Det nasjonale nivåets rolle: Medspiller eller motspiller til lokalsamfunnets dugnad for en bærekraftig framtid?

Dugnad for bærekraftig utvikling i Møre og Romsdal

Innlegg ved statssekretær i Miljøverndepartementet, André Støylen, Ålesund 1. mars 2002

Innledning

Kjære konferansedeltakere!

La meg først takke for invitasjonen til å holde innlegg på denne konferansen. Det er flott at man her i Møre og Romsdal tar dette initiativet for å konsolidere arbeidet i fylket etter Synergi 21. I mange fylker gjøres det nå grep for å bringe erfaringer fra LA 21 stimuleringsprogrammet inn i debatt og utviklingsarbeid videre. Vi går inn i en spennende og utfordrende tid der samarbeid og nettverk mellom fylkesmann, KS, fylkeskommune, kommuner, organisasjoner og næringsliv blir viktige stikkord for å lykkes i omstillingsarbeidet og vitaliseringen av miljøvernpolitikken.

Miljøvern – et kjerneområde for Samarbeidsregjeringen

Først noen innledende ord om Regjeringens prioriteringer i miljøvernpolitikken. Vårt utgangspunkt er at miljøvern hegner om grunnleggende verdier for oss alle. Et godt miljø er også det sikreste grunnlag for en langsiktig verdiskaping. Det er derfor en god og verdikonservativ politikk å legge til grunn en langsiktig og forsvarlig forvaltning av våre naturressurser og miljøkvaliteter.

På det kanskje viktigste området, klimapolitikken, vil vi i tillegg til et sterkt internasjonalt engasjement, forsterke innsatsen nasjonalt og før påske legge fram en tilleggsmelding til klimameldingen, hvor et sentralt punkt vil være tidligere innføring av et nasjonalt kvotesystem for klimagasser, økt satsing på energiforskning og forurensningsfri gasskraft.

Et annet satsingsområde for Samarbeidsregjeringen er et rent og rikt havmiljø. Norge henter årlig ut mangfoldige milliarder kroner av hav- og kystbaserte næringer, og fisk og fiskeprodukter er vår nest største eksportvaregruppe etter olje og gass. Å utvikle en petroleumsindustri som ikke truer havmiljøet vil bli en stor utfordring. Før påske vil vi legge fram en stortingsmelding om en helhetlig forvaltning av havmiljøet. Her vil vi også se nærmere på kyst- og oljevernberedskapen, samt opprydning i "gamle synder" som PCB og andre alvorlige miljøgifter.

Samarbeidsregjeringen ønsker å styrke kulturminnevernet. Et eget kulturminnefond skal opprettes. På bakgrunn av kulturminneutvalgets innstilling vil vi fremme en egen stortingsmelding om kulturminnepolitikken for å drøfte virkemiddelbruk, ansvar og roller på dette feltet på bred basis.

Miljøverndepartementet skal denne våren også legge fram en stortingsmelding om bedre miljø i byer og tettsteder. Meldingen vil bl.a. legge premisser for to andre stortingsmeldinger – om kollektivtrafikken, som legges fram av Samferdselsdepartementet nå til våren, og en storbymelding som skal legges fram av Kommunal- og regionaldepartementet til høsten. I vår stortingsmelding om bedre miljø i byer og tettsteder er vi nå midt i tenkningen. Ett spennende grep vi vurderer i denne sammenheng er å legge til rette for en differensiert overføring av ansvar, myndighet og virkemidler til bykommunene gjennom såkalte byutviklingskontrakter. Med det mener jeg at byene vil kunne få tilgang på virkemidler gjennom forpliktende avtaler med staten der partene er enige om ambisjonsnivå, tiltak og resultatoppfølging. Men som sagt her er vi ikke ferdige i tenkningen.

En tydelig stat kan gi drahjelp

FN har utpekt 2002 til "Fjellenes år". Fordi det blir stadig færre områder i Norge som er uberørt av tekniske inngrep, føler jeg som konservativ et politisk ansvar for å gi sterkere beskyttelse av områder og naturkvaliteter som også våre etterkommere har rett til å oppleve. Når Samarbeidsregjeringen i sine første 100 dager har opprettet Forollhogna nasjonalpark, Norges første på 10 år, har stanset liberaliseringen av forskriftene for motorferdsel i utmark og har fredet 25 mål rundt kulturminnet Yttersø Gård i Larvik, så er dette signaler om at vi tar mulighetene til rekreasjon, naturopplevelser, kulturopplevelser og friluftsliv på alvor og allerede har demonstrert at disse verdiene har en sentral plass i vår miljøpolitikk. Fordi vern også kan være et meget kontroversielt tema vil jeg understreke at det på tross av kortsiktige kostnader faktisk kan være lønnsomt fordi det kan fremme både næringsutvikling og folkehelse. Jeg håper at vi som en verdikonservativ Regjering på denne måten gir tydelige signaler til kommuner og andre aktører som kan gjøre det lettere å forsvare slike verdier også andre steder.

Desentralisering til kommunene – et mer helhetlig lokalt handlingsrom

Det er et hovedprinsipp at avgjørelser skal fattes så nær de det angår som mulig. Lokal mobilisering og forankring av miljøvernpolitikken er viktig, både for å bidra til bedre måloppnåelse i forhold til nasjonale og internasjonale miljømål, og for å sikre miljøkvaliteter som betyr noe for helse, trivsel og velferd lokalt. Regjeringen mener det er riktig å desentralisere miljøoppgaver til kommunene slik at de kan overta ansvar for miljø- og landbrukssaker som krever lokalpolitisk skjønn. Kommunalt ansvar for lokale miljøvernoppgaver i kombinasjon med større frihet i tilknytning til hvordan oppgavene skal løses, vil bidra til å sikre at politikkområdet forankres i lokalsamfunnet og i større grad også i samfunnet som helhet.

Det er i dag ganske store forskjeller i hvor mye ulike kommuner gjør på miljø og hvordan de bruker de mulighetene de allerede har med eksisterende regelverk og virkemidler. Gjennom plan- og bygningsloven har kommunene ansvar for å finne løsninger i arealpolitikken som støtter opp om nasjonale miljømål. Kommunene er førsteinstans i alle saker som har med arealinngrep å gjøre. Det er etter mitt skjønn et betydelig uutnyttet handlingsrom knyttet til en mer aktiv bruk av plan- og bygningsloven som forebyggende miljøstyringsinstrument i kommunene.

Mange oppgaver både innen vilt- og fiskeforvaltningen, friluftsliv og forvaltning av en del verneområder i medhold av naturvernloven er allerede lagt til kommunene. Kommunene har dessuten plikter, ansvar og myndighet innen avfall og avløp og driver helhetlig planlegging innenfor disse områdene. Eksempelvis fikk kommunene pr. 01.01.2001 myndighet til å godkjenne avløpsanlegg opp til 1000 personekvivalenter.

Oppgaver som nå er aktuelle for overføring til kommunene er et ledd i en lang utviklingsprosess med utgangspunkt i MIK-reformen og det grunnlaget som er lagt gjennom det nasjonale stimuleringsprogrammet for lokal Agenda 21. Aktuelle oppgaver for overføring vil bl.a. være: Innen forurensning kan kommunene gis myndighet etter ny forskrift om lokal luftkvalitet. Innenfor naturforvaltning vil det først og fremst være oppgaver innenfor vilt- og fiskeforvaltningen som ikke angår truede eller sårbare arter. Innenfor friluftsliv foreslås det i Friluftsmeldingen bl.a. at kommunene gis styrket myndighet etter friluftsloven og økonomisk ansvar for sikring av lokale friluftsområder. På kulturminneområdet legger departementet opp til å styrke kompetanse og støttefunksjoner. Myndighet til skjøtsel, vedlikehold og tilrettelegging av kulturminner vil bli vurdert lagt til kommunene.

På enkelte politikkområder, som for eksempel klima og energi, kan det være både nødvendig og hensiktsmessig å gi kommunene mer helhetlige virkemidler for å bidra til nasjonal måloppfyllelse, selv om ansvaret i utgangspunktet er statlig. Her vil kommunenes rolle i større grad være å bidra til nasjonal måloppnåelse gjennom partnerskap og samarbeid med staten.

Nye miljøoppgaver til kommunene reiser også spørsmålet om innlemming av miljøkriterier i rammefinansieringen av kommunesektoren. Dette er en problemstilling vi vil se nærmere på i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet.

En forsvarlig og bærekraftig miljøforvaltning er også avhengig av at andre sektorer tar miljøansvar innenfor sine felt. Kommunal miljøforvaltning er derfor avhengig av at det innenfor saksfelt som for eksempel skogbruk, jordbruk, marint oppdrett, samferdsel m.m også overføres ansvar og myndighet til kommunene. Desentraliseringen på miljø- og landbruksområdet er et første skritt. Det er verdt å merke seg at forslaget om delegering av oppgaver og økonomiske virkemidler på landbruksområdet også vil være strategisk viktig for muligheten til måloppnåelse lokalt på områder som kulturlandskap, naturforvaltning, kulturminner og forurensning. På denne måten ønsker staten å invitere kommunene til et partnerskap for en ny giv i arbeidet for en bærekraftig utvikling.

De miljøvernoppgavene som ikke blir lagt til kommunene vil i stor grad være oppgaver som gjør krav på sentrale beslutninger eller som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep. I tillegg vil det være typiske kontrollfunksjoner. Dette er oppgaver som heller ikke vil gi noe regionalpolitisk handlingsrom og Regjeringen mener derfor at staten bør ha ansvar for disse oppgavene. Fylkesmannen vil i tillegg ha en viktig rolle i utvikling av støttefunksjoner og spesialkompetanse på regionalt nivå.

Grensesnittet mellom nasjonale miljøverdier og det lokalpolitiske handlingsrommet. Dialog og prosess mellom stat og kommune

I Møre og Romsdal har 29 av 38 kommuner sluttet seg til Fredrikstad-erklæringen og på den måten vist at de tar bærekraftig utvikling på alvor. Dette er et godt utgangspunkt for dialog med staten når forventninger skal konkretiseres og løsninger finne sin lokale tilpasning. Jeg vil understreke at det er en forutsetning at kommunene tar utgangspunkt i de nasjonale miljømålene når de konkretiserer målsettinger for eget arbeid på miljøvernområdet. Det blir derfor svært viktig at staten regionalt gjennom aktiv bruk av dialog og samarbeidsarenaer stimulerer kommunene til lokal forankring, forståelse og politisk eierskap til miljøvernutfordringene.

Der den kommunale forvaltningen påvirker måloppnåelsen av nasjonale miljømål og kommunen treffer vedtak som er i motstrid med disse miljømålene, har staten behov for mekanismer som sikrer at staten kan gripe inn. Slike mekanismer kan for eksempel være:

0. fastsettelse av minstestandarder (for eksempel lokal luftkvalitet)
1. tydeliggjøre hva og hvor det er nasjonale miljøverdier (for eksempel kartlegging av biologisk mangfold eller inngrepsfrie områder)
2. statlig innsigelse i forhold til vedtak etter PBL (for eksempel inngrep i verna vassdrag)
3. klageadgang til fylkesmannen på kommunale vedtak (for eksempel dispensasjoner etter PBL)
4. rikspolitiske retningslinjer (for eksempel areal og transport)
5. rapportering (KOSTRA)
6. omgjøringsinstituttet i forvaltningsloven
7. statlig tilsyn og kontroll forøvrig

Kommunens fortrinn og muligheter

Det er viktig å sikre miljøvernarbeidet den nødvendige oppmerksomheten lokalt. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler og myndighetsutøver drukner lett i en kommunehverdag der tjenesteproduksjonen tar all fokus. Det som likevel gir kommunen sitt særpreg som virksomhet og sin legitimitet i lokalsamfunnet er imidlertid nettopp den eksklusive rollen som samfunnsutvikler. Kommunen skal gjennom sin overordnede planlegging legge til rette for en langsiktig ønsket utvikling av lokalsamfunnet. Kommunen er også en lokalsamfunnsaktør som med egne tiltak, sammen med innbyggere, det lokale næringslivet og de mange frivillige organisasjonene kan skape gode løsninger for miljø og samfunn. Her vil jeg påstå at mulighetsrommet er betydelig større enn det mange kommuner opplever og gir uttrykk for.

Fornyelsesutfordringen har på mange måter en annen karakter innenfor et verdibasert politikkområde som miljøvern. Her er det ikke enten snakk om offentlig eller privat tjenesteproduksjon. På miljøområdet er det heller snakk om nye former for samspill med lokale grupperinger, ildsjeler, organisasjoner og næringsliv - mao utnytte og omsette i konkret miljøarbeid det mangfold av kreativitet, overskudd, kompetanse og gjennomføringskraft vi vet finnes ute i det enkelte lokalsamfunn.

Et godt eksempel er LA21-prosjektet fra nettopp dette fylket: "Alle med – klart det!", der interessearbeid for funksjonshemmede og folkehelsearbeid har blitt en viktig del av medvirkningen for å utvikle bærekraftige lokalsamfunn. Resultatet er økt dialog mellom organisasjoner og kommuner og bedre tilgjengelighet i uteområder og bygg.

Apropos eksempler: For å koble metodene som er utviklet gjennom lokal Agenda 21 med de nye utfordringene som kommune nå får på miljøvernområdet, ønsker Regjeringen å styrke Idebanken som eksempelbank og formidler av "beste praksis". Jeg vil herved oppfordre dere til å sende inn stoff til Idebanken og på den måten bidra med gode eksempler. Idebanken vil også utvide sitt program av foregangskommuner som ønsker å gå foran i arbeidet med lokal Agenda 21 og lokalt miljøvern. Her er det bare å ta kontakt for kommuner i Møre og Romsdal som ønsker å gå i front og aktivt dele kunnskap med andre.

Miljøvern som premiss for regionalpolitikken

Vi går inn i en spennende og utfordrende tid med tanke på hvordan alle vi som befinner oss i ulike roller og på ulike nivåer i forvaltningssystemet, gjennom samarbeid, samordning effektivisering og forenkling på en best mulig måte kan drive en langsiktig og forsvarlig miljøforvaltning samtidig som vi skal ha et vekstkraftig og lønnsomt næringsliv. Regjeringen har en klar målsetting om at miljøhensyn må integreres på alle politikkområder og legges til grunn for beslutnings- og utviklingsprosessene i samfunnet. Det kommer, som dere sikkert har sett, tydelig fram i kommunalministerens tildelingsbrev til SND og fylkeskommunene. Virkemidlene fylkeskommunen nå får til rådighet skal forvaltes i tråd med de miljøpolitiske målene for distrikts- og regionalpolitikken. Fylkeskommunens viktigste oppgave framover blir å være regional utviklingsaktør. Fylkeskommunen vil derfor bli en viktig samarbeidspart for regional stat og kommunene når det gjelder å få til gode miljøpolitiske løsninger i fremtiden. Erfaringer fra LA 21 arbeidet understreker nettopp betydningen av møteplasser og nettverk for å få satt viktige miljøspørsmål som krever regionalt samarbeid på dagsorden. Disse erfaringene blir det viktig å bygge videre på.

Nasjonal strategi for bærekraftig utvikling – å velge retning

Gjennom stimuleringsprogrammet for lokal Agenda 21 og ikke minst konferansen Synergi 21, som samlet 1300 deltakere fra ulike samfunnssektorer i Stavanger oktober 2001, har Miljøverndepartementet registrert en "etterspørsel" fra organisasjoner, kommuner, næringsliv og enkeltmennesker etter en tydeligere og mer helhetlig nasjonal politikk for en bærekraftig utvikling – en politikk som setter de små steg på lokalplanet eller i eget nærmiljø inn i en sammenheng - slik at man lokalt og nasjonalt opplever å trekke i samme retning. Jeg er derfor glad for å kunne meddele at Regjeringen er godt i gang med å utarbeide en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling. Den nasjonale strategien er en politisk prioritert oppgave i forbindelse med FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg i månedsskiftet august-september i år. Arbeidet ledes av Utenriksdepartementet, i samarbeid med andre berørte departementer og i samråd med frivillige og andre organisasjoner. Utkastet til strategi er nå sendt på høring med høringsfrist 8. april. Jeg oppfordrer dere til å komme med innspill og kommentarer, gjerne gjennom nettstedet www.visjon.2032.no.

Strategien vil danne en ramme for det langt mer detaljerte og omfattende arbeidet som kreves for en nasjonal agenda 21 som et flertall i Stortinget har bedt Regjeringen utarbeide. Ved å kartlegge og drøfte fremtidens overordnede utfordringer og retningen videre, vil strategien utgjøre et viktig første skritt. Regjeringen har ikke drøftet ennå hvilket format den nasjonale agendaen skal ha eller hvordan arbeidet skal organiseres. Det er imidlertid klart at en slik prosess vil forutsette bred deltakelse fra alle deler av samfunnet og at den vil strekke seg over noe tid.

Muligheten for å realisere en miljøvennlig praksis er bl.a. avhengig av skatte- og avgiftspolitikken, hvordan transportsystem og utbyggingsmønster er tilrettelagt, allmennhetens adgang til natur og hvordan gjenbruksystemer og mottaksordninger for kildesortert avfall er tilrettelagt, for å nevne noe. Regjeringen er svært opptatt av at nasjonale rammebetingelser og virkemiddelbruk innrettes for å fremme en miljøvennlig praksis. Å støtte opp under lokal kreativitet og lokale løsningsalternativer vil i tillegg bidra til å vitalisere miljøvernpolitikken. Det er derfor lett å svare på den noe provoserende foredragstittelen jeg har fått tildelt av arrangøren: "Det nasjonale nivåets rolle: Medspiller eller motspiller til lokalsamfunnets dugnad for en bærekraftig utvikling".

Selvfølgelig – her spiller vi på samme lag og er gjensidig avhengig av hverandre for en best mulig samlet måloppnåelse. For meg er detikke i motstrid til at staten i noen situasjoner setter ned foten der lokale ønsker kommer i konflikt med nasjonale miljøverdier, internasjonale miljøforpliktelser eller der hensynet til likhet eller rettssikkerhet tilsier det.

Takk for oppmerksomheten!