Slipp rovdyrene inn i viltforvaltningen

Av Torstein Moland

Først en takk til Lars Kveberg for utfordringen.

Som leder i Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) er jeg opptatt av at vi får en framtidig rovviltpolitikk som i langt større grad tar høyde for jakt-, jeger- og viltinteressene enn hva tilfellet har vært så langt. For mye av debatten og forvaltningsstrategien har ensidig bygget på konflikten rovvilt – bufe. Vi har fått en for snever innfallsvinkel, som gir et unyansert og polarisert bilde av virkeligheten. I tillegg skaper det en mangel på arenaer for erfaringsutveksling og konstruktiv framdrift.

NJFF ser på de store rovdyrene som en naturlig del av norsk natur. Vi kan heller ikke se bort fra de internasjonale forpliktelsene Norge har inngått. Det NJFF gjør, er å stille krav til hvordan disse artene bør forvaltes. Jakt som verktøy er solid forankret i viltforvaltningen, og bør også omfatte de store rovdyrene. Det er ingen trussel mot verken ulv eller gaupe, bjørn eller jerv, snarere tvert om. Gjennom en fornuftig bestandsregulering ved hjelp av jakt som virkemiddel, kan vi skape et framtidig samfunn med plass for alle.

I forhold til jakt- og jegerinteressene er det først og fremst ulven som byr på de største utfordringene. Jeg mener at ulvebestanden ikke må få utvikle seg ukontrollert, men at den kontrolleres strengt gjennom jakt. Det er også viktig å ha som utgangspunkt at forvaltningen av de norske rovviltbestandene må sees i sammenheng med bestandene i våre naboland, ikke minst i Sverige. Selv om Norge har et selvstendig ansvar for å ta vare på disse artene, så mener NJFF at man må se på tvers av landegrensene med hensyn til å oppfylle artenes overlevelse. Vi kan vanskelig se at det er rom for noen vesentlig økning av våre rovdyrbestander utover det nivået vi har i dag, til det synes konfliktnivået for høyt.

NJFF er sterkt imot å etablere en egen sone der vi skal ha ulv. Sett fra jeger- og jaktinteressene sin side, er en slik differensiert rovviltforvaltning ikke positivt. Vi må innse at det å ha ulven i sine nærområder av mange oppleves som en stor belastning. Vi mener man må legge opp til en aktiv byrdefordeling der man, innenfor en gitt ramme av det antall dyr/familiegrupper som man vedtar at Norge skal ha, tar ut familiegrupper av ulv etter et visst antall år. Gjennom en slik styrt politikk vil vi kunne oppnå den nødvendige aksept for ulven, også i eget nærmiljø.

Skal vi lykkes i en framtidig rovviltforvaltning er det avgjørende at vi legger større vekt på lokal kunnskap og deltakelse i forvaltningen av de store rovdyrene. Det er nødvendig for å sikre en nødvendig aksept for de store rovdyrene. Deltagelse i bestandsregistreringer og en reell mulighet til lokal påvirkning av forvaltningen er selvsagte elementer. Det vil være naturlig å etablere et forvaltningsregime for de store rovdyrene som er mest mulig i tråd med hvordan vi forvalter våre øvrige viltarter. For NJFF er det viktig at regulering av de store rovdyrenes bestandsutvikling og ønsket uttak av dyr primært skal skje gjennom kvote- og lisensjakt utøvd av vanlige jegere. Behov for uttak av skadeindivider utover det som tas ut gjennom kvote- og lisensjakt, kan skje gjennom felling i regi av det offentlige, der Statens Naturoppsyn og kommunale fellingslag vil stå sentralt. Dette er bakgrunnen for at ”min organisasjon” arbeider for å få vedtatt en forskrift om lisensjakt på ulv.

Det å ha de store rovdyrene i vår natur vil medføre kostnader i form av forebyggende tiltak og erstatninger, uavhengig av om vi oppnår en reduksjon i konfliktnivået eller ikke. Dette er kostnader som samfunnet må være villig til å bære. Vi forventer at den kommende rovviltmeldingen tar til orde for en ordning som tar dette opp i seg i langt større grad enn hva tilfellet er i dag.

Jeg vil gjerne utfordre Jon Sjurgard, leder i Norges Fjellstyresamband.