeringens havmiljøpolitikk

Regjeringen vil i stortingsmeldingen foreta en helhetlig gjennomgang av forvaltningen av havmiljøet. Målsettingen er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, havbruk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Det er særlig viktig å foreta en interesseavveining for områder hvor petroleumsaktivitet kan kollidere med viktige miljøinteresser.

Miljøet er særlig sårbart i langs kysten av Nord-Norge og i Barentshavet. Samarbeidsregjeringen vil ta konsekvensen av dette, og i Sem-erklæringen slås følgende fast:

Det skal foretas en konsekvensvurdering av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover. Inntil en slik plan er på plass, åpnes ikke Barentshavet ytterligere for petroleumsvirksomhet.

Det skal legges opp til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet der hensynet til miljø, fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport vurderes samlet.

Det skal foretas en vurdering av petroleumsfrie fiskerisoner. Vurderingene skal omfatte områdene fra Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet.

Oppfølging og konkretisering av disse punktene vil bli en viktig del av Regjeringens havmiljømelding.

Vår visjon er et "rent og rikt hav"

Det er et mål for regjeringen at næringsutvikling basert på marine ressurser fortsatt skal være en bærebjelke i norsk økonomi. Dette forutsetter at forbrukerne, både ute og hjemme, har tillit til at norske produkter forbindes med "renhet", at de kommer fra et rent hav. Bevaring av kyst- og havområdenes miljøkvalitet og rike biologiske mangfold og produksjon innenfor rammen av naturens tåleevne er derfor god og langsiktig næringspolitikk.

Helhetlig forvaltning må være grunnlaget

En helhetlig forvaltning av våre kyst- og havområder bør være basert på det vi, i mangel av et enklere begrep, kaller en økosystemtilnærming. En økosystemtilnærming betyr at summen av alle påvirkninger i form av inngrep og aktiviteter må vurderes i sammenheng og baseres på kunnskap om økosystemenes struktur, funksjon og tilstand. Hittil har beslutninger som har konsekvenser for økosystemene skjedd på mangelfullt grunnlag. Ulike former for forurensning, beskatning av ulike arter og ulike typer inngrep er blitt vurdert og forvaltet relativt isolert.

Prinsippet er ikke nytt. Det dreier seg om et internasjonalt prinsipp som nå blir førende i stadig nye avtaler. Økosystemtilnærming står for eksempel sentralt i Konvensjonen om bevaring av biologisk mangfold. I 1997 ble fiskeri- og miljøvernministrene rundt Nordsjøen, på en konferanse i Bergen, enige om å utvikle og bruke prinsippet for derved å oppnå en bedre samkjøring av miljø- og fiskeriforvaltning. I EUs nye rammedirektiv for vann, som også Norge skal gjennomføre som ledd i EØS-avtalen, er økosystemtilnærming et hovedprinsipp for forvaltningen av vannressursene.

Internasjonalt samarbeid vil altså hjelpe oss i å gjennomføre prinsippet i norsk havmiljøpolitikk. Vi må likevel ikke tro at blir enkelt å gjennomføre prinsippet slik at det virkelig blir førende for praktisk politikk. Arbeidet vil bli svært krevende og utfordrende. Samspillet mellom de forskjellige påvirkningene innbyrdes er i seg selv komplisert. Vi har heller ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan de forskjellige økosystemene reagerer på summen av de ulike aktivitetene og inngrepene. Utvikling av nye verktøy for praktisk gjennomføring blir viktig fremover. Mer forskning og overvåking må til. Denne tilnærmingen vil stille store krav til samordning og samarbeid.

At tilnærmingsmåten er kompleks må imidlertid ikke hindre oss i å legge økosystemprinsippet til grunn i vår forvaltning. Hvis vi gir opp allerede i starten, vil vi aldri kunne makte å utvikle en forvaltning som sikrer miljø- og ressursgrunnlaget på lang sikt. Antagelig må vi gå trinnvis fram, vi kan ikke vente at de første analysene og beslutningsgrunnlagene vil bli perfekte. Det beste må imidlertid ikke bli det godes fiende. Jeg tror det er viktig å minne om at føre-var-prinsippet ligger i bunnen for all norsk miljø- og ressurspolitikk. Joda, det koster. Men det kan bli mer kostbart i lengden å se bort fra dette prinsippet.

Resultatene av arbeidet skal danne det faglige miljø- og ressursmessige grunnlaget for fremtidige aktiviteter og inngrep i hav- og kystområdene. Vi vil derfor legge stor vekt på å sørge for at det blir bred deltakelse i beslutningsprosessene og at fremtidig forvaltning får en solid lokal forankring. Bred deltakelse er nødvendig for å få et godt resultat.

Jeg vil særlig understreke næringenes eget ansvar for å bidra til en økologisk forsvarlig forvaltning. Dette gjelder bl.a. et bedre kunnskapsgrunnlag for å sikre at videre utvikling av de marine næringer tar tilstrekkelig hensyn til miljøet. Det er også viktig at miljøkonsekvenser blir integrert som et sentralt tema i nasjonale forskningsstrategier for marin næringsutvikling. Et bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan de ulike inngrepene og aktivitetene påvirker økosystemenes struktur, funksjon og tilstand er i det hele tatt en nødvendig forutsetning for en økosystembasert forvaltning av hav- og kystområdene.

Nordsjøkonferansen

Miljøvernministeren vil være vert for den 5. nordsjøkonferansen som skal holdes i Bergen 20.-21. mars 2002. Nordsjøsamarbeidet er et samarbeid som munner ut i politisk forpliktende ministererklæringer. Kort sagt dreier det seg om utforming av en helhetlig havmiljøpolitikk for Nordsjøen. Den kommende Nordsjøkonferansen vil bl.a. ta opp følgende temaer:

• Helhetlig forvaltning av Nordsjøen basert på vitenskapelig kunnskap om økosystemet

• Forurensning fra skipsfart

• Problemet med spredning av fremmede arter, bl.a. via ballastvann

• Radioaktivitet, som utslipp fra Sellafield og transport av radioaktivt materiale

• Fiskeriene, hvor stikkord er overbeskatning og effekter på økosystemet

• Vi har store forventninger til konferansen. Diskusjonene og vedtakene om ny politikk for dette havområdet er viktige når vi nå skal utvikle en politikk som skal omfatte enda større havområder.

  Regjeringens handlingsplan for økt sikkerhet og beredskap langs kysten

  Jeg nevnte innledningsvis at behovet for økt sikkerhet og beredskap langs kysten, som også er temaet for denne konferansen, vil få en sentral plass i havmiljømeldingen.

  Den forrige regjeringen la i juni fram en handlingsplan for økt sikkerhet og beredskap langs kysten. Samarbeidsregjeringen vil bygge på denne planen og fortsette arbeidet med å følge den opp gjennom konkrete tiltak som vil bli omtalt i stortingsmeldingen. Jeg vil her nevne spesielt tre punkter i planen hvor regjeringen nå arbeider med oppfølgingstiltak. Det gjelder utvidelse av territorialfarvannet, bedre overvåking av skipstrafikken og varsling av risikobetonte transporter. Tiltak som er viktige for å forebygge ulykker med skip.

  1. Utvidelse av territorialfarvannet

  De fleste land har nå en grense for territorialfarvannet på 12 nautiske mil eller mer, mens Norge fortsatt bare har 4 nautiske mil. Det har lenge vært diskutert om ikke også Norge bør utvide territorialfarvannet fra 4 til 12 nautiske mil. Det er ikke tvil om at en slik utvidelse vil ha stor miljømessig betydning. Det vil bl.a. gi bedre kontroll med utenlandske skip. Det kan etableres påbudte seilingsleder i et større geografisk område, slik at skipstrafikken vil kunne bli henvist til å seile lenger ut fra land. Påbudte seilingsleder er derfor et viktig tiltak både for å redusere risikoen for ulykker og for å redusere de miljømessige konsekvensene ved en ulykke. Regjeringen har satt i gang et arbeid med å utrede konsekvensene av å utvide territorialfarvannet. Så fremt ikke utredningen avdekker avgjørende argumenter i mot, vil Regjeringen legge frem et lovforslag for Stortinget om å utvide territorialfarvannet til 12 nautiske mil. Samtidig arbeides det med sikte på å etablere påbudte seilingsleder for skip som representerer en særlig miljørisiko.

  2. Varsling av risikobetonte transporter

  Norge har en rekke tosidige avtaler med Russland når det gjelder å forebygge og varsle ulykker, redningssamarbeid og miljøsamarbeid. Det eksisterer f.eks. en oljevernavtale mellom Norge og Russland hvor det er enighet om en gjensidig varslings- og bistandsplikt. I oljevernavtalen har vi også avtalt utveksling av informasjon og felles øvelser mellom de to land når det gjelder oljevernberedskap. Havnemyndighetene i Murmansk har akseptert at norske myndigheter skal varsles på forhånd når utrangerte skip skal slepes langs norskekysten, basert på en avtale som ble inngått i 1996.

  De eksisterende avtalene er ikke tilstrekkelige til fullt ut å ivareta behovet for varsling. Norske myndigheter har flere ganger tatt disse spørsmålene opp med Russland for å få etablert bedre varslingsrutiner. Det er ønskelig at Russland alltid varsler de norske myndighetene i forkant av risikofylt transport langs norskekysten. Det vil bety at vi på norsk side kan overvåke disse skipene når de går langs kysten vår, og at vi kan gripe inn på et tidlig tidspunkt hvis det oppstår fare for ulykke.

  Samarbeidsregjeringen vil følge opp denne saken overfor russiske myndigheter. Siktemålet er å utvide eksisterende varslingsavtaler, eventuelt etablere nye, slik at russiske myndigheter plikter å varsle norske myndigheter om risikobetonte transporter langs norskekysten. Parallelt med kontakten med Russland vil regjeringen fortsatt være pådriver for å få etablert internasjonale regler om plikt til å forhåndsvarsle risikofylte transporter overfor land som kan bli berørt av ulykker som følge av disse transportene. Det kan imidlertid ta lang tid før et internasjonalt regelverk er på plass, og i mellomtiden er det viktig å få tosidige avtaler med Russland.

  3. Bedre overvåking av skipstrafikken

  Også Samarbeidsregjeringen mener at bedre overvåking er sentralt for å redusere risikoen for ulykker. Ansvaret for overvåkingen av skipstrafikken er fordelt mellom Kystverket og Forsvaret. Det er behov for å samle og utnytte informasjonen fra den sivile og militære overvåkingen på en bedre og mer effektiv måte. En arbeidsgruppe ser nå på behovet for overvåkingskapasitet, kostnader og ambisjonsnivå. I tillegg vurderer arbeidsgruppen hvordan forholdene kan legges til rette for gjensidig utnyttelse og samordning av overvåkingsdata mellom berørte etater.

  En slik utveksling av informasjon er ikke minst interessant i forbindelse med det nye internasjonale påbudet om at store deler av handelsflåten skal utstyres med systemer for automatisk identifisering, det såkalte AIS-systemet. Når dette systemet etter hvert blir innført på skipene og det er etablert et mottaksapparat på land som kan fange opp signalene, vil vi ha kommet et langt skritt videre mot bedre overvåking.

  Beredskap mot akutt forurensning

  Bedre overvåking og varsling av skipstrafikken er viktige for å forebygge at det skjer skipsulykker. Samtidig vil vi alltid trenge en effektiv beredskap som kan trå til når det oppstår fare for forurensning. Forlisene i fjor vinter av Green Ålesund nord for Haugesund og John R som gikk ned utenfor Tromsø, minnet oss om hvor krevende det er å rydde opp etter skipsforlis, og hvilken trussel oljesøl utgjør for miljøet til havs og til lands.

  Forholdene i nordområdene er spesielt vanskelige på grunn av klimatiske forhold. Det blir derfor i høst gjennomført en rekke kurs og øvelser i Nord-Norge. Det blir lagt vekt på å få en best mulig samkjøring mellom de forskjellige beredskapsaktørene. Øvelser hvor både den statlige, kommunale og private beredskapen deltar, blir derfor prioritert.

  Samtidig satses det på kjøp av nytt oljevernutstyr til de statlige depotene. Det tas sikte på at noe av det statlige utstyret blir plassert på noen av de kommunale depotene og at utstyret blir integrert i den kommunale beredskapen i de aktuelle områdene. Staten vil likevel fortsatt ha hovedansvar for dette utstyret, både når det gjelder å innkjøp, vedlikehold og opplæring i bruken av det.

  Styrkingen av den statlige beredskapen følges opp i regjeringens budsjettforslag for 2002. Det er foreslått økte bevilgninger både til kurs og øvelser, og nordområdene vil fortsatt bli prioritert. Bevilgningene til innkjøp av nytt utstyr og utskifting av eksisterende utstyr foreslås også økt.

  Er det for mange myndigheter med ansvar og oppgaver?

  En bedre samordning og utnyttelse av samfunnets samlede ressurser er et viktig mål for regjeringen, både generelt og på dette område. Det er i dag 6 departementer og en rekke direktorater som har ansvar og oppgaver av betydning for sikkerheten og beredskapen langs kysten. Det gjelder både sivile og militære myndigheter. Ikke minst Forsvaret, og særlig Kystvakten, spiller en betydelig rolle i kystberedskapen både når det gjelder å forebygge ulykker gjennom overvåking og inngripen overfor skip på feil kurs, og som leder av en aksjon før sivil myndighet kan overta. Forsvarets personell og materielle ressurser blir stilt til disposisjon for sivile myndigheter i arbeidet med å hindre og redusere fare for forurensning. I forbindelse med "John R." var det f.eks. Forsvaret som først var på stedet og satte igang aksjonen.

  Alt kan ikke overføres til én myndighet, men vi må unngå dobbeltarbeid og unødvendig ressursbruk i det løpende arbeidet, og uklare ansvarsforhold i en akutt situasjon. Det må ikke oppstå tvil om hvilken myndighet som skal gripe inn når en ulykke er i ferd med å skje. I slike situasjoner må beslutninger fattes meget raskt, og da må en ikke kaste bort tid på å bli enige om hvem som skal sette i verk tiltak for å forhindre eller begrense forurensninger. Forebygging av ulykker og reparerende tiltak når en ulykke likevel har skjedd, bør i størst mulig grad være samordnet. Antallet myndigheter bør derfor begrenses i størst mulig grad.

  Miljøverndepartementet har allerede ryddet opp når det gjelder de forhold som vi har ansvaret for. Det var inntil i høst to forurensningsmyndigheter med ansvar for akutt forurensning: Sjøfartsdirektoratet og Statens forurensningstilsyn (SFT). Sjøfartsdirektoratet hadde ansvaret for aksjoner overfor skip, mens SFT hadde ansvaret når akutt forurensning faktisk hadde oppstått, dvs. når oljen har kommet på sjøen. Hele ansvaret er nå overført til SFT, med Sjøfartsdirektoratet som maritim rådgiver.

  Når det gjelder selve oppryddingen etter et oljesøl, har både staten, private og kommuner et ansvar. Vi tror at det bør være mulig å få en bedre utnyttelse og samordning av de statlige og private beredskapsressursene. Vi har derfor invitert skipsfartsnæringen og oljebransjen til å samarbeide med SFT om hvordan de samlede beredskapsressursene kan benyttes på en mer effektiv måte.

  Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om samfunnsikkerhet som bl.a. vil være en oppfølging av Sårbarhetsutvalget. Denne meldingen vil bl.a. gjennomgå beredskapsoppgavene på direktoratsnivå. I den forbindelse vil også utredningen fra redningsberedskapsutvalget, også kjent som Jordkjennutvalget – som har sett på landets operative rednings- og beredskapsressurser – bli vurdert.

  Jeg vil slutte der jeg startet, med den helhetlige havmiljøpolitikken og den kommende stortingsmeldingen. Dere er sikkert spente på hva som kommer av konkrete forslag i meldingen. Til det kan jeg bare si at vi er kommet godt igang og at vi har et høyt ambisjonsnivå for innholdet i meldingen. Norge er en pioner som foretar en slik helhetlig gjennomgang av havmiljøpolitikken. Arbeidet er krevende, men vi har god tro på at meldingen skal legge opp til en fremtidsrettet havmiljøpolitikk, til beste både for miljøet, for norsk økonomi og for kystbefolkningen.