21.05.02

Stortingsdebatt om proposisjon om samtykke til ratifikasjon av Kyotoprotokollen

Innlegg i Stortinget 21. mai 2002

Av miljøvernminister Børge Brende

President,

Regjeringen la før påske frem proposisjonen om samtykke til ratifikasjon av Kyotoprotokollen, slik jeg varslet i min redegjørelse etter klimatoppmøtet i Marrakesh i november i fjor. Regjeringen arbeidet intensivt for at Stortinget skulle kunne behandle saken før sommeren. Jeg er glad for at også Stortinget har prioritert ratifikasjonsspørsmålet.

I Tilleggsmeldingen om en mer offensiv klimapolitikk redegjør vi for de siste klimavitenskapelige funnene. Den tredje hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC), som ble lagt frem i fjor sier: Det har utvilsomt vært en global oppvarming de siste 50 årene, og det vesentligste av denne oppvarmingen skyldes sannsynligvis menneskelige aktivitet.

FNs klimapanel mener det er sannsynlig at dette vil gi en temperaturstigning de neste hundre år på mellom 1,4 – 5,8 grader. Det er selvsagt usikkerhet knyttet til slike modeller. De siste opplysninger jeg har innhentet forsterker imidlertid alvoret i klimautfordringene: Det norske senteret for klimaforskning, Cicero, viser til nye forskningsresultater som indikerer at det er mer sannsynlig at temperaturstigningen vil bli høyere enn dette, enn at den vil bli lavere.

Klimaendringer skjer naturlig hele tiden, men fra naturens side er de langsomme og økosystemene har tid til å tilpasse seg. Nå er det annerledes. Nå kan vi få:

• den raskeste økning i middeltemperaturen på 10.000 år
• den høyeste globale middeltemperaturen på 150.000 år.

Hvis denne utviklingen får fortsette, kan det få katastrofale følger i form av ekstreme værforhold, økt ørkenspredning, issmelting og havstigning. Kystområder kan bli lagt under vann, store byer kan bli oversvømt. For Norges del er den største bekymringen knyttet til hva som kan bli konsekvensene for den livsviktige Golfstrømmen, som vi selv er avhengig av.

For å stanse den globale oppvarmingen må vi så raskt som mulig begynne å redusere de globale utslippene. Og de må reduseres vesentlig. Dette kan vi bare få til ved at i-landene erkjenner sitt spesielle ansvar for problemet og går foran med å redusere sine utslipp. I neste omgang vil vi imidlertid trenge en global løsning der det legges til rette for utslippsbegrensinger og senere reduksjoner også i utviklingsland.

Trusselen om globale klimaendringer er formidabel, og det er derfor helt avgjørende at den møtes gjennom ambisiøse og effektive internasjonale avtaler. Kyotoprotokollen innebærer at industrilandene for første gang påtar seg bindende og tallfestede forpliktelser om reduksjon i utslippene av klimagasser. Ikrafttredelse av protokollen vil være et historisk og helt nødvendig steg videre i det internasjonale klimasamarbeidet.

Regjeringen har ønsket at Norge gjennom en tidlig ratifikasjon kan bidra til at avtalen trer i kraft innen FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Johannesburg i august. Et samtykke til ratifikasjon fra Stortinget i dag vil kunne bidra til dette.

Protokollen vil imidlertid først tre i kraft nitti dager etter at minst 55 parter har ratifisert. Blant disse må det også være industriland som sto for minst 55% av i-landenes samlede CO ₂-utslipp i 1990. I følge våre siste opplysninger per 6. mai hadde 54 parter ratifisert protokollen, men kun to av disse er industriland. Det er avgjørende at særlig EU, Russland og Japan ratifiserer, og at store deler av Sentral- og Øst-Europa også kommer ombord.

Ut fra fremdriften i de nasjonale ratifikasjonsprosessene er det mindre sannsynlig at den vil tre i kraft før Johannesburg-møtet. Men jeg håper at land som ennå ikke har ratifisert vil komme til Johannesburg med klare erklæringer om ratifikasjon, slik at møtet også kan bli en anledning til å markere en snarlig ikrafttredelse av protokollen. Jeg mener at det er svært viktig at Johannesburg-møtet benyttes til å sette søkelys på at klimaproblemet trenger større global oppmerksomhet og kraftigere tiltak.

Jeg har i møter og brev til kolleger internasjonalt oppfordret om at alt gjøres for at ratifikasjon kan finne sted på tidligst mulig tidspunkt. Fra norsk side vil vi fortsette å ta dette spørsmålet opp med nøkkelaktører i bilaterale sammenhenger og gjennom våre diplomatiske kanaler.

La meg imidlertid understreke at Kyotoprotokollen ikke på noen måte er sluttresultatet i det internasjonale klimasamarbeidet. Den er kun et første, lite skritt. Selv om alle industriland skulle oppfylle forpliktelsene fra Kyoto, også USA, vil vi stå overfor en fortsatt vekst i de globale utslippene. Vi trenger derfor et mye mer ambisiøst globalt klimaregime. For perioden etter 2012 vil Regjeringen arbeide for strammere utslippsforpliktelser som også omfatter flest mulig land. Det er særlig viktig at USA og utviklingsland med store utslipp og/eller sterk utslippsvekst påtar seg utslippsforpliktelser.

Protokollen krever oppstart av nye forhandlinger senest i 2005. Regjeringen har i Tilleggsmeldingen signalisert at forberedelsene til forhandlinger om nye utslippsforpliktelser må begynne allerede nå, og at Norge skal spille en aktiv rolle i dette arbeidet. Jeg har allerede begynt å ta opp dette spørsmålet i samtaler med kolleger internasjonalt.

Gjennom å legge til rette for en tidlig ratifikasjon av Kyotoprotokollen har Regjeringen også lagt et viktig grunnlag for en mer offensiv klimapolitikk nasjonalt. Vi bygger i dag fundamentet for den framtidige klimapolitikken gjennom nyskapende virkemidler, som nasjonal og internasjonal kvotehandel.

Jeg ser frem til Stortingets behandling av Klimameldingen og Tilleggsmeldingen om noen uker, og håper at Stortinget vil gi sin støtte til Regjeringens planer for å innfri Norges forpliktelser. Dette vil være et ytterligere bidrag til Regjeringens mål om en mer offensiv klimapolitikk og vil legge et grunnlag for at Norge fortsatt kan ha en internasjonal lederrolle i klimapolitikken.

Les mer

• St.prp. nr 49 (2001-2002) Om samtykke til ratifikasjon av Kyotoprotokollen
• FNs rammekonvensjon om klimaendringer (The United Nations Framework Convention on Climate Change) (Rio de Janeiro, 1992) (med Kyotoprotokollen)