Idedugnad - forskning om kulturminner og kulturmiljøer, 21. februar 2002

Statssekretær André Støylen, Miljøverndepartementet

Mye tyder på at historiefortelling og kulturelt mangfold vil få en vesentlig betydning for mennesker og verdiskaping i årene som kommer. Med globalisering og økt mangfold, øker også behovet for historisk innsikt og bevissthet om egen identitet.

Hovedutfordringer på kulturminnefeltet:

På kulturminnefeltet står vi overfor flere hovedutfordringer, først og fremst knyttet til:

• kulturminner som ressurs for bruk og opplevelse
• hvordan utvikle vår egen kulturarv som brobygger i et flerkulturelt samfunn
• kulturminner som grunnlag for verdiskaping
• økende forfall, ødelegging og nedbryting av kulturminner

Kulturminner er ikke bare verdifullt i seg selv, men også en viktig ressurs for samfunnet. Kulturminner og kulturmiljøer øker kvaliteten på vårt fysiske miljø. Kulturarven har betydning for bostedsvalg og trivsel – og er kilder til kunnskap og opplevelse.

I en globalisert verden er viktig å kjenne sin egenart og identitet. Den som er trygg på sine egne verdier og tilhørighet, takler også lettere møtet med det ukjente. På denne måten kan kulturarven være en viktig brobygger og gi oss et mer innholdsrikt liv.

Kulturarven er også kilde til ny vekst. Samfunnet er avhengig av kreativ nytenking og nyskaping for å møte fremtidens utfordringer. Denne kreativiteten oppstår gjerne i spenningsfeltet mellom fortid og fremtid. Derfor må vi utnytte den tradisjonsbaserte kunnskapen – og ta med oss det beste fra fortiden inn i fremtiden.

Samtidig vet vi at mange av kulturminnene våre forfaller og blir ødelagt – sannsynligvis forsvinner rundt én prosent hvert år. Dette er i strid både med nasjonale miljømål og internasjonale avtaler. Årsakene kan være mange, både utviklingspress og raske endringer – og stagnasjon, fraflytting og manglende vedlikehold. Dessuten mangler ofte den nødvendige kunnskapen om kulturminnene og betydningen de har.

Utviklingen stiller oss overfor nye utfordringer i forvaltningen av kulturarven. Det er behov for en målrettet oppbygging av kunnskap og forskning på hele feltet. Kulturminneforvaltningen står overfor store utfordringer på en rekke områder – og for å finne løsninger på disse kreves en solid kunnskapsplattform.

Samarbeidsregjeringen har varslet en gradvis økning av den norske forskningsinnsatsen til et gjennomsnitt av OECD-landene innen 2005 – en vesentlig del innen grunnforskning. Tradisjonelt har grunnforskningen vært viktig innenfor den kulturhistoriske forskningen, men i de senere årene har anvendt forskning og oppdragsbasert forskning blitt viktigere også her.

Regjeringens satsing på forskning vil også komme kulturminneforvaltningen til gode. På Miljøverndepartementets forskningsbudsjett går ca. 9,2 % (eller vel 22 millioner kroner) av midlene til kulturminnerelevant forskning. I tillegg bruker Riksantikvaren ca. 1,4 mill kr årlig på FoU-prosjekter. Vi er klar over at Riksantikvarens behov er langt større, og tar med oss dette inn i de kommende budsjettprosessene.

Kulturminneutvalgets utredning – Fortid former framtid – gir viktige innspill til fremtidens kulturminnepolitikk. Behovet for å øke forskningsinnsatsen på området er blant de ting som tas opp.

Men vi må også se på andre alternativer enn bare å øke egne budsjetter dersom forskningen skal styrkes i det omfang som er ønskelig. Sektoransvar og tverrfaglig forskning er her viktige stikkord.

Økt kunnskapsproduksjon kan også oppnås ved å satse mer på forskning omkring kulturminner og verdiskaping. Dette kan både samarbeidet og kontakten med private aktører, og få frem andre sektorers ansvar for kulturminner og kulturmiljø. Også for kommunene – som både får et økende ansvar for kulturminnene og som er opptatt av lokal næringsutvikling – vil slik forskning være av stor interesse.

Samarbeidsregjeringen ønsker et bedre samspill mellom de frivillige organisasjonene, kommunene og næringslivet. Forvaltningen og forskningsinstitusjonene må trekke eiere og brukere av kulturminnene aktivt inn i utformingen av forskningsbehovene, slik at også deres kunnskaper og behov kan bli tatt hensyn til.

Kulturminneforvaltningen har også et betydelig kunnskapsbehov i de kommende årene:

kulturminner og miljø som ressurs for bosetting og næringsutvikling

utvikle systemer for å kartlegge og vurdere kulturmiljø

registrering og vurdering av samiske kulturminner og kulturmiljø

utviking av bygningsforvaltningen

Vi trenger ny kunnskap knyttet til kartlegging og overvåking, kunnskap om årsakene til forfall og tap av kulturminner, kunnskap om vedlikehold og istandsetting, kunnskap om arealforvaltning, kunnskap om effektene av ulike virkemidler, og kunnskap om samspillet mellom turisme, friluftsliv, kulturaktiviteter og kulturminner og kulturmiljø.

I den løpende forvaltningen av kulturarven, må man foreta en del valg. Kunnskaper og forståelse er avgjørende for å kunne gjøre slike valg. Samtidig er det viktig at folk har holdninger som gir oppslutning om miljø- og kulturminnepolitikken. Derfor trenger vi også kunnskaper om holdninger og hva som påvirker og utvikler dem.

Tverrfaglig/tverrvitenskaplig forskning – helhetlig perspektiv

Kunnskap er nødvendig for at forvaltningen skal kunne nå de målene vi setter til vern og forvaltning av de forskjellige typene kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap.

Derfor trenger vi en bred FoU-kompetanse som bygger på mange ulike forskningsområder, slik som humaniora, samfunnsvitenskap, plan- og bygningsfag og naturvitenskap. En slik helhetlig tilnærming krever nettverksbygging og tverrvitenskapelig satsing. Forskningsprogrammet "Landskap i endring" er et godt eksempel på et er tverrfaglig program, med et helhetlig perspektiv på landskap og økosystemet.

Det er også viktig at forskningsmiljøene bidrar med relevante problemstillinger som både eierne, forvaltningen og andre kan ha nytte av. Likedan er det av stor betydning å delta i internasjonal forskning – både gjennom å bygge nettverk og gjennom å delta i konkrete forskningsprosjekter og -programmer.

Selv om det allerede foregår mye positiv forskning innen kulturminnefeltet, er inntrykket at et mer helhetlig perspektiv er ønskelig. Dette er selvsagt et ansvar for forvaltningen som gir oppdrag og rammer, men jeg vil også utfordre Forskningsrådet og forskningsmiljøene selv til å sette kulturminneforskningen på dagsordenen og integrere den bedre i annen relevant forskning.

Sektoransvar/sektorintergrering

Prinsippet om det sektorvise miljøansvar er et viktig prinsipp i norsk miljøvernforvaltning. I dette ligger det også at sektorene har ansvaret for å bygge opp kunnskap om kulturminner i forhold til sin egen virksomhet. En god, helhetlig og relevant kulturminneforskning er avhengig av at de ulike sektorene tar sitt ansvar.

Formidling

Kunnskap og forskning er vel og bra, men vi må også kunne formidle den. Dersom forskningsmiljøene ønsker å påvirke de ulike aktørenes forvaltning av kulturminnene, må de ta formidlingen alvorlig. Det ligger en stor utfordring i å gjøre forskningsresultatene kjent for de som påvirker forvaltningen av kulturminnene.

Avslutning

Skal det være noen vits å forske, må vi også ha vilje vilje til å ta kunnskapen i bruk. Miljøvernforvaltningens utfordring er å omsette kunnskapen til politikk. Vi opptatt av å trekke de ulike aktuelle aktører med i utformingen av forskningspolitikken på kulturminnefeltet – og målet med dagens idedugnad er å bedre denne dialogen og samarbeidet. Lykke til med dugnaden.