Miljø for utvikling

Av miljøvernminister Børge Brende

Fortsetter vi å leve som nå vil jorden være utslitt og tømt for naturressurser om 50 år, skriver VG 8. juli, i sin omtale av en rapport fra Verdens Naturfond (WWF).

Truslene som beskrives er høyst reelle. Verdens naturskog forsvinner i raskt tempo, overfiske og arealtap truer både matforsyning og artsmangfold, miljøgifter spres i et faretruende omfang og klimaet kan endres raskere enn både naturmiljø og samfunn kan tåle.

Men dommedagsprofetiene har en viktig svakhet: De forutsetter at utviklingen fortsetter i samme spor og tempo uten at noe blir gjort. Det er en pessimisme jeg ikke deler.

Frem til nå har mange sett miljøvern som en luksus man ikke vil ta seg råd til. Jeg tror stadig flere vil erkjenne at vi ikke har råd til en utvikling som bryter ned selve livsgrunnlaget vårt.

Miljø og fattigdom

Vi har en felles interesse i å oppnå en økonomisk, sosial og miljømessig utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner.

Denne målsetningen står i sterk kontrast til hvilke enorme fattigdoms-, miljø- og helseutfordringer verden står overfor. 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom, 800 millioner mennesker sulter, 20 prosent av verdens befolkning har ikke tilgang på rent drikkevann.

Dette er en ond sirkel med fatale følger. Fattigdom tærer på miljø og naturressurser. Miljøskadene forsterker fattigdommen.

Det er de fattigste som rammes først og hardest av miljøskader, enten de er forårsaket lokalt eller globalt. Vi ser flom og tørke på steder som ikke har opplevd det før, kanskje på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Orkaner og flom fører til jordskred med katastrofale følger, fordi beskyttende skoger er hogd bort. Plante- og dyrearter utryddes når vi tærer på leveområdene. Urent vann og dårlige sanitærforhold dreper over 12 millioner mennesker hvert år. Luftforurensning i byene tar livet av ytterligere tre millioner.

Johannesburg

Vi kan ikke bekjempe global fattigdom eller skape varig vekst og velstand uten at vi har et robust naturgrunnlag. Dette er utfordringen når verdens toppledere samles i Johannesburg i august – ti år etter toppmøtet i Rio – for å enes om hvordan vi skal oppnå en bærekraftig utvikling.

I de siste månedene har det vært frykt for at miljøtoppmøtet skulle spore av. Mange land er mest opptatt av gjeldslette og bistand, og ser på miljøutfordringene som et anliggende for industriland. Andre ser utviklingslandenes forpliktelser på miljøområdet som en forutsetning for å forplikte seg til utviklingshjelp. Og mange land har vært motvillige til å forplikte seg i det hele tatt, selv på områder det var enighet om i Rio.

Høynivåmøtet i FN forrige uke gav grunn til ny optimisme. Der var 27 land, inkludert Norge, spesielt invitert av den sør-afrikanske president Thabo Mbeki og FNs generalsekretær Kofi Annan for å få prosessen på skinnene igjen. I møtet uttrykte både i- og u-land vilje til å finne nye løsninger på posisjoner som virket fastlåst etter det siste forberedelsesmøtet i Indoneisa før sommeren.

Blant annet er de nasjonene som ville reforhandle Rio-prinsippene i ferd med å gi opp den ideen. At man fortsatt skal legge føre var-prinsippet og forurenser betaler-prinsippet til grunn skulle selvsagt bare mangle. Men for få måneder siden var det slett ingen selvfølge.

Diskusjonen viste at det nå er en sterkere vilje til å inngå bindende forpliktelser blant i-landene til å gi økt adgang til rent vann og bedre sanitærforhold i u-land. Norge kom med en sterk appell til de andre i-landene om å øke bistandsbudsjettene til den omforente målsetning i Rio på 0,7% av verdiskapningen. Vi fikk positive reaksjoner på vårt ønske om at man innen 2020 må redusere kraftig bruken av kjemikalier som har en negativ effekt på folks helse.

Norge pådriver

Norge er en sterk og klar pådriver for forpliktende avtaler i Johannesburg. Det er trolig også grunnen til at Norge er utpekt som ett av landene som skal bistå det Sør-Afrikanske vertskapet i arbeidet med å nå frem til en avtale.

Skal toppmøtet bli en suksess må det fastsette klare målsetninger, ambisiøse tidsplaner og realistiske virkemidler. Vi må styrke avtalene om miljøgifter, fase ut miljøskadelige subsidier og sikre at Kyotoprotokollen mot menneskeskapte klimaendringer kan iverksettes. Vi må etterstrebe å øke andelen fornybar energi. Vi trenger sterkere forpliktelser for å stanse den dramatiske reduksjonen av det biologiske mangfoldet. Og ikke minst må vi gi FNs miljøarbeid større autoritet.

Tiden siden Rio har vært miljøavtalenes tiår. Nå er tiden kommet for å gjøre ord til handling, og legge grunnlaget for et gjennomføringens tiår. Utfallet av toppmøtet i Johannesburg vil være avgjørende for om vi skal unngå dommedagsprofetiene, og lykkes i å få all menneskelig og økonomisk aktivitet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

Artikkelen har tidligere vært trykt i VG (10. aug. 2002)