Strandsonen for alle

Av André Støylen, statssekretær i Miljøverndepartementet

Å sikre allmennhetens tilgang til strandsonen er viktig for friluftsliv og fritidsaktiviteter, noe det heldigvis er det bred enighet i Norge. I sin artikkel om strandsonen i Dagbladet 25. juli konstruerer Arbeiderpartiets miljøtalskvinne Sylvia Brustad likevel opp motsetninger om dette.

Brustad blander sammen tall og begreper. De 8100 nybyggene i strandsonen fra 1982 til 1999 har i det vesentlige ikke kommet gjennom kommunale dispensasjoner, men er innenfor områder som er regulert til bebyggelse.

Byggeforbudet gjelder ikke ved godkjent reguleringsplan. Eksempelvis finnes det mange såkalte "grå arealer" – industri- og havneområder som kan omformes til annen bruk. Realiseringen av fjordbyen i Oslo vil selvsagt medføre nye bygg i strandsonen, men vil utvilsomt bedre tilgjengeligheten til sjøen for byens befolkning.

I områder som ikke er regulert til bebyggelse, har kommunene en adgang til å gi dispensasjon fra byggeforbudet. Slike dispensasjoner dreier seg i stor grad om endringer i eksisterende bygninger. Enkeltstående nybygg kan også skje gjennom dispensasjon, men de prosjektene som har vært omtalt i mediene i sommer er godkjent i reguleringsplan.

Fjerning av dispensasjonsadgangen for kommunene er derfor ikke noe trylleformular for å redde strandsonen. Derimot vil det svekke det kommunale selvstyret og muligheten til å bruke lokalt skjønn.

Noen steder fører dagens dispensasjonspraksis til at strandsonen ikke gis det vern som Stortinget har forutsatt. Miljøvernministeren har derfor innskjerpet overfor kommunene og fylkesmennene at regelverket må følges.

Fylkesmennene har muligheten både til å påklage dispensasjonsvedtak i kommunen og å reise innsigelse mot reguleringsplaner som gir ny bebyggelse i uberørte områder i strandsonen. Slik kan de sørge for at kommunene opptrer på en måte som sikrer at strandsonen fortsatt blir tilgjengelig for alle.

Replikken er tidligere publisert i Dagbladet