Permanente lager for farlig avfall

Kravene til permanente lager for farlig avfall i Norge er strenge. Nordbruddet på Langøya ble valgt til et slikt lager etter en lang prosess, hvor det bl.a. ble vektlagt at bruddet er tett. Norsk Avfallshåndtering, NOAH, har nå søkt om å få bruke sørbruddet på Langøya til lagring av farlig avfall. Sørbruddet er ikke tett, og det er fremdeles god kapasitet til lagring av farlig avfall i nordbruddet. Mener statsråden det nå er behov for å utvide kapasiteten for lagring og behandling av farlig avfall i Norge?

President,

Jeg er enig med representanten Sørensen i at kravene til sluttbehandling av farlig avfall er strenge. Det er min intensjon at de skal forbli strenge og det er selvsagt ikke aktuelt å svekke kravene som sikrer miljømessig forsvarlig behandling av farlig avfall.

Statens forurensingstilsyn (SFT) er nå i ferd med å behandle en søknad fra NOAH Holding AS (NOAH) om endring og utvidelse av dagens tillatelse til behandling og deponering av farlig avfall på Langøya. Denne typen saker er underlagt en grundig saksbehandling. Blant annet utarbeides det omfattende miljøkonsekvensanalyser som alle berørte parter kan uttale seg om. Saksgangen skal sikre at alle vesentlige forhold er belyst og gi et best mulig beslutningsgrunnlag. Nødvendige miljøkrav vil fastsettes i utslippstillatelsen, herunder krav som hindrer utlekking av forurensninger fra deponiet. Miljøverndepartementet er klageinstans for de vedtak som SFT fatter. En endring av NOAHs tillatelse på Langøya vil derfor på et senere tidspunkt kunne bli gjenstand for klagesaksbehandling i departementet. Jeg finner det derfor ikke riktig på nåværende tidspunkt å gi en nærmere vurdering av denne konkrete saken.

Det oppstår årlig ca. 630.000 tonn farlig avfall i Norge. Denne mengden kan variere noe fra år til år, blant annet som følge av variasjoner i aktiviteter i næringslivet og i privat forbruk. Mengden vil dessuten kunne øke som følge av at flere avfallstyper defineres som farlig avfall. Jeg vedtok en endring av avfallsregelverket før årsskiftet som nettopp medfører en slik utvidelse av listen over farlige avfallstyper. Samtidig viser statistikken at 50.000 tonn farlig avfall er på avveie. Det er en høyt prioritert oppgave å redusere dette og jeg har blant annet bedt SFT om å intensivere kontroll- og tilsynsarbeidet for å øke innsamlingsgraden. I tillegg vil det omfattende nasjonale arbeidet med å rydde opp i forurensede sedimenter og forurenset grunn, kunne gi store mengder forurenset masse som må behandles på en forsvarlig måte. Alt dette krever selvsagt at det finnes gode behandlingsløsninger med tilstrekkelig kapasitet på kort og lang sikt. Mye av de forurensende massene behandles på stedet og mye av avfallet kan gå til ulike former for gjenvinning, både material- og energigjenvinning. Det er allikevel slik at en del må gå til sluttbehandling i miljømessig egnede deponier. Det er et nasjonalt mål at det skal være tilstrekkelig kapasitet til slik sluttbehandling i Norge.

Anlegget på Langøya vil være helt sentralt for den fremtidige sluttbehandlingen av uorganisk farlig avfall og forurenset masse. Hvis mengden farlig avfall og forurenset masse som oppstår øker, vil levetiden for deponiet bli mindre, mens den vil kunne øke hvis det utvikles nye behandlings- og gjenvinningsløsninger. Fremtidig eksport og import av farlig avfall vil også kunne påvirke utviklingen.

En eventuell kapasitetsøkning på Langøya vil i utgangspunktet være med på å sikre en tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet på lengre sikt. Jeg er i likhet med representanten Sørensen opptatt av at de nødvendige miljøkrav stilles til anlegget.