Nasjonalt støymål – hvordan nå målet? Utfordringene fremover

Statssekretær André Støylen, innlegg på Nasjonal støykonferanse 25.9.2002

Først vil jeg takke for invitasjonen hit til støykonferansen. Støy er et viktig tema, og jeg er glad for å se at en slik konferanse samler så stor deltagelse.

Støy er et av de store gjenværende miljøproblemene, i alle fall om vi ser på hvor mange som blir berørt. De nyeste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det er rundt 1,7 millioner mennesker i Norge som utsettes for støy over 50 desibel ved boligen sin. De fleste av disse er plaget av støyen – rundt ^2 million mennesker er sterkt eller mye plaget.

Folk får ødelagt nattesøvnen, og får dårligere helse og livskvalitet på grunn av støyen de utsettes for. Støy påvirker folks mulighet til å hvile, kommunisere og konsentrere seg. Barn lærer dårligere. Informasjon misoppfattes eller oppfattes slett ikke. Turer i skogen og på hytta gir ikke den avkoblingen man trenger. Og støy går spesielt ut over allerede svake grupper – som barn, fremmedspråklige og folk med nedsatt hørsel.

Slik vil vi ikke ha det. Derfor er det nasjonale resultatmålet for støy at støyplagen skal reduseres med 25% innen 2010 i forhold til 1999.

Senere i dag skal Statens forurensningstilsyn, Statistisk sentralbyrå og Transportøkonomisk institutt presentere de nyeste tallene for støytilstanden. Jeg skal ikke gå i detalj, men i hovedtrekk viser de at støyplagen har endret seg lite fra 1999 til i dag.

Altså er vi er fortsatt like langt fra målet. Vi har litt over 7 år igjen, men når neppe målet uten flere tiltak og virkemidler. Nå tar det selvsagt tid fra tiltakene blir planlagt til de blir gjennomført og begynner å virke. Hvis vi for eksempel ønsker å øke bruken av støysvake kjøretøy og bildekk, tar det tid før det gir særlige utslag. Dette fordi en bil har en levetid på rundt 10 år, mens bildekk har en levetid på 2‑5 år.

Miljøverndepartementet har et overordnet koordinerings- og pådriveransvar for å nå støymålet. Vi har også noen sentrale virkemidler som forurensingsloven, produktkontrolloven og plandelen av plan- og bygningsloven – med tilhørende regelverk og prosesser. Miljøforvaltningen gir utslippstillatelser til støyutslipp fra industrien, og behandler også en del andre kilder, som skytebaner, skytefelt, motorsportbaner og lignende. I tillegg kommer enkelte produkter som reguleres gjennom produktkontrolloven. Samtidig kan god planbehandling forebygge støykonflikter, og hindre at støyplagen øker på sikt.

Men hovedansvaret for å nå støymålet ligger hos sektormyndighetene. Sektorene har et selvstendig ansvar for å integrere miljøhensyn i all sin virksomhet. De har hovedansvaret for forurensning fra kilder innen egen sektor og for å gjøre det som er nødvendig for å oppfylle de nasjonale miljøvernpolitiske resultatmålene.

Samferdselssektoren er klart viktigst av sektorene. Samlet står sektoren for 80 % av støyplagene, og veitrafikk alene utgjør over 70%. Det er altså nesten utenkelig å nå det nasjonale støymålet uten et vesentlig bidrag fra samferdsel.

De siste par årene er det gjort en innsats for å overholde støygrensen på 42 desibel innendørs i grenseverdiforskriften innen tidsfristen 1.januar 2005. Det kartlagt drøyt 7 500 boliger (ca 18 000 personer ) med mer enn 42 desibel innendørs støynivå. For disse boligene må det gjennomføres støyreduserende tiltak, slik som fasadeisolering, bytte av vinduer eller bygging av lokale støyskjermer. Samferdselsdepartementet har kostnadsberegnet disse tiltakene til rundt 1 milliard kroner.

Dermed blir det ryddet opp i de aller verste støyforholdene, men disse tiltakene vil til sammen bare utgjøre en støyplagereduksjon på 1 %. Slike reparerende tiltak i ettertid er dyre tiltak pr bolig, og mindre kostnadseffektive enn støyforebygging.

Derfor er Regjeringens strategi for å redusere støyplagen å iverksette en offensiv for kilde­reduserende tiltak. Dette er blitt presentert i ulike stortingsmeldinger, senest i stortings­meldingen om bedre miljø i byer og tettsteder, som ble lagt frem i vår. Vi vil følge opp denne strategien i høstens stortingsmelding om Regjeringens miljøvernpolitikk og Rikets miljøtilstand.

Kilderettede tiltak mot veistøy dreier seg først og fremst om bruk av støysvake veidekker og ordninger for å fremme økt tilbud og etterspørsel etter støysvake dekk og kjøretøy. Undersøkelser fra Sverige tyder på god samfunnsøkonomisk kostnadseffektivitet av støysvake veidekker, også når man iberegner økte vedlikeholds- og utskiftingskostnader. Drensasfalt krever en ganske høy piggfriandel, men siden vi nå har oppnådd det i flere av de store byene, burde det ligge til rette for utprøving av slike veidekker på utpekte strekninger.

For at vi skal kunne stille strengere krav om at bildekk og kjøretøy skal støye mindre, er vi avhengige av internasjonale prosesser og handelsavtaler. Men vi har mulighet til å påvirke tilbud og etterspørsel gjennom nasjonale ordninger, f.eks. frivillige merkeordninger, informasjonskampanjer, pante-/innbytteordninger og samarbeidsavtaler med større transportbrukere.

Andre tiltak er også aktuelle for å redusere støyplagen fra veitrafikk. Dette er tiltak som er rettet inn mot å redusere trafikkmengden – særlig tungtransporten – i boligområder og nær skoler, parker o.l. Her er det mange ulike tiltak som kan være aktuelle – bl.a. lavere fartsgrenser, fartsdumper, innsnevringer eller lignende, bilfrie soner, kanskje lastebilfrie soner, bedre alternative veier og bedre tilrettelegging for syklister og fotgjengere.

Andre kilderettede tiltak kan være å reduserte støyplagene fra tog og trikker, vifter i næringsbygg, bygge- og anleggsvirksomhet, havner, skytebaner, helikopterflyving med mer.

Støyarbeid er imidlertid ikke bare å forhindre høye støynivåer og redusere plager. Vi må også skjerme og sikre stille områder. I friluftsområder forventer folk å kunne finne ro. Mange ønsker stille steder for å hente seg inn igjen, og vi må sørge for at den stillheten ikke forsvinner. Blant annet har miljøvernministeren besluttet å ikke endre forskriftene for motorferdsel i utmark og vassdrag. Det generelle forbudet mot motorferdsel i utmark opprettholdes av hensyn til friluftsinteresser og for å unngå støyforurensning. Vi viderefører et forsøk med lokal forvaltning av motorferdselforskriftene i 8 prøvekommuner.

Norge deltar aktivt i internasjonale prosesser. Både i nordisk regi og i EU skjer det mye på støyfeltet innen forskning, utredning, utprøving. I går hørte dere om EUs nye rammedirektiv for støy som nylig ble vedtatt, og at direktivet skal følges opp med forslag til kilderettede forordninger innen 4 år. Men vi kan ikke la være å jobbe videre med nasjonal politikk mens vi venter på EU. Selv om EU skulle komme med gode forslag i 2004, er de neppe implementert før i 2008/2009. Det er for sent i forhold til vårt nasjonale mål. Altså må vi satse på å beholde et visst forsprang på EU.

Kommunikasjon og koordinering er av svært stor betydning for støyarbeidet. Dagens ansvar, myndighet og virkemidler ligger spredt – hos forskjellige sektormyndigheter og på ulike nivåer – lokalt, regionalt, statlig. For å kunne nå støymålet må de ulike aktørene spille på lag. Man må kunne se helhetlige løsninger – hvor ulike aktører bidrar med sine tiltak og virkemidler. Støytilstanden i et område påvirkes av flere sektorinteresser og er gjenstand for behandling etter en lang rekke regelverk og prosesser, med helt ulike beslutningstakere og tiltak som finansieres over svært ulike budsjetter.

Som et forslag til hvordan for eksempel støyproblemer kan ses i en større sammenheng, lanserte Regjeringen i bymiljømeldinga at det skal settes i gang pilotprosjekter for bl.a. utprøving av miljøsoner. Anne Johannessen fra Miljøverndepartementet skal fortelle mer om miljøsoner senere i dag, men hovedtanken er å se miljøutfordringene i et område samlet og legge til rette for helhetlige pakkeløsninger av tiltak, uavhengig av hvilken sektorinteresse eller forvaltningsnivå som ”eier” tiltaket. Vi har tro på at det kan være en fornuftig måte å håndtere miljøproblemer på, som gir god samfunnsmessig kostnadseffektivitet og resultater som monner.

Jeg er glad over å se at det er såpass mange kommuner som er representert på denne konferansen. For lokale og regionale myndigheter har en stor utfordring i å bruke de virkemidlene dere har for å redusere støyplagene i lokalmiljøet. Det trengs både kompetanse for å kjenne reglene, og vilje til å bruke dem.

Plan- og bygningsloven forvaltes i første rekke av kommunene. Vi kan ikke planlegge oss til 25% reduksjon i støyplagen, men planprosessen er det viktigste redskapet vi har til å forbygge støykonflikter. Det er viktig med tilstrekkelig fysisk avstand mellom støykilder og støyømfintlig arealbruk som boliger, skoler, naturområder. Selve utformingen av ulike byggeprosjekter er viktig, alt fra å kunne sette krav til selve byggevirksomheten, til hvilke tekniske løsninger som velges, utforming av stasjonsområder/knutepunkter, muligheter for sykkel og gange, bruk av bygninger som lydbuffer, stille sider i bygninger med mer.

Kommunene forvalter og kommunehelsetjenesteloven og den nye forskriften om miljørettet helsevern som kommer. Det er altså ikke bare opp til de statlige myndighetene å klare å nå støymålet. Flere har viktige roller å fylle. Så skal vi til gjengjeld gjøre vårt for å sørge for forbedringer og forenklinger av regelverket, så det blir lettere å forstå og bruke.

Norge er et lite land med et svært begrenset fagmiljø innen støy, men er avhengig av at miljøet er livskraftig for å kunne foreta de faglige vurderingene som myndigheter, virksomheter og private har behov for. Det er behov for å videreutvikle modellverktøy, undersøkelser og anvendt forskning for å kunne oppfylle støymålet, samtidig som grunnforskning kan øke vår generelle forståelse og innsikt.

Vi er ikke tilfreds med at støyplagen ikke er merkbart redusert siden 1999. På bakgrunn av de nyeste tilstandsdataene vil Miljøverndepartementet samle berørte myndigheter og drøfte videreføringen av strategien på støyområdet. Som sagt vil vi følge opp spørsmålet også i meldingen om Rikets miljøtilstand senere i høst.

Nøkkelen til fremgang er å få mobilisert flere aktører i arbeidet. Derfor er jeg glad for å ha fått denne muligheten til å snakke til dere som viktige samarbeidspartnere, og jeg ønsker dere lykke til med dagens konferanse og det videre arbeidet.