Rovdyrpolitikken må ikke få lov å ødelegge for viktigere problemstillinger i forholdet by/land

av Øystein Dahle

Denne debatten er krevende, viktig, uoversiktlig og springende. I tillegg er den intenst følelsesladet. Her drøftes mye mer enn rovdyrenes livsbetingelser, her drøftes ansvarsfordeling sentrum/periferi, overlevelsesmuligheter i distrikts-Norge, og i hvilken grad vi i dette landet faktisk bestemmer selv om landbruksnæringen skal overleve. Rovdyrproblematikken har på mange måter blitt et symbol for samtlige problemstillinger, og fått en intensitet den ikke fortjener rent saklig. Jeg tillater meg derfor også å hoppe litt bukk over de spørsmålene vi er konfrontert med, og heller prøve å finne noen kjerneforhold som debatten videre kan dra nytte av.

I perioden før arbeidet begynte for fullt med den siste rovdyrmeldingen, arbeidet Samarbeidsrådet for Naturvernsaker (SRN) med Norsk Bonde og Småbrukarlag i et nært og tillitsbyggende samarbeid. Som leder av SRN på det tidspunkt var jeg stolt over to konkrete forhandlingsresultater:

1. Likeverd mellom ressursutnyttelse av utmark og biologisk mangfold, og
2. Fellesuttalelse til Stortingets Energi- og Miljøkomite om økte bevilgninger og økte bevilgninger og økt oppmerksomhet til forebyggende tiltak mot rovdyrskader.

Dersom ulven ikke hadde gjort sitt inntog i den norske rovdyrpolitikken, tror jeg vi ville nådd fram til en levelig enighet med bjørn, jerv og gaupe som rovdyr. Til tross for at skadene er større forårsaket av andre rovdyr enn ulven, er det uforklarlige psykologiske grunner til at ulven helt dominerer debatten. Det må imidlertid være mulig å gjøre plass til ulv i norsk fauna, i hvert fall i den størrelsesorden minimumsbestanden har vært foreslått til, 40-50 dyr. Det viktige med en bekreftet minimumsbestand er at man deretter har en legitim basis til å ta ut skadedyr.

Ut fra likeverdsvurderingen mellom utmarkshøsting og biologisk mangfold er vi forpliktet til å bevare levedyktige bestander av alle 4 rovdyr, men vi er også forpliktet til å ivareta utmarksnæringen på en slik måte at utmarksressursene kan høstes og kompetansen opprettholdes. For meg tilsier det vesentlig større oppmerksomhet mot de forebyggende tiltak. Det skapte optimisme da ungdommer fra Natur og Ungdom meldte seg frivillig til gjeting, gjeterhunder er det mange som har tro på, og kanskje reintroduksjon av litt mer robuste saueraser. Det viktigste er utvilsomt at kreativitet, besluttsomhet, vilje og tro på fremtiden kan mobiliseres slik at problemet kan løses. Når viljen til å gripe fatt i problemet synes å mangle, og skremselsargumentene fôres inn i lokalavisene, er det et berettiget uttrykk for frustrasjon over en landbrukspolitikk som styres mer av WTO enn av norske politikere. Mangler man tro på fremtiden, vil det være umulig å mobilisere kraft i utkant-Norge til å gripe fatt i rovdyrutfordringen, selv om den saklig sett ikke er så uoverkommelig.

Storsamfunnets ansvar blir å signalisere mye tydeligere til nasjonale politikere at man

1. Ønsker levende bygder, opprettholdt kulturlandskap og en aktiv utmarksnæring
2. En reversering av fraflytting fra bygdene
3. Grunnlag i bygde-Norge for tro på fremtiden

Med tro på fremtiden, vil rovdyrproblemet forsvinne, kanskje det til og med kan oppgraderes til turistattraksjon. Jeg kommer nettopp tilbake fra Sentral-Asia hvor en samtale med en fjellbonde fra fjellområdene i nordlige Pakistan gjorde inntrykk. Vi snakket om snøleoparden. "Den dreper mine sauer, men turistene vil gjerne vite at dette dyret er i fjellene våre".

Vi er ikke alene om problemene.

La meg få lov å utfordre sauebonde Lars Kveberg til å føre debatten videre.