Miljøvernminister Børge Brendes innlegg i Stortinget 18. juni 2002

Klimadebatten

President,

Det er svært gledelig at stortingsflertallet slutter seg til Regjeringens forslag om en mer offensiv klimapolitikk. Innstillingen er historisk fordi den betyr at Norge kommer raskt i gang med forberedelsene til Kyoto-avtalen og å gjennomføre nasjonale utslippsreduksjoner.

Fjorårets rapport fra FNs klimapanel viser med all tydelighet at det er behov for handling. Menneskeskapte klimaendringer er trolig allerede et faktum. Klimaet er i ferd med å bli varmere, våtere og villere. Ifølge målinger var 1998 det hittil varmeste året på jorden, med 2001 på andreplass. Men også 1999 og 2000 var varme år. Nå hører vi at gjennomsnitts­temperaturen på jorden i nyere tid aldri har vært så høy som første kvartal i år. Dette er svært bekymringsfullt, og er signaler om en klode med stigende feber.

I tillegg til at vi risikerer mer nedbør og mer ekstremt vær, er det i våre områder grunn til bekymring over klimaendringene i arktiske strøk. Ikke bare trues isbjørnen av at iskanten trekker seg nordover og at polarisen kanskje forsvinner, men også golfstrømmen kan komme til å bli påvirket av klimaendringene.

De største menneskelige utfordringene står vi likevel overfor i fattige land. Land som bare i liten grad har bidratt til de menneskeskapte klimaendringene, vil paradoksalt nok merke de største konsekvensene. 800 millioner mennesker sulter, og 20 prosent av verdens befolkning mangler tilgang til rent vann. Klimaendringene gjør ikke denne situasjonen bedre. Dette rammer først og fremst fattige som har små muligheter til å flytte eller tilpasse seg på annen måte.

Vi kan imidlertid ennå begrense endringene ved å kutte våre utslipp, og vi kan redusere skadevirkningene av klimaendringene i Norge og andre land gjennom tilpasningstiltak.

President,

Regjeringen ønsket at norsk ratifikasjon skulle skje så tidlig at Norge kunne bidra til at Kyoto-protokollen trådte i kraft innen toppmøtet i Johannesburg i august/september. Jeg vil gi honnør til Stortinget som prioriterte denne saken slik at Norge som ett av de første industrilandene kunne ratifisere protokollen 30. mai. Senere har også EU og Japan fulgt etter. Med de positive signalene vi har fra Russland og Øst-Europa, har jeg fortsatt godt håp om at avtalen vil kunne tre i kraft i løpet av året.

Det var et kraftig tilbakeslag for det internasjonale klimaarbeidet, da USA i fjor besluttet å stå utenfor Kyotoprotokollen. Heldigvis har de aller fleste andre land valgt å stå samlet bak denne forpliktelsen, og protokollen er fortsatt et viktig instrument for å redusere i-landenes utslipp.

Protokollen har et fremtidsrettet innhold – med differensierte forpliktelser, internasjonal kvotehandel og prosjektbasert samarbeid. For fremtidige og mer ambisiøse klimaavtaler, er det avgjørende å vise at disse elementene kan fungere godt. Dette vil i seg selv være en svært viktig effekt av Kyoto-protokollen i et lengre perspektiv.

President,

Løftet om en mer offensiv klimapolitikk er en viktig del av det politiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen. De forslagene til nasjonal politikk Arbeiderpartiet fremmet i fjor er ikke tilstrekkelige. Derfor er Tilleggsmeldingen mer konkret og offensiv når det gjelder tiltak i Norge frem til Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode fra 2008.

I tråd med Sem-erklæringen er et av forslagene i Tilleggsmeldingen et tidlig nasjonalt kvotesystem. Med dette på plass fra 2005, vil Norge ha innført forpliktende virkemidler overfor alle utslipp av klimagasser der dette er mulig. I mer enn ti år har utslippene fra store deler av industrien vært unntatt fra virkemidler som CO ₂-avgift, mens andre sektorer har måttet betale.

For Regjeringen har det vært viktig å utforme virkemidler som både sikrer gjennomføring av fornuftige utslippsreduserende tiltak – og som ikke resulterer i unødige nedleggelser og utflytting av industri som vil være lønnsom når Kyoto-avtalen trer i kraft. Det foreslåtte kvotesystemet ivaretar disse hensynene.

Kvotene vil bli tildelt vederlagsfritt, der utgangspunktet for den samlede tildelingen er en reduksjon på 20 % i forhold til utslippene i 1990, justert for nedleggelser og nyetableringer. Dersom industrien oppnår utslippsmålet, vil ikke selve kvotesystemet medføre kostnader for bedriftene. Tiltakene som bedriftene gjennomfører vil kunne koste penger, men disse kostnadene vil være de samme uavhengig av hvilket virkemiddel myndighetene bruker for å oppnå dem. Og industrien sier selv at det er rom for ytterligere utslipps0reduksjoner i sektoren.

Det er også lagt inn sikkerhetsventiler i systemet i form av overtredelsesgebyr og åpningen for å bruke kvoter som er godkjent under Kyoto-protokollen også i det tidlige kvotesystemet.

Et kvotesystemet er en markedsbasert løsning, der bedriftene selv vil finne de beste løsningene for hvor utslippsreduksjonene skal tas – med belønning for kreativitet og innsats. Bruk av kvotesystem viser også vei til det langsiktige kvotesystemet for 2008-2012, som ble foreslått av den forrige regjeringen og som det er bred enighet om.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet i denne debatten forsøker å ri to hester. Det hevdes både at Regjeringens forslag medfører for høye kostnader for industrien, og at Regjeringen har et for lavt ambisjonsnivå i tiltakene overfor industrien. Arbeiderpartiets alternativ er riktignok ikke krystallklart utformet, men ettersom allerede nedlagt industri inkluderes i utslippsmålet – samtidig som målet ikke skal være nådd før ved utgangen av perioden – er dette klart mindre ambisiøst enn Regjeringens opplegg.

Regjeringen ønsker å utforme tildelingen og øvrige detaljer i systemet i nær dialog med industrien, og jeg er glad for at denne prosessen har støtte hos et flertall i Stortinget.

President,

Kvotesystemet er en vesentlig del av en mer ambisiøs klimapolitikk, men Regjeringen legger også opp til konkrete tiltak på en rekke andre områder for å redusere de nasjonale klimagassutslippene frem til 2008:

Vi ønsker mer klimatilpassede virkemidler i avfallssektoren. Regjeringen vil legge om sluttbehandlingsavgiften på avfall på en måte som også er tilpasset klimapolitikken. Det vil også bli vurdert et forbud mot deponering av alt nedbrytbart avfall.

Regjeringen vil legge til rette for nye løsninger når det gjelder produksjon og bruk av energi. Arbeidet med å legge om energibruk og energiproduksjon gjennom ENOVA vil bli styrket. En viktig del av omleggingen av energiproduksjonen er å erstatte bruken av fossile energikilder med nye fornybare energikilder. Regjeringens målsetting er at bruken av mineraloljer til oppvarming skal reduseres med 25 prosent i perioden 2008-2012, sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 1996-2000. Regjeringen vil også om kort tid legge frem en handlingsplan for vannbåren varme.

Effektiviteten i kraftproduksjonen på sokkelen er lav. Det er derfor et betydelig potensial for reduserte utslipp gjennom krafttilførsel fra land. Regjeringen vil legge til rette for utslippsreduksjoner gjennom slik krafttilførsel og har startet arbeidet med å undersøke mulighetene for hvordan krafttilførsel fra land vil kunne realiseres. Regjeringen vil også vurdere ytterligere utslippsreduksjoner gjennom tiltak knyttet til fakling.

Regjeringen vil øke satsingen på den teknologiske forskningen, for å bidra til både videre forskning og kommersialisering av mer miljøvennlige teknologier.

President,

Når Kyoto-protokollen trer i kraft, vil hovedutfordringen for det internasjonale samfunnet være å etablere et globalt klimaregime som også begrenser utslippene fra USA og utviklingslandene. Regjeringen arbeider for snarest å starte en forhandlingsprosess som kan lede frem til nye internasjonale avtaler basert på Klimapanelets rapporter. Det haster – og vil kreve stor innsats – å få et regime alle land ser seg tjent med. I Kyoto var det drøyt ti år igjen til begynnelsen av første forpliktelsesperiode for 2008 til 2012. I dag er det bare drøyt ti år igjen til 2013 – og vi har ennå ikke begynt å snakke om hvordan forpliktelsene da skal utformes.

Regjeringen ønsker at Norge skal ligge i front internasjonalt for å legge grunnlaget for en videre reduksjon av klimagassutslippene. Dette oppnår vi ikke uten selv å vise at vi er i stand til å føre en nasjonal politikk som gir utslippsreduksjoner. Det er derfor gledelig å kunne registrere at flertallet på Stortinget støtter Regjeringens mål om en mer ambisiøs klimapolitikk.