Spesialavfall – myndighetenes krav og forventninger til næringsliv og spesialavfallsbransjen

Tale av statssekretær André Støylen, Miljøverndepartementet
Spesialavfallskonferansen, Sandefjord 18. september 2002

1. Innledning

Det er en stor glede å få holde åpningsinnlegget her på årets spesialavfalls­konferanse. Konferansen er en viktig møteplass for representanter fra kommuner og næringsliv, og det er gledelig å se at årets konferanse har fått så stor oppslutning.

Utfordringene knyttet til farlig avfall er internasjonale, og nært knyttet til utfordringene for helse- og miljøfarlige kjemikalier generelt. Nesten alt farlig avfall som oppstår skriver seg fra bruk av farlige kjemikalier, og svært mye av kjemikaliene krysser landegrensene – enten gjennom handel eller som langtransporterte forurensinger.

Norge ligger slik til at vi ofte er mottakerland for slike langtransporterte forurensninger gjennom luft- og havstrømmer. Det er derfor nødvendig med et internasjonalt regelverk – ikke minst for å sikre at produsenten av stoffet tar sin del av ansvaret for en miljøforsvarlig håndtering.

Under det nylig avholdte FN-toppmøtet i Johannesburg arbeidet Norge for økt global innsats mot miljøgifter. Dette inkluderer en innsats for innsamling og forsvarlig håndtering av miljøgifter når de ender som avfall. Vi er tilfreds med at det på dette området ble vedtatt forpliktende og tidfestede formuleringer i Johannesburg.

Det ble bl.a. vedtatt et globalt mål om å minimere skadelige helse- og miljøeffekter ved bruk og produksjon av kjemikalier innen 2020. Videre ble det besluttet å innføre et globalt system for klassifisering og merking av farlige kjemikalier innen 2008, og man skal fremme ratifikasjon og implementering av internasjonale avtaler om farlige kjemikalier og farlig avfall. Når det gjelder grensekryssende farlig avfall er Basel-konvensjonen spesielt viktig, og Norge er en pådriver for å utvikle denne konvensjonen videre for å få til et så forpliktende internasjonalt regime som mulig.

I både den nasjonale og internasjonale kjemikaliepolitikken arbeider Regjeringen grovt sagt etter tre spor:

1. Stanse bruk og utslipp av de farligste stoffene.

2. Redusere den generelle risikoen fra kjemikaliebruk.

3. Rydde opp i ”gamle synder”, dvs tidligere tiders uvettige kjemikaliebruk som nå forurenser jordsmonn og sedimenter.

For de aller verste stoffene har vi strenge utslippskrav, forbud eller bruks­begrensninger. Men problemet er ikke løst selv om vi har reguleringer knyttet til bruken av et stoff. Selv der vi i mange år har hatt forbud mot bruk, gjenstår det utfordringer knyttet til spesialavfall. PCB ble forbudt allerede i 1980, men fortsatt finnes dette stoffet i produkter som ble produsert før forbudet – eksempelvis PCB-holdige isolerglassruter. Og enda verre: tidligere tiders bruk og utslipp av kjemikalier har ført til at store mengder farlige stoffer har forurenset jordsmonn og sedimenter.

Sedimentforurensninger er jo et aktuelt tema her i Sandefjord i disse dager. Mange vil være kjent med at det nå pågår et oppryddingsprosjekt i Kamfjord­kilen – og at Bellona demonstrerer mot dette. Den konkrete saken vil jeg ikke gå nærmere inn på her, men jeg benytter anledningen til å si noen ord om den overordnede politikken på dette området.

I Havmiljømeldingen som ble lagt frem av Regjeringen i vår, ble det presentert en ny og helhetlig strategi for det videre arbeidet med forurensede sedimenter. Vi foretar tre grep samtidig:

1. Hindre spredning av miljøgifter fra forurensede sedimenter ved å gjennomføre tiltak i høyrisikoområder og havner.

2. En helhetlig tilnærming overfor større kyst- og fjordområder ved å utarbeide fylkesvise tiltaksplaner.

3. Skaffe økt kunnskap gjennom pilotprosjekter, forskning og overvåking.

Arbeidet med opprydding i forurensede sedimenter er et satsningsområde som vil bli prioritert fremover.

Men dagens tema er altså spesialavfall.

Statistikken forteller oss at det i 2001 ble produsert om lag 630 000 tonn spesialavfall i Norge. Det er et nasjonalt mål å ta forsvarlig hånd om praktisk talt alt spesialavfall, men utviklingen ser ikke ut til å gå i riktig retning. Statistisk sentralbyrå la i juni i år frem nye tall som viser at så mye som 50 000 tonn spesialavfall fortsatt er på avveie – 20 000 tonn mer enn tidligere anslått!

Vi vet ikke hvor disse 50 000 tonnene tar veien. Selv om noe tas forsvarlig hånd om uten å bli registrert, er det dessverre grunn til å tro at mye av spesialavfallet håndteres ulovlig. Det kan havne i avløpssystemet, bli levert sammen med vanlig avfall, eller bli dumpet i naturen. Dermed spres alvorlige helse- og miljøfarlige stoffer og kan påføre flora og fauna betydelig skade. Dessuten er det mange av stoffene som hoper seg opp i næringskjeden, slik at vi mennesker til slutt får i oss miljøgiftene gjennom maten vi spiser.

At så store mengder spesialavfall ikke leveres til godkjente mottak, er svært alvorlig. Tallene viser at vi fortsatt har store utfordringer dersom vi skal nå det nasjonale målet. Dette har også en kostnadsside. Dersom farlige kjemikalier ender som grunnforurensninger eller som forurensede sedimenter, er kostnadene ved å rydde opp i ettertid mange ganger høyere enn kostnadene ved innsamling og forsvarlig håndtering.

2. Årsaker til at spesialavfall kommer på avveie

Hva kan være årsaken til at så store mengder spesialavfall er på avveie? En viktig årsak er at mange mangler kunnskap om hva som er spesialavfall, og om plikten til å levere dette særskilt. Men dessverre er det nok også slik at mange gir blaffen – fordi de sparer penger uten særlig risiko for å bli tatt. Dette er alvorlig miljøkriminalitet!

Det er behov for å intensivere kontrollen med at spesialavfalls­regelverket blir fulgt, en oppgave som i dag ligger til fylkesmennene. Vi vil vurdere om tilsynet kan styrkes ved at også kommunene får myndighet til å føre tilsyn etter regelverket. Kommunene har en egeninteresse i at spesialavfall leveres inn til forsvarlig behandling, fordi avfallet ellers ofte havner i kommunalt avløpsnett eller på vanlige avfallsbehandlingsanlegg. Dette medfører både miljøproblemer og kostnader for kommunene.

Men kontroll alene løser ikke problemet. For å øke innleveringen, må vi også øke kunnskapen hos brukerne. Vi har bedt SFT om å øke sin informasjons­innsats, og å samarbeide med berørte bransjer. SFT har så langt tatt initiativ overfor bilbransjen, renseribransjen, trykkeribransjen, oljebransjen og renovasjonsbransjen for å lage bedre og mer brukerrettet informasjon om spesialavfall. SFT har også invitert bransjene til idédugnad for å finne frem til tiltak som kan sikre en mer effektiv innsamling av spesialavfall.

Et godt eksempel på tiltak for økt kunnskap er "farlig avfall-kampanjen" som bl.a. Norsk Renholdsverks Forening og Norsk spesialavfallsforening satte i gang i mai i år. Her ble det gjort et omfattende informasjonsarbeid som arrangørene skal ha honnør for. Nå gjelder det å holde temaet "varmt" slik at informasjonen blir sittende og fører til endret adferd.

Ved startskuddet for denne kampanjen bevilget Miljøvern­departementet 3 millioner kroner til Norsk Renholdsverksforening til innlevering av PCB-holdige isolerglassruter. Dette har gitt resultater. I løpet av to måneder er det levert inn til sammen 300 kg PCB, noe som tilsvarer den mengden PCB som ble samlet inn i hele 2001!

Miljøverndepartementet har også inngått en avtale med bransjen om den mer langsiktige håndteringen av PCB-holdige vinduer. Bransjen har påtatt seg ansvar for å etablere et landsomfattende retursystem for PCB-holdige isolerglassruter. Ordningen skal vare så lenge det finnes PCB-holdige vinduer, og innebærer at kostnadene med å levere slike vinduer ikke skal være høyere enn for vanlige vinduer.

Begrepet spesialavfall er i stadig utvikling. Økt kunnskap om farlige egenskaper ved ulike stoffer og om innholdet av farlige stoffer i ulike produkter medfører at regelverket stadig endres – også for farlig avfall. Arbeidet forgår først og fremst i EU, siden EU-regelverk gjennom EØS-avtalen blir del av norsk rett. Norge deltar aktivt prosessen gjennom å delta i ulike arbeidsgrupper. Som de fleste av dere kjenner til ble det nylig vedtatt endringer i Den europeiske avfalls­katalogen, og dette gjennomføres i løpet av året gjennom endringer i spesial­avfallsforskriften. Norge har også enkelte nasjonale tillegg, bl.a. gjøres forskriften gjeldende for visse typer avfall med innhold av bromerte flammehemmere, som ikke er omfattet av EUs liste.

Vi vil også endre vår egen begrepsbruk. Begrepet "spesialavfall" kan være noe uklart. Navnet på spesialavfallsforskriften vil derfor bli foreslått endret til "forskrift om farlig avfall". Dette vil forhåpentligvis øke bevisstheten om avfallets miljø- og helsefarlige egenskaper, og dermed bidra til å skille avfall som omfattes av forskriften fra andre typer avfall. Og dersom jeg i løpet av foredraget har blandet begrepene og brukt spesialavfall og farlig avfall om hverandre – ja, så kan det være fordi vi nå gradvis tilpasser oss ny terminologi.

3. Krav og forventninger til næringsliv og spesialavfallsbransjen

Myndighetenes viktigste forventing til næringslivet og spesialavfallsbransjen er at regelverket følges! Hver enkelt aktør må holde seg orientert om det til enhver tid gjeldende regelverket – og sørge for at dette følges opp.

Alle virksomheter har plikt til å sørge for av farlig avfall leveres til godkjent mottak, dersom de ikke har tillatelse til egenbehandling. Dersom leverings­plikten hadde vært overholdt av alle, ville spesialavfallsproblemet vært løst. Men slik er det altså ikke.

Vi forventer derfor at den enkelte virksomhet skjerper seg, men også at bransjeorganisasjonene bidrar. Dette gjelder både direkte arbeid overfor medlemsbedrifter og samarbeid med SFT om bransjerettet informasjons­materiell. Jeg vil påstå at det er i næringens egen interesse å sørge for at regelverket overholdes, for på unngå at miljøkriminalitet gir enkelte bedrifter et konkurransefortrinn.

Vi forventer også at næringslivet arbeider aktivt for å redusere mengden farlig avfall. Det beste tiltaket for å redusere miljø­problemene er å hindre at farlig avfall oppstår. Mye kan gjøres ved overgang til mindre farlig kjemikalier og til renere teknologier. For å få dette til, må det koste å bli kvitt farlig avfall. Som et eksempel ser vi i galvanoindustrien at kombinasjonen av kostnader ved avfallsbehandling og krav har ført til en betydelig reduksjon i avfallsmengden.

En rekke eksempler viser at bedrifter som satser miljøvennlig faktisk oppnår en økonomisk fordel, og de vil stå bedre rustet til å møte fremtidens miljøkrav. I det lange løp vil det lønne seg å være miljøvennlig. En undersøkelse fra BI viser at lønnsomheten i miljøvennlige bedrifter er høyere enn gjennomsnittet i Norge. Bedrifter som er flinke på miljø, er sannsynligvis også flinke på andre områder, men poenget er i alle fall at miljøinnsats ikke er noen ulempe.

Miljøpolitiske mål og virkemidler medfører strengere krav for noen, men gir nye forretningsmuligheter for andre. Dette gjelder ikke minst for de av dere som jobber innenfor spesialavfallsbransjen. Når mer avfall defineres som farlig, blir det mer avfall å hente. De 50 000 tonnene spesialavfall på avveie er jo en mulighet for dere – siden synderne er potensielle kunder for dere!

Bransjen bør derfor ha stor interesse av å spre informasjon om spesialavfall og hvordan det skal behandles. Imidlertid må jeg innrømme at jeg ønsker at dere skal få mindre å gjøre, siden det primære målet er å redusere avfallsmengdene – og dermed bransjens kundegrunnlag.

4. Oppsummering/avslutning

Selv om farlig avfall fortsatt vil ha en sentral plass i miljøvernarbeidet i årene som kommer, vil nok ikke arbeidet være like intenst som i 90-årene, da grunnlaget for dagens regelverk og systemer ble lagt.

Viktige utfordringer gjenstår – ikke minst knyttet til det farlige avfallet som ikke blir samlet inn og behovet for å øke kunnskapen hos brukerne.

Vi er avhengige av hjelp fra dere som sitter i salen for å løse utfordringene. Jeg håper derfor at dette feltet også i fremtiden vil være preget av et samarbeid mellom de ulike aktørene.

Lykke til med resten av konferansen.

Takk for oppmerksomheten!