Regjeringens havmiljøpolitikk og planer for å stoppe utslippene fra Sellafield

Miljøvernminister Børge Brendes foredrag på "Lofoten mot Sellafield", Leknes, 15. januar 2002

(holdes mot fremførelse)

Kjære deltakere,

Først vil jeg takke for muligheten til å komme hit til Leknes og konferansen med den hardtslående tittelen "Lofoten mot Sellafield".

Både navnet og dagsorden bærer bud om at dette ikke er noen helt vanlig konferanse, men snarere et verksted der myndigheter og berørte interesser møtes for å utveksle synspunkter og diskutere strategier for å nå målet om å stanse utslippene fra Sellafield.

Selv om Sellafieldsaken er en sak der det er stor enighet om målet, har de ulike aktørene forskjellige roller, interesser og ganske sikkert også ulike perspektiver.

Det er kystbefolkningens interesser og synspunkter som er utgangspunktet både for Regjeringens sterke engasjement i Sellafieldsaken, og det initiativet Regjeringen har tatt til en bred gjennomgang av havmiljøpolitikken; Det dreier seg om å bevare både miljøet og livsgrunnlaget langs kysten.

Sellafieldsaken føyer seg inn i en rekke trusler mot havmiljøet. Det er en utfordring å kombinere petroleums- og havbrukspolitikken. Vi har sett hvordan skipsfarten kan bli et miljøproblem. Muligheten for transporter av atomavfall langs norskekysten har skapt et sterkt engasjement mange steder langs kysten. Den saken henger igjen nøye sammen med reprosessering av brukt kjernebrensel ved Sellafield og ved liknende anlegg i Frankrike og Russland.

Jeg vil derfor sette utslippene fra Sellafield inn i en større sammenheng, og si litt om regjeringens arbeid for å styrke havmiljøet og Stortingsmeldingen vi skal fremme til våren.

Behovet for en helhetlig havmiljøpolitikk

Her i Lofoten er man rimeligvis opptatt av å bevare grunnlaget for fremtidig utnyttelse av de levende ressursene i havet. Disse ressursene vil bli stadig viktigere for norsk økonomi etter hvert som olje- og gassressursene tar slutt. Fiskeri og havbruk er en nødvendig bærebjelke i norsk økonomi, og viktig for å sikre fortsatt bosetting og gode levevilkår langs kysten. Ikke minst er dette viktig i Nord-Norge.

Samtidig ser vi at forbrukernes miljøbevissthet øker. Markedene vil kreve ren mat. Forbrukerne vil være trygge på at den maten de spiser er sunn. Dette kan bli et stort konkurransefortrinn for norsk sjømat. Men det kan også bli en hemsko om vi ikke ter oss vel. Forbrukerne må føle seg overbevist om at produktene ikke inneholder farlige giftstoffer, og at de ikke bidrar til en utpining av ressursgrunnlaget i havet.

Her er det i virkeligheten snakk om å ha felles interesser! Både næringspolitikken, miljøvernpolitikken og regionalpolitikken er gjensidig avhengige av hverandre. Mitt mål med havmiljømeldingen er å formulere en politikk som bygger på denne gjensidige avhengigheten mellom ulike interesser.

Trusselbildet

Kyst- og havområdene våre er utsatt for store belastninger i form av inngrep og aktiviteter. Noen av disse belastningene er et resultat av langtransport av forurensninger fra andre land. Økt skipstrafikk til og fra Russland vil øke risikoen for ulykker som kan skade miljøet. Utslipp av ballastvann fra skip har ført til introduksjon av fremmede arter som fortrenger og skader de eksisterende økosystemene. Radioaktiv forurensning og miljøgifter overført via havstrømmene fra andre land er en annen alvorlig trussel som vi møter. Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å møte disse truslene.

Men vi må ikke komme i skade for bare å kreve at andre land skal rydde opp. Mange av inngrepene og aktivitetene har vi selv det fulle ansvaret for. Ikke alle aktører har tilstrekkelig forståelse for samvirket og den gjensidige avhengighet mellom de ulike marine ressursene. Petroleumsvirksomhet og virksomhet på land slipper ut store mengder miljøgifter og andre forurensninger. Det er fare for overbeskatning av fiskeressursene. Havbruksnæringen sliter med mangelfull miljøtilpasning.

Summen av alle disse påvirkningene er etter hvert blitt så stor at den er en trussel mot miljøet og ressursgrunnlaget. Hvordan skal vi møte det økende presset på miljøet og ressursene i havet? Hvordan skal vi sikre at våre hav- og kystområder er friske og produktive slik at vi kan oppfylle våre forventninger om fremtidig vekst innenfor fiskeri- og havbruksnæringen?

Samarbeidsregjeringen har satt disse spørsmålene høyt på sin dagsorden, og Sem-erklæringen gir føringer på hvordan arbeidet skal legges opp. Miljøverndepartementet vil koordinere en helhetlig gjennomgang av forvaltningen av havmiljøet, i samarbeid med bl.a. Olje- og energidepartementet og Fiskeridepartementet.

Regjeringens havmiljøpolitikk

Regjeringens mål er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, havbruk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Det er særlig viktig å foreta en interesseavveining for områder hvor petroleumsaktivitet kan kollidere med viktige miljøinteresser.

Miljøet er særlig sårbart i langs kysten av Nord-Norge og i Barentshavet. Samarbeidsregjeringen vil ta konsekvensen av dette. I Sem-erklæringen slås følgende fast:

• Det skal foretas en konsekvensvurdering av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover. Inntil en slik plan er på plass, åpnes ikke Barentshavet ytterligere for petroleumsvirksomhet.
• Det skal legges opp til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet der hensynet til miljø, fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport vurderes samlet.
• Det skal videre foretas en vurdering av petroleumsfrie fiskerisoner. Vurderingene skal omfatte områdene fra Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet.

Oppfølging og konkretisering av disse punktene vil bli en viktig del av havmiljømeldingen. Regjeringens beslutning om å ikke lyse ut blokker i Nordland VI-feltet i den 17. konsesjonsrunden er ett signal om at vi tar hensynet til fiskeri- og miljøinteressene på alvor.

Vår visjon er et "rent og rikt hav"

Det er et mål for regjeringen at næringsutvikling basert på marine ressurser fortsatt skal være en bærebjelke i norsk økonomi. Dette forutsetter at forbrukerne, både ute og hjemme, har tillit til at norske produkter forbindes med "renhet", at de kommer fra et rent hav. Bevaring av kyst- og havområdenes miljøkvalitet og rike biologiske mangfold og produksjon innenfor rammen av naturens tåleevne er derfor god og langsiktig næringspolitikk.

En helhetlig forvaltning av kyst- og havområdene betyr at vi må vurdere summen av alle påvirkninger av havmiljøet i sammenheng. Hittil er ulike former for forurensning, inngrep og beskatning av ulike arter blitt vurdert og forvaltet relativt isolert.

Å legge til grunn en slik såkalt "økosystemtilnærming" er svært krevende og utfordrende. Skal vi få til en forvaltning som sikrer miljø- og ressursgrunnlaget på lang sikt trenger vi mer kunnskap om hvordan de forskjellige økosystemene reagerer på summen av aktiviteter og inngrep.

Jeg vil særlig understreke næringenes eget ansvar for å bidra til en økologisk forsvarlig forvaltning. Dette gjelder bl.a. et bedre kunnskapsgrunnlag for å sikre at videre utvikling av de marine næringer tar tilstrekkelig hensyn til miljøet. Jeg tror det er viktig å minne om at føre-var-prinsippet ligger til grunn for all norsk miljø- og ressurspolitikk. Visst kan det koste. Men det kan bli mer kostbart i lengden å se bort fra føre-var-prinsippet.

Utslippene fra Sellafield

Utslippene fra Sellafield er en av mange faktorer som påvirker norske hav- og kystområder. Av de ulike radioaktive stoffene som slippes ut fra Sellafield, er det særlig utslippene av technetium-99 som berører norske interesser. Disse utslippene økte kraftig på midten av 90-tallet, og følger havstrømmene gjennom Nordsjøen og videre oppover langs norskekysten. Utslippene kan måles så langt bort som Svalbard og Kara-havet.

Langs norskekysten har det vært en kraftig stigning i technetiumnivåene i havvann og i marine organismer som skalldyr og tang. Britiske myndigheter legger opp til at utslippene skal fortsette på dagens nivå helt til 2006, og ytterligere økning i nivåene langs norskekysten kan derfor ikke utelukkes.

Selv om technetiumnivåene i norske farvann er mangedoblet siden midten av 1990-tallet, representerer de ikke noen umiddelbar fare for miljø eller helse. Det er imidlertid betydelige usikkerheter når det gjelder hvordan nivåene vil utvikle seg over tid i marine organismer som benyttes som næringsmidler. Dette gir grunn til bekymring fordi markedene for fisk og sjømat har vist seg å være særlig følsomme for radioaktiv forurensning. Det er først og fremst denne usikkerheten om de langsiktige virkningene på økosystemene og muligheten for reaksjoner i markedene som gjør utslippene fra Sellafield til en viktig sak for Norge – og ikke frykt for umiddelbare konsekvenser for livet i havet eller folks helse.

Noen bruker usikkerheten om virkningene av technetium-utslippene som argument for at det kanskje ikke er så farlig. Men vi kan jo ikke vente til vi vet at det er farlig – da er det for sent. Tenk om vi hadde brukt føre-var-prinsippet i forhold til PCB, så hadde vi kanskje sluppet kostholdsrestriksjoner i 27 norske havner og fjorder som følge av at vi ikke visste bedre.

Usikkerheten er et argument for å ikke slippe urenset technetium rett ut i havet. Technetium-99 er svært langlivet, med en halveringstid på 213 000 år, og man antar at stoffet vil holde seg løst i vannmassene og være tilgjengelig for opptak i all overskuelig fremtid. Selv om stråledoser til enkeltpersoner vil være lave, så vil utslippene spres og bidra til et lite tillegg i stråledosene for svært mange mennesker i svært lang tid. I et slikt perspektiv er det uakseptabelt at et enkelt anlegg slipper ut store mengder langlivede radioaktive stoffer uten at det er gjort tilstrekkelig for å utvikle renseteknikker. Utslippene er dessuten unødvendige, og kan stanses umiddelbart ved å lagre avfallet til man har installert renseteknologi. Usikkerheten om virkningene og stoffets lange oppholdstid i det marine miljø burde tilsi at føre var prinsippet legges til grunn, og at utslippene reduseres så langt det lar seg gjøre.

Samtidig er det viktig at vi har korrekte kunnskaper. Bekymringene for markedene for fisk og sjømat vil sikkert min kollega Svein Ludvigsen si mer om. Dette er jo først og fremst et spørsmål om hvordan markedene oppfatter produktene, og ubegrunnede rykter om alvorlig forurensning kan i verste fall være nok til å skade norske næringsinteresser.

Den innsatsen blant annet Strålevernet og Havforskningsinstituttet gjør ved å samle dokumentasjon, analysere situasjonen og tilgjengeliggjøre troverdig informasjon og saklige vurderinger er etter mitt syn på mange måter den viktigste delen av myndighetenes arbeid med Sellafieldsaken. Dette kan være helt avgjørende for å unngå spekulasjoner som kan skade norske næringsinteresser. Selv om det er nødvendig å tale klart og høyt for å påvirke britene til å redusere utslippene, er det viktig at det ikke skapes et inntrykk av at radioaktiv forurensning gjør norsk sjømat helsefarlig eller at norske farvann og fiskefelter er blitt alvorlig forurenset som følge av utslippene fra Sellafield.

Regjeringens planer for å stoppe utslippene

Samarbeidsregjeringen har siden starten konsentrert sitt arbeid om å få stanset utslippene av technetium-99 med øyeblikkelig virkning. Vi har satt inn det politiske trykket her fordi det er disse utslippene som har størst betydning for norske områder og interesser, og fordi den britiske regjeringen med det første skal ta stilling til forslaget fra det britiske miljødirektoratet (Environment Agency), om å la utslippsgrensen være uendret helt til 2006.

Den norske regjeringen har selvsagt ingen direkte innflytelse på denne avgjørelsen, men har lagt et betydelig politisk press på den britiske regjeringen for å påvirke utfallet. Saken er tatt opp på høyt nivå ved en rekke anledninger, og på en måte som ikke etterlater noen tvil om Norges interesser og syn på saken.

Et viktig element i dette har selvsagt vært å skape oppmerksomhet om saken på en måte som bidrar til å øke den politiske belastningen ved en negativ avgjørelse. I tillegg til direkte kontakter med representanter for den britiske regjeringen, har jeg lagt stor vekt på samarbeid og felles opptreden med de øvrige nordiske landene. Kravet om at utslippene umiddelbart skal reduseres til under 10 Terrabequerel årlig er et fellesnordisk krav, og det er gjort en rekke felles henvendelser om saken fra de nordiske miljøvernministrene. Vi har også lagt vekt på å knytte tettere bånd med Irland, som er berørt av utslippene i ennå større grad enn Norge.

Ikke minst har regjeringen bevisst synliggjort sitt engasjement og arbeid med saken gjennom media, nasjonalt så vel som internasjonalt. Både denne og tidligere regjeringer har dessuten arbeidet aktivt med Sellafieldsaken innenfor OSPAR-konvensjonen om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet.

Som kjent har Irland stevnet Storbritannia for brudd på både OSPAR-konvensjonen og havrettskonvensjonen, og vurderer også stevning for brudd på EUs felles lovgivning på dette området. Selv om Irland er langt sterkere berørt av virksomheten i Sellafield enn Norge, har jeg funnet det naturlig at vi også fra Norsk side foretar en gjennomgang av Sellafieldsakens rettslige sider. I en så viktig sak bør alle virkemidler vurderes nøye før Regjeringen tar stilling hvordan saken skal forfølges hvis technetiumutslippene fortsetter. Før jul hadde jeg et møte med den ansvarlige irske minister for Sellafieldsaken, Joe Jacobs, der vi ble enige om et nærmere samarbeid på ekspertnivå om Sellafieldsakens rettslige sider.

Jeg ser også Nordsjøkonferansen i Bergen i mars som en egnet anledning til å sette Sellafieldsaken på dagsorden, og legge press på den britiske regjeringen. Fra norsk side arbeider vi for å gjøre både radioaktive utslipp og transport av atomavfall til viktige element i ministererklæringen. Her er det imidlertid mange land som skal enes om teksten, inkludert en rekke atomkraftland samt Storbritannia og Frankrike, som driver reprosessering av brukt atombrensel. Selv om dette begrenser mulighetene for sterke felles ytringer fra miljøvernministrene i Nordsjølandene, er konferansen en god anledning til å få fram Norges syn på saken, som jeg antar at også flere av de organisasjoner som er tilstede her vil benytte.

I Sellafieldsaken er et bredt folkelig engasjement viktig. Det gjør langt sterkere inntrykk dersom Regjeringen arbeider på bakgrunn av det man vel må kunne kalle et folkekrav, enn hvis saken blir fremmet uten et slikt engasjement som bakteppe. Lenge var engasjementet og henvendelsene i Sellafieldsaken fra ulike interessegrupper her hjemme rettet nokså ensidig mot den norske regjering, og derfor lite synlig fra Storbritannia. Dette har endret seg betydelig i løpet av det siste året, og det er neppe lenger noen tvil hos britiske myndigheter om bredden og styrken i det norske engasjementet. Også i denne sammenhengen er den typen initiativ gode krefter i Lofoten har tatt med denne konferansen svært verdifullt.

Under mitt møte med ansvarlig minister for Sellafieldsaken, Margaret Beckett, i London før jul, ga hun ingen signaler om hva avgjørelsen i technetium-saken vil bli. Jeg fikk likevel et klart inntrykk av at begrunnelsen for fortsatt å slippe ut technetium til havet er rent økonomisk. Britene er rett og slett ikke villige til å betale hva det koster å rense utslippene.

Under mitt møte med den irske minister Joe Jacobs, var vi skjønt enige om at mangelen på imøtekommenhet fra britisk side i denne saken så langt har vært påfallende og svært frustrerende. Britene har liten tradisjon for å ta hensyn til andre lands synspunkter i denne typen saker. Samtidig har Sellafield stor betydning både som den største arbeidsplassen i et distrikt med betydelig arbeidsløshet, og som en integrert del av det britiske kjernekraftkomplekset. Dette betyr selvsagt at utsiktene til å få lagt anlegget ned på kort sikt ikke er særlig gode.

Når det gjelder technetiumutslippene, kan disse stanses ved rensing eller omgjøring av det flytende avfallet til fast form. Dette krever ikke stans i reprosesseringen, og utsiktene til å få til en løsning burde derfor være bedre.

Selv om britene overfor oss argumenterer med at technetumutslippene er ufarlige, viser det seg at britiske myndigheter langt fra har noe ensartet syn på dette. Under mitt etterfølgende besøk i Sellafield kom det fram at britiske myndigheter anser det som for risikabelt å sluttlagre technetium-99 på eget territorium, fordi noe av technetiuminnholdet da kan lekke ut fra deponiet en gang i framtiden. Samtidig mener britiske myndigheter altså at det er akseptabelt å sende hele beholdningen av technetium ut i havet.

I et brev til til Margaret Becket har jeg gitt uttrykk for at det er vanskelig å skjønne at faren for helse og miljø ved lagring av technetium innstøpt i sement dypt nede i jorda kan være større enn faren ved å slippe alt technetium rett ut i sjøen. I tillegg til en grunnleggende mangel på konsistens i britenes argumentasjon for fortsatte utslipp, viser dette også med all tydelighet at britene løser sine nasjonale avfallsproblemer ved å eksportere dem.

Det er mange andre problemer knyttet til virksomheten i Sellafield enn utslippene av technetium-99. Anlegget legger blant annet opp til økninger også i utslippene av flere andre radioaktive stoffer i årene som kommer. Dette kan skje innenfor de utslippsgrensene som finnes i dag, fordi disse er meget romslige i forhold til de faktiske utslippene. Britene har også startet opp en ny fabrikk for produksjon av såkalt MOX brensel fra plutonium og uran fra reprosesseringsanleggene. Dette vil styrke grunnlaget for reprosesseringen, og på den måten bidra til økte utslipp.

Videre har Sellafield et stort problem med opphoping av flytende, høyaktivt avfall fra reprosesseringen. Disse lagrene representerer et meget stort utslippspotensiale, og muligheten for utslipp som følge av ulykker eller terrorhandlinger har kommet sterkt i fokus etter hendelsene 11. september. Selv om det viktigste nå er å påvirke beslutningen om framtidige utslipp av technetium-99, blir også disse sidene ved virksomheten blir fulgt opp aktivt i forhold til britiske myndigheter.

Etter mitt syn er problemene med reprosessering av brukt kjernebrensel så store at det ville være langt å foretrekke om avfallet ble lagret direkte. Jeg ser dette som et langsiktig mål som selvsagt ikke er mulig å oppnå over natten. Men fra norsk side har vi allerede gått inn for dette gjennom støtte til et vedtak under OSPAR-konvensjonen. Jeg vil også ta dette opp på det kommende toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg til høsten.

I tillegg til Irland har også Danmark og de øvrige nordiske landene lagt sterkt press på britene for å få stanset forurensningen fra Sellafield. Virksomheten har også lenge vært sterkt kritisert av en samlet miljøbevegelse, og både selve anlegget og transportene til og fra er utsatt for aksjoner fra bl.a. Greenpeace. I den senere tid har Greenpeace også fått følge av hjemlige organisasjoner som Bellona og Neptun Networks. Det er vanskelig å forstå at britene kan være villige til å ta den politiske belastningen det vil bli å fortsette utslippene fra Sellafield fram til 2006. At den britiske regjeringen har drøyd så vidt lenge med å fatte sin avgjørelse er forhåpentlig et tegn på at de motforestillinger Norge, Irland og andre berørte land har kommet med nå tas i betrakting.

Transport av atomavfall langs norskekysten

I tillegg til utslippene fra Sellafield har også muligheten for transport av atomavfall langs norskekysten skapt stort engasjement langs hele kysten i året som gikk. Regjeringen har mottatt et stort antall henvendelser om denne saken fra kommuner, fylker og interkommunale samarbeidsråd langs kysten. Også fiskeri- og miljøorganisasjonene er svært opptatt av denne saken. Folk oppfatter naturlig nok muligheten for skiping av store mengder radioaktivt materiale langs Norges værharde kyst som en trussel.

Slik transport kan bli aktuelt både i forbindelse med import av brukt atombrensel til Russland, og dersom man iverksetter de planene som har versert om å skipe kjernebrensel mellom Japan og de vesteuropeiske reprosesseringsanleggene i Sellafield og La Hague gjennom Nordøstpassasjen. Slik transport mellom Europa og Japan foregår i dag langs sørlige ruter, der det er stor motstand fra mange av kyststatene. Dette er trolig den viktigste grunnen til at aktørene er på utkikk etter en alternative seilingsrute.

Selv om det er knyttet strenge sikkerhetstiltak til slike transporter, vil muligheten for forlis og ulykker alltid være tilstede, og denne faren for ulykker er særlig stor langs vår værharde kyst. Uavhengig av den faktiske forurensningsfaren vil atomtransporter langs norskekysten dessuten kunne skape frykt for forurensning av havet og usikkerhet blant kystbefolkningen og konsumenter av sjømat. Dersom en slik transport skulle forlise i gyteområdene for skrei utenfor Lofoten, vil man ha et stort problem uavhengig av om det slipper radioaktivitet ut fra skipet eller ikke.

Regjeringen ser derfor denne typen transporter langs norskekysten som sterkt uønsket. Siden denne typen transporter gjennom norske farvann ikke kan forbys, er politisk og diplomatisk arbeid viktig for å unngå slike transporter langs norskekysten. Dette gjelder særlig planene om transport av atomavfall og atombrensel mellom Vest-Europa og Japan gjennom Nordøstpassasjen. Planene om en alternativ rute gjennom Nordøstpassasjen har trolig bakgrunn i at denne ruten passerer få kyststater, og betraktes som politisk minste motstands vei. Russland har interesse i transportene som vil skaffe oppdrag til isbryterflåten, og antallet kyststater som blir berørt vil være langt mindre enn langs de sørlige rutene. Norge er det landet som bortsett fra Russland vil bli mest berørt, og det er i stor grad opp til oss å vise at norskekysten ikke er politisk minste motstands vei.

I tillegg til politisk og diplomatisk arbeid for å unngå at slike transporter legges gjennom norske farvann, ønsker Regjeringen å styrke internasjonale avtaler og regelverk med betydning for sikkerheten ved slike transporter, og å bedre farledssikkerheten og beredskapen nasjonalt. Norge har tatt opp spørsmålet om internasjonale krav til forhåndsvarsling og erstatningsansvar ved atomtransporter i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling og på generalkonferansen til det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Overfor Russland vil Regjeringen også ta opp spørsmålet om en utvidelse av eksisterende varslingsavtaler til å omfatte transport av råolje og atomavfall.

Handlingsplanen for styrket sjøsikkerhet og beredskap langs kysten vil bli fulgt aktivt opp av Samarbeidsregjeringen. En rekke av tiltakene her vil bidra til å bedre sikkerheten dersom transport av atomavfall blir aktuelt i norske farvann.

Oppsummering

Samarbeidsregjeringen har et høyt ambisjonsnivå for arbeidet med å få til en helhetlig forvaltning av havmiljøet. Arbeidet er krevende, men vi har god tro på at meldingen skal legge opp til en fremtidsrettet havmiljøpolitikk, til beste både for miljøet, for norsk økonomi og for kystbefolkningen. Skal vi ha den nødvendige troverdighet i kampen mot utslipp fra Sellafield og andre forurensninger utenfra til norske farvann, er det en forutsetning at også vi selv kan demonstrere vilje og evne til å ta vare på ressursene og havmiljøet.