Kjære "kartfamilie",

Først vil jeg hilse fra miljøvernminister Børge Brende som i dag er innkalt til å møte i Stortinget. Til gjengjeld er jo jeg glad for denne anledningen til å møte kartbransjen på den største samlingen dere har hvert år. Som kartdepartement er vi avhengig av de tilbakemeldinger vi får fra dere, for å kunne føre en kart- og geodatapolitikk som gir oss mest mulig igjen pr. investert krone. Jeg tror at både vi politikere og dere som utøvere er opptatt av kost/nytte.

Det er en utfordring både for dere og for oss å få fram i samfunnsdebatten "det glade budskap" om fortreffeligheten ved å bruke geodata. Selv om kart ikke preger det daglige nyhetsbilde på samme måte som mange miljøsaker, og derfor kanskje ikke får tilsvarende oppmerksomhet, mener jeg det er viktig at vi i Norge bygger landet vårt på solid kunnskap og informasjon om våre ressurser. Geografiske virkemidler er jo på en måte en grunnleggende infrastruktur – noe vi kanskje ikke legger så mye merke til at er der, men som vi definitivt ville legge merket til om det ikke var der!

Det faktum at eiendomsbransjen omsatte for over 100 milliarder i 2001, og tilsvarende i bygg- og anleggsbransjen, kunne ikke skjedd uten bruk av mye og god geografisk informasjon. I offentlig saksbehandling har 70% av alle planer og saker i seg et element av geografisk informasjon. Det er helt nødvendig for å få effektive prosesser. Jeg tror det er et perspektiv som stadig flere blir oppmerksom på.

Samarbeidsregjeringens politiske grunnlag

Samarbeidsregjeringen baserer sin politikk på Sem-erklæringen. Jeg vil si litt om de punktene i erklæringen som jeg tror vil ha størst betydning for kartbransjen og om hvordan bruk av kart kan være med på å innfri politiske mål.

Samfunnet rundt oss preges av forandringer. Mange vil nok oppfatte kart og terreng som noe traust og uforanderlig. Men det var før jeg i helgen leste i Dagsavisen så at dere har mulighet til å gjøre Grønland til en mer dominerende statsmakt enn Kina. Jeg merker meg at kartmakere kan manipulere kart, slik politikere kan manipulere statistikk. Det er altså en bransje med uante muligheter.

Det å stadig kunne tilpasse seg en ny virkelighet og nye krav fra omgivelsene blir viktigere også i offentlig forvaltning. Kartbransjen er allerede langt fremme som teknologibedrifter. Det er viktig at dette forblir en forståelse og grunnholdning som preger den enkelte ansatte, og at kompetansebygging fortsatt er et viktig element i verdiskapningen.

Samarbeidsregjeringen er opptatt av forvalteransvaret – at vi overlater til våre etterkommere et samfunn i minst like god stand som vi selv overtok det. Like viktig er det at vi kan forvalte naturressursene for våre etterkommere. Kartbransjen kan gjennom sine mange gode kart-, flyfoto- og satellittbildeprodukter sette et kritisk søkelys på hvordan vi ivaretar vår arv.

Internasjonalisering blir en større utfordring i hverdagen. Det gjelder ikke bare miljøskader og miljøavtaler. I forhold til våre nærmeste naboer er det ofte snakk om samarbeid om felles problemer, om standardisering eller felles produksjon. For andre land er det viktig at kartmiljøet kan være en bidragsyter i bistandsarbeid, for å bygge opp god infrastruktur innenfor grunnkart og eiendomsinformasjon.

Den private eiendomsretten er en forutsetning for personlig trygghet, uavhengighet, ansvar og god forvaltning av ressursene. Samarbeidsregjeringen vil videreutvikle selveierdemokratiet og spre eiendom. Jeg ser at Statens kartverk bidrar til dette gjennom å ikke spre eiendom. De har jo samlet samtlige av landets eiendommer på en liten rund plate.

Når det gjelder statlig eierskap ønsker samarbeidsregjeringen å samle eierskapet i ett departement. Der staten i fremtiden skal eie bedrifter må det være fordi selskapet har en forvaltningsmessig karakter eller fordi eierskapet har en klar politisk begrunnelse. Der det ikke foreligger spesielle grunner for statlig eierskap bør Staten vurdere å overlate driften til andre.

Miljøverndepartementet vil se nøyere på organisasjonsmodellen til Statens kartverk, i lys av Statskonsults rapport om organiseringen – og andre pågående prosesser, bl.a utskilling av tinglysingen fra domstolene. I løpet av våren vil vi vurdere hvilke konsekvenser det vil få å skille ut den konkurranseutsatte delen av Statens kartverk. Vi ønsker å få vurdert både eierskap, kapitalbehov, bemanning og lokalisering. Samtidig må vi se på hvilke konsekvenser en slik eventuell utskilling vil få for det som blir tilbake av Statens kartverk, og hvilken betydning dette har for den øvrige kartbransjen.

Uten å foregripe begivenhetene finnes i hvert fall fem mulige løsninger: De konkurranseutsatte oppgaver fortsetter som i dag eller de legges ned eller de skilles ut som et AS under Statens kartverk eller under Nærings- og handelsdepartementet eller selges til privat sektor. Så mye kan man si, uten egentlig å si noe som helst…

Miljøverndepartementet har også registrert et stort engasjement rundt den prissetting som foretas for geodata. Vi er enige om at det er et mål at geodata skal tas i bruk av flest mulig brukergrupper. Samtidig må det tas hensyn til kompliserende faktorer som rettigheter til datagrunnlaget, avtaler og personvern. Miljøvernminister Børge Brende har varslet at han vil nedsette en gruppe med aktører fra både offentlig og privat sektor som skal se på statens prispolitikk for geodata.

Miljø- og ressurspolitikken er viktig for den nye regjeringen. Vi må ivareta det biologiske artsmangfoldet og sikre truede arter. Også spørsmål om allmenhetens adgang til naturområder og strandsonen, sikring av arealer for friluftsliv og opprettholdelse av forbud mot motorferdsel i utmark er viktige. I disse sakene vet jeg at kartmiljøene bidrar til å få fram og synliggjøre konflikter. Eksempler på dette er arbeidet med å se på bruken av rikspolitiske retningslinjer for Oslofjorden. Når Miljøverndepartementet vurderer innskjerping av rikspolitiske retningslinjer eller av praktiseringen er det nødvendig å ha dokumentasjon av tidligere praksis – eller av mangel på ønsket praksis. For min egen del vil jeg også understreke det viktige bidraget kartbransjen gir til naturopplevelser i Norge gjennom sine turkart.

Regjeringen er opptatt av nyskaping i næringslivet. Mange bedrifter som etableres i årene som kommer vil være kunnskapsbaserte. De er avhengig av mennesker med utdanning og kompetanse og solide forsknings- og teknologimiljøer. Statens kartverk er et nasjonalt fagorgan for kart og geodata, som ofte er ren informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Derfor er det viktig at kartverket kan bidra til knoppskyting av nye bedrifter innenfor det som etterhvert vil framstå som geomatikkområdet. Jeg mener også at det er nødvendig med en profil personalmessig som gjør at Statens kartverk oppfattes som en motor i det norske geodatamiljøet.

Det kanskje viktigste området hvor kartbransjen kan bidra inn mot politiske mål, er modernisering av offentlig sektor og mer brukervennlige offentlige tjenester. Vi vil arbeide for et slankere og mer effektivt byråkrati for å frigjøre ressurser til å løse kjerneoppgavene. Lover og forskrifter bør forenkles for å få en raskere offentlig saksbehandling. Det vil bidra til at bedrifter kan konsentrere seg om produktiv virksomhet, samtidig som prosesskostnadene går ned gjennom reduserte ventekostnader.

Den enkelte borger skal ha trygghet for at de får de offentlige tjenester man har behov for, når man har behov for det. Samarbeidsregjeringen ønsker en offentlig sektor som er brukerorientert, serviceinnstilt, effektiv og innrettet mot borgernes høyst ulike behov og ønsker. Jeg tror dere i kartmiljøet har en stor pedagogisk oppgave i å få aktører i andre sektorer til å forstå sammenhengen mellom kartdata og fagdata, og hvordan dette kan bli et nyttig virkemiddel for den enkelte. Over tid sitter dere på en nøkkel til:

• Forenklet planlegging
• Sikrere beslutninger
• Mindre byråkrati
• Bedre brukerservice
• Lavere priser på både kartgrunnlag og offentlige tjenester
• Raskere saksbehandling
• Og ikke minst bedre forståelse av vedtak som fattes pga. bedre visualiseringsteknikker

Like viktig som at kartet er godt er det at brukeren faktisk kan bruke kartet. I ytterste forstand kan visualiseringsteknologi fremme demokrati fordi det blir lettere å ta riktige beslutninger og lettere for flere å ta del i prosesser. Vi ønsker oss et enklere Norge, og de koblinger som dere i kartbransjen får til mellom geografisk informasjon og fag, kan bidra til bedre problemforståelse, bedre informasjonstilgang, forenkling og bedre service.

Miljøverndepartementets overordnede strategier og prioriteringer

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har latt meg engasjere av de muligheter som ligger i kart og geodata som teknologisk vekstnæring. Men det er også min jobb å prøve å engasjere dere i potensialet for en revitalisering av norsk miljøpolitikk.

Det har vakt oppmerksomhet blant noen at en statsråd fra Høyre har så høye ambisjoner for miljøvernpolitikken. Men det er da ikke noe mer konservativt i å ville etterlate oss kloden i en bedre stand enn vi overtok den?

Dessuten er det ofte et kunstig skille mellom vekst og vern. Vi kjenner konsekvensene av økonomisk virksomhet som ikke har vært underlagt miljøkrav eller som har gitt blaffen i dem. Men vi har også sett at dystre spådommer om verdens undergang er gjort til skamme – ikke nødvendigvis fordi de var gale, men fordi vi har maktet å tilpasse menneskelig og økonomisk aktivitet til miljøets bæreevne. Hvilke miljøkrav vi trenger avhenger av innholdet i veksten.

I dag skjer mindre av veksten med innsats av naturressurser, og mer av veksten ved hjernekapitalen. I motsetning til naturressurser er kunnskap en ubegrenset ressurs. Det skader ikke miljøet at kartbransjen vokser seg store på å utvikle moderne teknologi – snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi kan slakke av på miljøkravene. Det er tvert imot en mulighet til å få all menneskelig og økonomisk aktivitet innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Vi har lært hvordan vi kan håndtere en rekke miljøutfordringer, men det er andre og alvorlige utfordringer vi ikke har under kontroll. Miljøpolitikken vil derfor bli stadig mer ambisiøs.

Dessuten er ikke miljøhensyn en særinteresse. Miljøpolitikken gjenspeiler ikke bare menneskenes ønske om å puste inn frisk luft, bevare pen natur og sjarmerende dyr. Gode naturkvaliteter og et sunt miljø, godt forvaltede naturressurser og fungerende økosystemer er selve bærebjelken for menneskelig liv og helse, for produksjon og forbruk og for vår nåværende og fremtidige velferd.

Miljøpåvirkning fra menneskelige tiltak går ut over nasjonale grenser og nåtiden. Balanse mellom bruk og fornyelse av jordens ressurser er nødvendig for at naturen og menneskeheten skal overleve.

Derfor er ikke tidshorisonten i miljøpolitikken 10, 20 eller 50 år. Vi har jo ikke planer om å avvikle samfunnet, produksjonen eller forbruket. Evighetsperspektivet kan virke luftig, men er nødvendig fordi mange miljøskader og naturinngrep er irreversible og uopprettelige.

Her er det biologiske mangfoldet et eksempel: Arter som forsvinner, forsvinner! 18.000 arter i biomangfoldet utraderes hvert år. Det sier oss kanskje ikke så mye isolert sett. Hvilken nytte har vi av disse ekle dyrene. For det første er det viktig å bevare dette mangfoldet fordi vi ikke vet hvilken nytte vi kan ha av det – både for å bevare naturen, men også til direkte menneskelig og økonomisk nytte. Men det andre er altså at det er dette mangfoldet som gir oss mat og medisiner.

Også i vår natur finnes truede arter som kan få stor medisinsk betydning. Et sveitsisk selskap har revolusjonert transplantasjonskirurgien, og på få år oppnådd inntekter på mer enn 10 milliarder kroner årlig, basert på en naturlig forekommende jordsopp på Hardangervidda som ingen visste at hadde noen nytteverdi.

Dette biologiske mangfoldet kan ikke minst kartbransjen bidra til å bevare, ved å knytte sammen kart med geografiske oversikter over hvor de truede artene finnes!

Og hvilket økonomisk potensiale ligger det ikke i miljøteknologi? Jeg vil bare antyde mulighetene ved å vise til at av den danske eksporten utgjør miljøteknologiske produkter ca. 30 milliarder kroner!

Denne våren er hektisk og spennende i Miljøverndepartementet. Regjeringen vil utøve en offensiv miljøvernpolitikk basert på Semerklæringen. , hvor vi etter hvert øker innsatsen innen de høyest prioriterte områdene. Politikken skal baseres på en klar analyse av trusselbildet innenfor de ulike miljøvernområdene.

Det skal særlig satses på:

• En mer offensiv og konkret klimapolitikk basert på de oppnådde resultatene i Marrakesh.
• Et mer helhetlig og offensivt grep for hav- og kystmiljøet.
• Ta bedre vare på det biologiske mangfoldet gjennom bl.a. et utvidet barskogvern og gjennomføring av nasjonalparkplanen.
• Kulturminnevernet.
• Miljø i byer og tettsteder.

Regjeringen vil våren 2002 legge fram en tilleggsmelding om klimapolitikken hvor bl.a. et tidlig nasjonalt kvotesystem og andre nasjonale tiltak vil bli vurdert.

Vi vil legge frem en stortingsproposisjon for at Norge skal kunne ratifisere Kyoto-protokollen.

I vårsesjonen vil regjeringen også legge fram en egen stortingsmelding om havmiljøpolitikken som trekker opp en helhetlig politikk om forvaltningen av hav- og kystmiljøet. Arbeidet med PCB og andre miljøgifter, herunder opprydding i marine sedimenter, skal styrkes. Regjeringen skal også til våren fremme en stortingsmelding om miljø i byer og tettsteder. Det vil bli fremmet en stortingsproposisjon om nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.

Regjeringen vil også legge frem forslag til en ny lov om rett til miljøinformasjon, i tråd med Århus-konvensjonen.

Statens kartverks rammer i 2002

Ved behandlingen av Statsbudsjettet for 2002, fikk Statens kartverk og kartpolitikken betydelig oppmerksomhet. Selv om det var på grunn av et kutt i stortingsbehandlingen av statsbudsjettet for 2002, tror jeg det er viktig å ta med seg noen positive elementer. For det første er nå opptrappingen på sjøkartsiden kommet til et nivå, som er i samsvar med de planer Statens kartverk selv har satt opp for fullføring i løpet av 2006. For det andre førte dette til at samtlige partier i Stortinget fikk en foranledning til å engasjere seg i kartpolitikken som tema. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til våren, har Regjeringen signalisert at den vil melde tilbake til Stortinget om målene fremover i kartpolitikken. Jeg har registrert at kuttet for 2002 spesielt vil få betydning for fremdriften av digitale landkart og redusert aktivitet på eiendomssiden. I Miljøverndepartementet ser vi begge deler som viktige ledd i den nasjonale infrastrukturen, basert på samarbeid med mange aktører.

Det er lyspunkter også. I dag har jeg gleden av å røpe en liten nyhet som kom til departementets kunnskap i morges. Siden 1950-tallet har man arbeidet for å kartlegge arealressursene i hele landet. Og til sommeren i år vil økonomisk kartverk fullføres i den siste kommunen som gjenstår. Men det er selvsagt ikke slutt med det – nå blir utfordringen å få denne kartleggingen over i digital form.

Samtidig som det vil bli arbeidet for å skaffe midler til en fullføring av "Norge digitalt" også på land, er det viktig at Statens kartverk som andre statlige institusjoner, går kritisk gjennom sin produktportefølje og skarpstiller siktet. Det nasjonalt fagorgan for kart og geodata skal bidra til at geografisk informasjon blir gjort tilgjengelig for samfunnet. Men det er ikke nødvendig at alt gjøres innenfor offentlige institusjoner.

Regjeringen ønsker i høyere grad å utsette flere tjenester for konkurranse. Her tror jeg både offentlig og privat sektor kan være mer kreative med hensyn til løsninger, da vi snakker om IT-politikk hvor endringer skjer raskt og med stadig større muligheter for datalagring. Gjennom bredbånd, Høykom og e-Norge har Staten bidratt til å få i gang nye løsninger, som mange av dere har grepet fatt i. Det koster ofte litt ekstra tid å hive seg med på karusellen, men i en moderniseringstid kan man ikke alltid sitte og vente på løsninger. Staten vil bidra med standarder, slik at det ikke blir for mange og for fragmenterte løsninger.

Tinglysingsreformen

Regjeringen vil i vårsesjonen fremme en stortingsmelding om tinglysingen, som Stortinget har vedtatt skal ut av domstolene. Statens kartverk har her gjort en grundig og god jobb for å synliggjøre sitt kandidatur. Uten at jeg vet eller kunne sagt noe om hva som blir regjeringens beslutning, vil jo de av dere som har lest kartverkets avis – med det klingende navnet "a la kart" – se at Børge Brende har tatt til orde for at tinglysningen samordnes med matrikkelen slik at vi får ett samlet informasjonssystem. Dersom Statens kartverk skulle bli valgt ville det være en fjær i hatten, men samtidig en utfordring som ville kreve strategisk klokskap.

Ny lov om eiendomsregistrering

Departementet har også som mål å legge fram forslag om ny lov om eiendomsregistrering for Stortinget denne vårsesjonen. Departementet har lagt mye arbeid i å finne en løsning på organiseringsspørsmålet. Som kjent var det et flittig diskutert spørsmål i høringen.

Også her finnes flere alternativer. På den ene siden er det få prinsipielle hensyn som tilsier at oppmåling skal være en oppgave pålagt alle kommuner i kraft av lov. Jeg er enig med utvalget i at det ligger godt til rette for å organisere oppmåling som tjenesteproduksjon. Stadig flere kommuner søker å rendyrke sin rolle som myndighetsorgan, og konsentrere den kommunale innsatsen mot helse, skole, kultur og andre sentrale velferdstilbud.

Private landmålerforetak vil kunne bli en nyttig konsulentbransje innen eiendomsutvikling. Det vil kunne gi samfunnet en kompetent konsulentbransje som veileder og hjelper til i kontakt med offentlige myndigheter i eiendomssaker.

På den annen side kan det skape en viss uryddighet i kommunenes planer for suksessiv gjennomføring av forretninger, f.eks. når kommunen har forberedt oppmåling av en sammenhengende serie eiendommer, og det viser seg at et mindre antall av eierene foretrekker å benytte privat foretak. Det kan også være vanskelig for kommunene å dimensjonere bemanning og utstyr, når det er uvisst hvilken andel av sakene som vil bli gjennomført av private foretak. Likevel er jo ikke dette særlig annerledes enn i dag, da det er knyttet usikkerhet til etterspørselen etter oppmålingstjenester avhengig av konjunkturene i eiendomsmarkedet.

En mellomløsning ville være å videreføre dagens ordning der kommunen utfører både oppmåling og registerføring som en felles myndighetsoppgave. Så vil det være opp til den enkelte kommune å vedta når kommunens plikt til å utføre oppmålingsdelen skal opphøre. Over tid ville kommunene selv erfare at private kan tilby et akseptabelt tjenestetilbud – eller finner at det er behov for å videreføre egen innsats gjennom et eget eller interkommunalt foretak. Gradvis framvekst av private landmålerforetak kan gi befolkningen erfaring med hva som er best i egen kommune. Folk flest vil antagelig ønske seg frihet til å velge hvem de vil skal utføre arbeidet ut fra kriterier som service, pris og kvalitet. Der er også en fordel ved lovforslagets klart definerte avgrensning mellom myndighet og tjeneste. Man kan få en bedre arbeidsdeling mellom forvaltningen og privat sektor, og gjøre det enklere for kommunen å kvalitetssikre prosessen.

Det er ønskelig å oppnå en gradvis frigjøring av kommunenes kart- og oppmålingskompetanse og -ressurser til fordel for økt satsning på forvaltningsoppgaver innen geodata. Det er ønskelig å sikre balanse mellom pris og etterspørsel, og å redusere ventetider på å få utført forretninger.

Strengt tatt burde det foreligge tungtveiende grunner for å avvike fra prinsippet om fritt landmålervalg:

• Fritt landmålervalg kan bidra til å skape den nødvendige etterspørselen, slik at det faktisk blir etablert private landmålerforetak i tilstrekkelig utstrekning.
• Det ville framstå som unaturlig at et godkjent landmålerforetak, som har innrettet seg mot å tilby tjenester innenfor en region, er utestengt fra enkelte av kommunene innen regionen.
• Det tredje er hensynet til regionale eller landsdekkende virksomheter som ønsker å benytte faste landmålerforetak. Større entreprenører eller selskaper med eiendom i flere kommuner vil trolig knytte til seg faste landmålerforetak. Etter omstendighetene ville det være upraktisk om en innleid landmåler ikke kunne jobbe i alle kommuner der kunden har prosjekter.

Kart og plan

Miljøverndepartementet er både kart- og plandepartement. Det er nær sammenheng mellom kart og plan, og en av de viktigste funksjonene kartbransjen har er grunnlaget som skapes for en sikker og etterprøvbar planlegging og saksbehandling. Gode kart og bilder gir informasjon som er uvurderlig når viktige beslutninger skal fattes. I revideringen av plan- og bygningsloven ser det ut til at en egen "kart-paragraf" kan komme med i første innstilling. Det vil være med på å tydeliggjøre viktigheten av god basisinformasjon før planprosessene starter opp.

Miljøverndepartementet arbeider nært med Kommunal- og Regionaldepartementet om prosjektet Byggsøk. Prosjektet har 3 hovedelementer: elektronisk byggesaksbehandling, elektronisk plansaksbehandling og basisinformasjon. Hensikten er å legge til rette for mer effektive prosesser knyttet til plan- og bygningsloven, ikke minst skal brukerne slippe unna noe av skjemaveldet. Når det gjelder basisinformasjon, er det grunn til å merke seg at dette blir mer og mer etterspurt, og at stadig nye aktører vil kreve tilgang til geodata. Byggsøk forutsetter en tilgang på kartinformasjon og planinformasjon, for å få til hensiktsmessig informasjonsflyt. Stat og kommuner må tilstrebe at denne informasjonen etter hvert blir gjort tilgjengelig, tilpasset forvaltningslov og offentlighetslov. Vi vil også merke på andre områder, f.eks presentasjon av eiendomsinformasjon, et ønske om å presentere informasjonen sammen med nødvendig kartunderlag.

Arealis

Jeg vil også fremheve Arealis – samarbeidet mellom regionale myndigheter, kommuner og statlige fagmyndigheter for å framskaffe kartfestet digital informasjon om arealverdier og plandata. Vi vil arbeide for at flere kommuner blir aktive brukere av Arealis. Arealis skal testes ut som pilotprosjekt som operativ løsning i full skala i 2 – 3 kommuner. Arealis skal være en støttefunksjon for kommunene, særlig innen miljø- og PBL-området. Vi vil legge til rette for den kommunale planleggingen, og vi ser mange kreative løsninger rundt omkring i landet, selv om produksjonen av Arealis-data godt kunne vært betydelig høyere.

MD vil i løpet av sommeren utgi en veileder for digitale planer, som omhandler både utarbeiding og overføring av digitale planer etter PBL. Veilederen vil være et praktisk oppslagsverk og hjelpemiddel for alle som arbeider med gjengivelse av planer digitalt, både for forslagsstiller i planutarbeidelse og for kommunale myndigheter ved mottak, bearbeidelse og forvaltning av den digitale utgaven av planen.

MD har også sett på mulighetene for å bruke Internett til å informere om gjeldende planer. Kommuneplanens arealdel er scannet, georeferert og klippet, og blir presentert på nettet som et sammenhengende innsynsbilde. Kommuneplaner for flere fylker er nå tilgjengelig på nettet, og flere vil komme etterhvert. Dette er antagelig første gang en kan se kommuneplaner på tvers av både kommunegrenser og fylkesgrenser.

En nasjonal plankatalog er også under utvikling, og opplysninger om gjeldende kommuneplan vil snart legges ut på nettet.

Avslutning

Til slutt vil jeg uttrykke at vi har registrert den frustrasjon som kom etter at Stortinget vedtok å kutte i Statens kartverk. Men jeg tror det er viktig at de gode samarbeidsrealsjoner som er etablert både mellom offentlige aktører og mellom offentlig og privat bransje er viktig å bygge videre på, og at dere som aktører har og vil få en betydelig samfunnsrolle. Geografisk informasjon er en vekstbransje, og Norge ligger på mange områder langt fremme. Med stadig nye brukere og internettbaserte løsninger, vil både kravet til pris og tilgjengelighet endre seg fortere enn mange av oss kan forestille seg. Jeg tror at både de private og offentlige aktørene i Norge i stor grad er i stand til å takle den utfordringen, og jeg er spent på hvordan bransjen vil ta mulighetene i bruk. Jeg håper også at årets kartdager vil bli en nytt begivenhet.

Kartverksjefen, Knut Flåthen, er i dag nøyaktig tretten dager ut i sin nye seksårsperiode som kartverksjef – gratulerer med det – det kan jo borge for at neste innlegg vil gi oss noen langsiktige og strategiske vyer for utviklingen i kartverkbransjen. Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere kartbransjens "grand old man" Jan Martin Larsen: Som vi så i går er kart og geodata en så viktig bransje for Norge at de riktige grepene fort kan gjøre folk til riddere av St. Olavsorden…