Fortsatt håp om Sellafield-løsning

Uten et massivt press fra den norske regjeringen er det liten tvil om at britene for lengst ville besluttet å la utslippene fortsette som planlagt frem til 2006, skriver Børge Brende.

Av miljøvernminister Børge Brende

Reprosesseringsanlegget i Sellafield, Storbritannia.
Foto: Statens Strålevern

Regjeringen har fra dag én lagt et sterkt og vedvarende press på den britiske regjering for å stanse de radioaktive utslippene fra Sellafield. Når britene stadig ikke har avgjort om utslippene skal fortsette frem til 2006, er det grunn til å håpe at det er fordi de vurderer hvordan de kan imøtekomme det norske kravet.

Sikkerhetsproblem

Sellafield illustrerer for oss nordmenn alle fordelene ved ikke å være atomkraftnasjon. Land som er avhengige av atomenergi, og spesielt atomvåpenmakter, pådrar seg store sikkerhets- og avfallsproblemer knyttet til lagring, transport og gjenvinning av radioaktivt avfall og potensielle terrortrusler mot atomanlegg.

Ved Sellafield foregår både mellomlagring, langtidslagring og behandling av gammelt atomavfall, gjenvinning av uran og plutonium fra brukt atombrensel og ikke minst produksjon av et nytt og kontroversielt atombrensel til bruk i atomreaktorer, kalt MOX. Derfor må vi også ha klart for oss at Sellafield ikke bare er «Sellafield». Sellafield består av en rekke forskjellige anlegg som gir ulike typer utfordringer.

Technetium-99

Det er utslippene av det radioaktive stoffet technetium-99 fra et gammelt anlegg som berører Norge sterkest. Anlegget skal legges ned om noen år, men fordi technetium-99 gjennom nesten et tiår er blitt tømt urenset rett i havet, har det gitt økt radioaktivitet i tang og hummer langs norskekysten, og er en potensiell trussel bl.a. mot norske fiskerier.

Markedene for fisk og sjømat er svært følsomme for radioaktiv forurensning. Forhøyede konsentrasjoner av technetium-99 i marine organismer er derfor alvorlig, selv om dagens nivåer foreløpig ikke utgjør noen helsefare. Det er nå over ett år siden det britiske miljødirektoratet foreslo at technetiumutslippene skal fortsette på dagens høye nivå frem til og med 2006. I så fall kan radioaktiviteten i norske havområder øke ytterligere. Den norske Regjeringen har protestert kraftig og arbeider intenst for at utslippene skal stanses umiddelbart og avfallet lagres på land.

Beslutning nært forestående

Siden våren har britene gitt uttrykk for at en beslutning fra den britiske regjeringen er nært forestående. Uten et massivt press fra den norske regjeringen er det liten tvil om at britene for lengst ville besluttet å la utslippene fortsette som planlagt frem til 2006. Når det ikke er tilfelle, er det grunn til å tro at det er fordi britene nå seriøst vurderer hva de kan gjøre for å imøtekomme det norske kravet om umiddelbar stans i utslippene. Kontakten med britiske myndigheter er fortsatt meget tett og målrettet, og jeg drøftet personlig saken igjen for få dager siden med den britiske miljøvernminister Michael Meacher.

Konstruktiv dialog

Noen synes å savne jevnlige utspill som viser Regjeringens innsats. I en situasjon der britene for lengst har oppfattet vårt budskap, kan det imidlertid være hensiktsmessig å dempe støynivået noe for å pleie en konstruktiv dialog. En annen utfordring, som har like alvorlige dimensjoner selv om den ikke er like truende for Norge, er gjenvinningen av uran og plutonium fra brukt atombrensel, såkalt reprosessering. Frem til i dag er omtrent 90 prosent av det brukte brenselet fra verdens atomkraftproduksjon blitt lagret direkte, i påvente av endelig deponering dypt nede i jordskorpen. Ca. 10 prosent av det brukte atombrenselet har imidlertid gått til gjenvinning i Sellafield og tilsvarende anlegg.

Slik gjenvinning for produksjon av nytt atombrensel reduserer behovet for nytt uran, men gir samtidig langt større utslipp og mer farlig radioaktivt avfall enn direkte lagring. Ved direkte lagring ville både rutineutslippene og faren for alvorlige akuttutslipp blitt vesentlig redusert. Under Nordsjøkonferansen i Bergen i mars fikk Norge, etter intens dragkamp, Storbritannia med på å oppfordre de aktuelle nordsjølandene til å vurdere alternative metoder for håndtering av brukt atombrensel når dagens reprosesseringskontrakter løper ut. Det er et fremskritt, men betyr ikke at arbeidet mot atomfaren er bragt til ende.

Nytt atombrenselanlegg

Et helt nytt anlegg på Sellafield har nemlig startet produksjon av et nytt atombrensel som kalles MOX, og har planer om å øke sin aktivitet i årene som kommer - på tross av protestene fra bl.a. Norge og Irland. Regjeringen ser det nye Sellafield-anlegget og MOX-produksjonen som uønsket fordi det kan føre til at vi får enda mer reprosessering i fremtiden. Saken er særlig aktuell fordi Irland har anlagt sak mot Storbritannia for FNs internasjonale havrettsdomstol for å få stanset fabrikken, og fordi Norge har gitt sterk politisk og moralsk støtte til det irske søksmålet.

Fordi bruken av MOX trolig vil øke i omfang, på tross av norsk motstand, har Regjeringen samtidig valgt å gi støtte til den internasjonale forskningen på atomsikkerhet i Halden. Dette kan bidra til at bruk av MOX i atomkraftverk i våre nærområder skal skje tryggest mulig. Blant deltakerne er en rekke kjernekraftland i Norges nærområder, også Russland. Forskningen bidrar til å øke sikkerheten ved atomkraftverkene i medlemslandene, og dermed også til å redusere faren for ulykker som kan ramme Norge. Halden-prosjektet bidrar også til å øke Norges innflytelse i det internasjonale atomsikkerhetsarbeidet, og har gjort det mulig for Norge å bidra til å styrke sikkerheten ved blant annet atomkraftverket på Kola. Forskningens betydning understrekes av at atomsikkerhetsmyndighetene fra sentrale kjernekraftland som Sverige, Tyskland, Frankrike, England, Sveits og USA deltar i samarbeidet. Den svenske tilsynsmyndigheten har nylig uttalt at det er av stor betydning for deres tilsynsoppgave at de har tilgang til resultatene fra prosjektet. Det er positivt at forskningen i Halden bidrar til å gjøre fremtidig bruk av MOX sikrere.

Bellona Frederic Hauge hevder i en kronikk i Dagbladet 4. november at støtte til denne forskningen undergraver Regjeringens troverdighet i Sellafield-saken. Det er ikke tilfellet, og innebærer heller ingen endring i Regjeringens politikk når det gjelder Sellafield. Vi ønsker både å beskytte havet mot radioaktive utslipp fra gamle kilder og å sikre at den fremtidige bruken av atombrensel i atomreaktorer i våre nærområder er tryggest mulig. Hvor uønsket MOX enn er, er det klokere og mer ansvarlig å bidra til at bruken av MOX blir sikrere, enn å toe våre hender, vende ryggen til problemet og håpe på det beste.

Stiller krav

Påstanden om at forskningen i Halden kan bidra til å utvikle MOX-teknologien videre og føre til økt bruk av MOX, er en innvending som jeg har tatt på alvor. Det var nettopp bakgrunnen for at jeg (og ikke min forgjenger, slik Frederic Hauge feilaktig trodde) gav Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) i oppdrag å utrede de utenrikspolitiske sidene ved Halden-prosjektet. Rapporten er en viktig del av bakgrunnen for at Regjeringen uttrykkelig har stilt som krav at forskningen i Halden bare skal skje i den hensikt å styrke sikkerheten ved bruk av MOX og ulike typer atombrensel.

Uansett er det klart at drivkraften bak økende bruk av MOX ikke er forskningen på atomsikkerhet i Halden, men det faktum at det finnes et marked for å utnytte gjenvunnet plutonium til produksjon av energi. Regjeringen står fast ved sin moralske og politiske støtte til irske myndigheters søksmål mot Storbritannia for å få stanset den nye MOX-fabrikken i Sellafield. At Regjeringen ønsker at bruken av både MOX og andre typer kjernebrensel skal være så sikker som mulig, betyr selvsagt ikke at Regjeringen synes det er greit med produksjon av MOX i Sellafield. Også fra norsk side gjennomgår vi mulighetene for å forfølge Sellafield-saken rettslig, og det er jevnlige kontakter med irske myndigheter om dette. Vi vurderer også grunnlaget for søksmål dersom utslippene av technetium-99 ikke stanses.

Det er ennå for tidlig å si om presset på britiske myndigheter vil gi uttelling i form av snarlige utslippsreduksjoner, men vi skylder den norske kystbefolkningen å holde fokus på det som nå er jobb nummer én, nemlig å stanse utslippene av technetium-99 fra Sellafield.