Den 1. juli trer svalbardmiljøloven med tilhørende forskrifter i kraft. Med dette blir Svalbards unike villamarksnatur beskyttet av et omfattende og helhetlig regelverk. Samtidig får Norge sitt mest moderne, og kanskje beste miljøregelverk på plass.

Svalbards miljøverdier er udiskutable. Selv om menneskenes bruk av Svalbard strekker seg over en 400 års periode, er naturen med få unntak preget av store og sammenhengende områder med tilnærmet uberørt villmark. Med sitt 62 700 km2 landareal representerer Svalbard en betydelig del av Norges og Europas siste uberørte villmark. Samtidig har de klimatiske forholdene ført til at det er bevart kulturminner som ikke finnes på fastlandet og knapt noen andre steder i verden. I tillegg er øygruppas dyre- og planteliv i hovedsak inntakt i sitt opprinnelige økosystem. Svalbard er derfor en uvurderlig miljøskatt som naturarv for kommende generasjoner.

Norsk myndighetsutøvelse og forvaltning på Svalbard skjer med grunnlag i Svalbardtraktaten av 1920. Traktaten gir Norge rett, og langt på vei plikt til å sørge for å verne naturen på Svalbard. Jeg vil også si at vi har et internasjonalt moralsk og politisk ansvar som forvalter av noen av Europas siste villmarker. I tillegg har vi et juridisk ansvar knyttet til de miljøkonvensjonene Norge har sluttet seg til, og som også gjelder for Svalbard.

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur har vært blant hovedmålene i Norsk svalbardpolitikk i mer enn 25 år. Gjennom disse årene har miljømålene for øygruppen blitt videreutviklet og utdypet gjennom behandlingen av en rekke stortingsmeldinger. Det er fastslått at Svalbard skal fremstå blant de best forvaltede villmarksområder i verden. Innenfor rammen av Svalbardtraktaten skal miljøhensyn veie tyngst dersom det oppstår konflikt med andre interesser.

En rekke tiltak har gjennom årene blitt gjennomført for å beskytte naturen på Svalbard. Til neste år er det 30 år siden de store verneområdene ble opprettet på Svalbard. Ved opprettelsen av disse områdene ble ca. 56 prosent av Svalbards landareal vernet. . Ellers har man stort sett fulgt opp utviklingen i miljøvernlovgivningen på fastlandet ved å vedta egne forskrifter for Svalbard. Etter hvert fikk imidlertid man et fragmentert regelverk som var lite oversiktlig og vanskelig å oppdatere i tråd med utviklingen på øygruppen.

Svalbardmiljøloven som nå trer i kraft samler all regulering av natur- og kulturmiljø, og blir den første helhetlige miljøvernloven i Norge. Lovens formål er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner. Loven gir innenfor rammen av hovedformålet rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift. Loven inneholder en alminnelig aktsomhetsplikt, hvoretter enhver skal vise hensyn og opptre varsomt for å unngå forstyrrelse av eller skade på naturmiljø og kulturminner. Videre lovfestes føre var-prinsippet, prinsippet om samlet belastning, prinsippet om at miljøpåvirkeren skal betale og krav om bruk av miljømessige innsatsfaktorer og teknikk. Med dette er de mest sentrale hovedprinsippene i miljøvernavtaler Norge har sluttet seg til tatt inn i regelverket.

Områdevernet står fortsatt sentralt som virkemiddel for å bevare villmarksnaturen. Loven gir de grunnleggende kriterier for når områdevern kan etableres, hvilke vernekategorier som kan brukes, og saksbehandlingsregler for etablering av områdevern. For å bevare plante- og dyrelivet innføres et generelt fredningsprinsipp for alle arter, med unntak av saltvannsfisk og krepsdyr, samt sjøpattedyr som ikke er stedegne på Svalbard. Fiske og fangst av disse artene vil blir regulert i annet lovverk. Loven tillater kun en kontrollert og begrenset høsting slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares. Svalbard har unike kulturmiljøer, og kulturminner fra før 1946 er automatisk fredet. Bestemmelser om kulturminnevern innpasses i lovforslaget, slik at forvaltningen av natur- og kulturmiljø lettere kan ses i sammenheng. Svalbardmiljøloven innfører krav om tillatelse blant annet for alle terrenginngrep og virksomhet som kan volde forurensning. Videre har loven regler om konsekvensutredninger som vil gi et bedre grunnlag for beslutning om tillatelser bør gis, og eventuelt på hvilke vilkår. I bosetningene videreføres dagens system med arealplaner.

Miljøgifter, fortrinnsvis fra kilder som ligger langt fra Svalbard, utgjør en av hovedtruslene mot naturmiljøet på øygruppen. I tillegg kan global oppvarming som følge av utslipp av klimagasser over hele kloden føre til dramatiske endringer på Svalbard. Svalbardmiljøloven kan ikke regulere disse utslippene. De må håndteres gjennom internasjonale avtaler. Dette viser hvor viktig det er at vi er sterke pådrivere på den internasjonale arenaen, samtidig som vi sikrer maksimal godt miljøregelverk nasjonalt. På Svalbard er målet å begrense de lokale utslippene mest mulig. Loven inneholder bestemmelser om forurensninger som i stor grad bygger på forurensningslovens bestemmelser.

Det innføres nye regler om ferdsel som gir hjemmel for streng beskyttelse av Svalbards natur, samtidig som de på en fleksibel måte sikrer ønsket aktivitet på øygruppen. All motorferdsel utenfor vei vil være forbudt om ikke annet er fastsatt i loven eller i medhold av loven. Jeg har stor respekt for de fastboendes behov for å bruke snøscooteren til rekreasjon og transport i det veiløse terrenget på Svalbard. Ferdselsforskriften som fastsettes samtidig med loven gir adgang til motorferdsel på vinterføre for fastboende stort sett i tråd med dagens regler. Et større snøscooterfritt område som strekker seg fra Longyearbyen og mot Øst-kysten samt et mindre område ved Longyearbyen skal sikre at de som ønsker å ferdes på ski eller med hundeslede kan få en villmarksopplevelse i tråd med norske friluftstradisjoner. Vi som er tilreisende må tåle en mer begrenset adgang til å bruke snøscooter enn de fastboende. Jeg har i forskriften åpnet for fri ferdsel områder rundt bosettingene der de fleste turistene ferdes i dag. Disse områdene gir tilstrekkelig mulighet for alle til å oppleve Svalbards storslått natur.

Svalbardmiljøloven inneholder også nye viktige regler for å sikre gjennomføring av loven, så som klar hjemmel til pålegge gjenoppretting av miljøet dersom skade har skjedd ved ulovlig virksomhet. Det innføres regler om erstatning for miljøskade, også uten at det kan påvises noe konkret økonomisk tap.

Gjennom Svalbardmiljøloven har vi fått et unikt verktøy for å møte de miljøutfordringene vi står overfor på øygruppen. Åpning av nye gruver, økende tilstrømming av turister, økt forskningsvirksomhet, og vekst i samfunnene stiller oss overfor mange utfordringer. Vi ser at det er behov for ytterligere tiltak for å verne Svalbardnaturen. Rett etter at loven har trådt i kraft vil Regjeringen vedta vern av Bjørnøya som naturreservat. Det er også et faktum at dagens vernområder i for liten grad dekker de mest biologisk produktive områder på øygruppen. Vi vil derfor sende en vernplan for disse områdene på høring i sommer, og tar sikte på å fremme forslag om vern før året er omme.

Mitt mål er at også fremtidens generasjoner kan få oppleve sammenhengende villmark og et intakt økosystem på Svalbard. Svalbardmiljøloven og de nye vernetiltakene blir i denne sammenheng sentrale virkemidler. Får å nå målet må også sektorene bidra innenfor sitt område. Jeg har sett at det lokale reiselivet har tatt utfordringen på alvor. De som besøker Svalbard vil først og fremst oppleve uberørt villmark. I Ny Ålesund har Kings Bay og forskerne gått sammen om å gi stedet en klar grønn profil. Mange blant befolkningen på Svalbard har søkt seg til øygruppen på grunn av kjærlighet til villmark og friluftsliv. Vi har et godt samarbeid med Longyearbyen Lokalstyre. Miljøvernorganisasjonene viser stort engasjement på Svalbard. Med så mange positive krefter bør vi lykkes.