Miljøvernminister Børge Brende

Foredrag - Konferanse om bærekraftig utvikling, Trondheim, 3. april 2003

Åtte minutter og tyve sekunder fra sola, målt med lysets hastighet, ligger en liten og sårbar planet vi kaller jorda. Menneskene på denne planeten står overfor flere store utfordringer.

Å kombinere økonomisk vekst med redusert miljøbelastning er en av de største.

Dette er et kjernespørsmål for å få til bærekraftig utvikling, som verdenssamfunnet har arbeidet med siden Brundtland-kommisjonen, gjennom toppmøtene i Rio og Johannesburg, gjennom konvensjonene om klima og om biologisk mangfold, og gjennom arbeid med strategier for bærekraftig utvikling i andre internasjonale organisasjoner som OECD, EU/EØS og Nordisk Ministerråd.

Regjeringen la i fjor frem sin strategi for bærekraftig utvikling, som nå skal følges opp av en handlingsplan, Nasjonal Agenda 21.

Et hovedbudskap i denne sammenhengen må være at vi må få en frakobling av økonomisk vekst fra miljøbelastninger, og at alle sektorer og alle samfunnsaktører må bidra og trekke sammen for at vi skal kunne nærme oss målet om en bærekraftig utvikling. Frakobling er et sentralt element både i EUs, OECDs og den nordiske bærekraftstrategien. Frakobling innebærer at den økonomiske veksten ikke lenger skal dra med seg en økning også i miljøbelastningene, men at disse i mange tilfeller må reduseres, gå motsatt vei av veksten i økonomien.

Vi trenger vekst – men den må være bærekraftig.

Det er nødvendig med fortsatt økonomisk vekst. Det er nødvendig med langt sterkere økonomisk vekst i mange utviklingsland, for å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov. Det er nødvendig med økonomisk vekst i industrilandene, både for å øke etter­spørselen etter u-landenes eksportvarer, og for å løse mange oppgaver internt i i-landene.

Det er nødvendig å redusere miljøbelastningene, fordi naturens tålegrenser allerede er overskredet på en rekke områder. Vår planet er for eksempel omgitt av flere "verneskjold", som har muliggjort utviklingen av et rikt mangfold av livsformer. Ozonlaget verner alt liv mot ultrafiolett stråling. Ozon-molekylene er spredt utover et stort område i stratosfæren, men er ikke flere enn at de bare ville dannet et 3 millimeter tykt lag ved jordoverflatens trykk og temperatur.

Jordas atmosfære, med sitt innhold av bl.a. karbondioksid, øker planetens middel­temperatur fra 18 minusgrader til 15 plussgrader, ved naturens egen drivhuseffekt. Både ozonlaget og jordas klima gjennomgår naturlige variasjoner, men menneskelig påvirkning overskygger nå disse variasjonene. I de siste tiår har menneskelig påvirkning ført til at ozonlaget er blitt svekket, siden 1969 med fem prosent. I enkelte episoder med "ozonhull" har laget vært tynnere enn halvparten av de 3 millimeter (eller 300 Dobson-enheter) som er normalt. Atmosfærens innhold av den viktigste drivhus­gassen, karbon­dioksid, er økt med mer enn tretti prosent fra før-industriell tid. Økningen for andre klimagasser forsterker drivhuseffekten ytterligere.

Planeten vår har også gjennom flere milliarder år utviklet naturlige kretsløp av andre viktige grunnstoffer enn karbon, som nitrogen og fosfor. Disse kretsløpene er nå iferd med å bli overveldet av menneskeskapte tilførsler. De menneskelige tilførslene av nitrogen er nå anslått til å være like store som i naturens eget kretsløp. Overgjødsling av innsjøer, elver og kystområder, og forsuring av ferskvann og jordsmonn, med fiskedød i store deler av Sør-Norge, er velkjente og alvorlige problemer.

Mangfoldet av liv på jorda er truet fordi forurensing, overbeskatning og arealbruksendringer har ført til at arter dør ut minst ett hundre og sannsynligvis tusen ganger raskere enn ved naturlig utvikling. Ikke bare de enkelte artene, men den genetiske variasjonen innen hver art, er viktig å ta vare på. En stor utfordring for Norge er for eksempel å ta vare på de hundrevis av ulike stammer av villaks, som er truet av en rekke ulike miljøpåvirkninger.

Det er nødvendig å frakoble miljøbelastningene fra den økonomiske veksten. Forurensninger og andre miljøpåvirkninger har hittil ofte vært nært knyttet til veksten i produksjon og for­bruk. Det er i mange tilfeller ikke nok å redusere veksten i utslipp og naturinngrep slik at den er lavere enn den økonomiske veksten. Gjennom økt miljøeffektivitet må selve miljøbelastningene reduseres. Forbrukere og produsenter må få klare signaler om, og ta hensyn til, miljøkostnadene de påfører naturen og samfunnet: De må "internalisere de eksterne kostnadene", som økonomene sier.

Hvis en bedrift selger varene under kostpris, vil bedriften gå konkurs.

Hvis bedriftene ikke betaler de fulle kostnader for naturressurser og miljøbelastning, vil landet eller planeten gå konkurs.

Det er mulig å få til en økonomisk vekst som gir menneskene på jorda bedre levevilkår. På tross av inntrykk en kan få fra massemedia, så er realitetene at utviklingslandene som gruppe i de siste tiårene har tatt markert innpå industrilandene både når det gjelder helse og levealder, ernæringstilgang og utdanningsnivå. For eksempel er gjennomsnittlig forventet levealder i OECD-landene de siste femogtyve år økt med 6 år, mens den i utviklingslandene er økt med 8 1/2 år, til 64 år. Siden midten av 1960-årene er daglig kaloriforbruk pr innbygger i utviklingslandene økt med mer enn 600 kilokalorier eller 30 prosent, mens økningen i industrilandene har vært på omkring 400 kilokalorier, eller 15 prosent. Den økonomiske veksten har også i de fleste u-land vært høyere enn veksten i i-landene. I 1990-årene var veksten i brutto nasjonal­produkt pr innbygger 3.1 prosent i utviklingslandene, mot 1.7 prosent i OECD-landene. (Alle disse tallene er fra FN-kilder som FAO og FNs utviklingsprogram, UNDP). Befolkningsveksten, som til dels har vært en økonomisk og økologisk belastning i mange u-land, er på rask vei nedover.

Utviklingen er imidlertid svært ujevn. Spesielt Afrika sør for Sahara ligger, på tross av en bedring bl.a. i økonomisk utvikling de siste ti år, omtrent på samme inntektsnivå pr inn­byg­ger som for førti år siden, og har bare hatt en beskjeden økning i levealder (dels pga AIDS) og kaloriinntak. Her er andelen underernærte fortsatt over 30 prosent. I alt er omkring 800 millioner mennesker underernærte, selv om denne andelen av verdens befolkning er gått ned fra 37 til 17 prosent siden 1970. Omtrent det samme antallet voksne i u-land er analfabeter, selv om andelen analfabeter (over 15 år) i u-land er sunket fra 52 til 26 prosent fra 1970 til 2000. Like mange hundre millioner er uten tilgang til rent drikkevann. Utviklingen i fordeling av inntekt og levekår er usikker, men kan i mange sammenhenger se ut til å gå i en uheldig retning, ikke minst internt i utviklingslandene. Utfordringene er derfor fortsatt meget store, men det er viktig å minne om de betydelige fremskritt som er gjort, og som må fortsette. FNs "Tusenårsmål" og oppfølgingen av toppmøtet i Johannesburg er helt sentrale i denne prosessen.

Det er mulig å redusere miljøbelastningene. Utslippene av miljøgifter som bly og kvikksølv er redusert til brøkdeler. Avtalene om vern av ozonlaget har ført til at ozonlaget langsomt er i ferd med å reparere seg, slik at det vil være i god stand igjen om noen tiår. Avtalene om å redusere langtransporterte luftforurensinger har ført til at tilførslene av svovel til Norge er mer enn halvert de siste tyve år. Miljøtilstanden i ferskvann på Østlandet og Sørlandet er klart forbedret. Mens tilførslene overskred tålegrensene for 30 prosent av Norges areal rundt 1985 vil dette arealet rundt 2010 være redusert til 7-8 prosent.

Som også dette eksemplet viser er det mye som gjenstår, jeg kan bare nevne klimaendring, vern av biologisk mangfold og en rekke miljøgifter. Men det er igjen viktig å minne om de store fremskritt som er gjort, og å lære av dem, blant annet at en må ha et langt tidsperspektiv, og at jo før en kommer i gang, jo bedre.

Det er også viktig å minne om de store mulighetene industri og næringsliv kan finne i miljøutfordringene. Ny miljøvennlig teknologi gir nye markeder og nye konkurransefortrinn, som dansk industri har gjort med vindmøller, og norsk industri er i ferd å gjøre bl.a. med solcelle-produksjon. Skogbruk, fiskeri og oppdrettsnæring er i det lange løp avhengig av å opprettholde økosystemer og genetisk mangfold, som også av disse grunner er viktig å bevare for fremtidige generasjoner. Det mest slående eksemplet her er vel den tilsynelatende uinteressante jordsoppen fra Hardangervidda, som ga stoffet cyclosporin, og bidro både til å redde og forlenge mange tusen menneskeliv gjennom transplantasjoner, og dermed til å skape et marked for dette medikamentet på titalls milliarder kroner.

Det er mulig å frakoble veksten fra miljøbelastningene. De store absolutte reduksjonene i norske utslipp av for eksempel bly, med 99 prosent, og svovel, med 76 prosent, har skjedd samtidig med en betydelig økonomisk vekst, på 58 prosent. (Tallene er for 1980-1996, etter en analyse av disse sammenhengene gjort av Statistisk sentralbyrå.) Andre miljøbelastninger har vist seg langt vanskeligere å redusere eller frakoble, men et nøkkelord for å få til slik frakobling er økt miljøeffektivitet, gjennom bruk av teknologiske nyvinninger, både i produksjon og forbruk.

I løpet av de siste tyve år har norsk treforedlingsindustri omgjort bark, flis og cellulose-avlut fra å være avfalls- og utslippsproblemer til å bli energikilder. Ferrosilisium-industrien har omgjort silisum-støv fra et utslippsproblem til et høyteknologi-produkt. Norsk industri har bare i perioden 1995-2000 hentet ut 1100 Gwh (gigawatt-timer), eller omkring to Alta-kraftverk, i enøk-gevinst.

Nye, digitale informasjons- og kommunikasjonsteknologier kan gi betydelige miljøgevinster både for næringsliv, forvaltning og forbrukere. De største entusiastene snakker iblant om en "dematerialisering" som følge av økt bruk av IKT. Selv om vi hittil bare har sett slikt redusert materialforbruk på noen få utvalgte områder, og ikke totalt sett, er det likevel ingen tvil om at det ligger et stort potensiale, gitt riktige rammevilkår og virkemidler, i disse og andre nye teknologier.

Det er mulig å få til alt dette, men det er ikke lett. Det krever tett og forpliktende internasjonalt samarbeid, en god bistandspolitikk, en sunn og ansvarlig økonomisk politikk, utvikling av et solid kunnskapsgrunnlag, og satsing på innovasjon og teknologisk utvikling. Fremfor alt er det avgjørende at myndighetene utformer riktige rammevilkår og en effektiv og fleksibel virkemiddelbruk, slik at næringsliv, lokalforvaltning og forbrukere får riktige signaler og gode valgmuligheter.

Vi har virkemidlene – det gjelder å bruke dem:

Vi har virkemidler til å anvende prinsippet om at forurenseren skal betale, enten det er utslippstillatelser, avgifter, prispolitikk eller avtaler.

Vi har virkemidler til å fjerne miljøskadelige subsidier, til å skape nye markeder, og til å fremme miljøvennlig produksjon.

Vi har virkemidler som lar forbrukerne gjøre miljøbevisste valg.

Vi har virkemidler som gir befolkningen rett til miljøinformasjon fra bedriftene og fra det offentlige.

Vi har virkemidlene – det gjelder å bruke dem.

Norske forsknings- og teknologimiljøer har store oppgaver i å forbedre kunnskapsgrunnlaget, både når det gjelder den naturvitenskapelige forståelsen av en rekke miljøspørsmål, og ikke minst når det gjelder sammenhengene mellom økonomisk utvikling, virkemiddelbruk og miljø­virkninger. For å få til en reell frakobling for flere utslippskomponenter og på nye områder kreves det bedre analyser og dypere forståelse av disse sammenhengene. Det kreves også en bedre forståelse av hvordan ny og mer miljøvennlig teknologi kan utvikles og innføres ennå raskere, både i næringslivet, offentlig forvaltning og i husholdningene.

Det er nødvendig å integrere hensyn til miljø og bærekraftig utvikling i alle samfunnssektorer og å trekke alle samfunnsaktører aktivt og forpliktende inn i dette arbeidet. I Norge har vi lagt ned mye innsats i å integrere miljøhensyn i alle departementer og sektorers politikk, i samarbeid og avtaler med næringslivet, og i satsing på arbeid med Lokal Agenda 21. Men det er ikke til å komme forbi at det fortsatt gjenstår betydelige utfordringer på alle disse områdene.

Det er mulig å få til et slikt samarbeid og en slik integrasjon mellom og i sektorene. Uten slik effektiv og vellykket integrasjon ville vi ikke ha nådd de betydelige resultatene vi har når det gjelder for eksempel forsuring, overgjødsling og utslipp av miljøgifter. Men vi må finne mer effektive metoder for å gå videre med dette samarbeidet mellom ulike sektorer og samfunnsaktører også på andre områder.

For å få til et slikt bredt og aktivt engasjement og integrasjon på tvers av samfunnssektorene har Regjeringen organisert arbeidet gjennom et statssekretærutvalg ledet av Finansdepartementet, knyttet til arbeidet med Nasjonalbudsjettet. Regjeringen har vurdert det slik at handlingsplanen bør være mest mulig konkret, konsentrert om noen utvalgte hovedspørsmål, og nært knyttet til sentrale politiske og økonomiske prosesser og beslutninger.

Arbeidet med Nasjonal Agenda 21 vil derfor gå videre med dette perspektivet, med mest mulig konkrete, tidfestede mål og klar ansvarsdeling for ulike samfunnssektorer og samfunnsaktører. Etter regjeringens vurdering er dette en prosess som ikke avsluttes, men reelt starter, med denne handlingsplanen. Handlingsplanen vil inneholde indikatorer og forslag til rammeverk og prosesser for å trekke alle samfunnsaktører med i den videre gjennomføringen og oppfølgingen av arbeidet med bærekraftig utvikling. Regjeringen kan ikke få til bærekraftig utvikling uten aktiv deltakelse og full medvirkning fra kommunene, næringslivet, forbrukerne og frivillige organisasjoner. Et utkast til handlingsplan vil nå snart bli sendt ut på høring. Jeg oppfordrer og utfordrer alle involverte parter til å komme med konkrete, konstruktive innspill og bidrag for at vi i Norge sammen kan ta nye skritt på en fortsatt lang vei mot en mer bærekraftig utvikling, nasjonalt og globalt.