Minneord ved Claus Urbye Helbergs bisettelse

Vestre Aker kirke, Oslo, 12. mars 2003
Ved miljøvernminister Børge Brende

Claus Helberg – fjellfører, krigshelt, kulturformidler.
Stifinner og veiviser. Legende og en ener i seighet og fysisk vågemot.

Et forbilde gis mange navn – som den beskjedne Helberg kanskje ville avfeie.
Men på netthinnen ser vi for oss ett tydelig bilde:

Den rake mannen med det værbitte ansiktet;
Med jevne, målbevisste skritt mot den nærmeste fjelltoppen.
Eller på en talerstol, kåserende om emner knyttet til fjellet.

For fjellet var fellesnevneren for de ulike sidene ved Claus Helbergs virke.
I krigstid som i fredstid.

Nesten 60 år etter frigjøringen ser vi for oss soldaten Claus Helberg – i hvit forsvinningsdrakt på en snødekt Hardangervidde.

Han nølte ikke da Norge ble angrepet i 1940. Han spente på seg skiene og gikk gjennom Nordmarka for å slutte seg til de norske styrkene.

Mitraljøseskytter under kampene i Haugsbygd ved Hønefoss. Så måneder i krigsfangenskap.

Da han slapp ut følte han seg slett ikke fri. Han måtte ut – ut av landet – for å bidra i kampen for et fritt Norge.

Han samlet opplysninger for britene.
Under svære anstrengelser fant fjellmannen Helberg fluktruter til Vestlandet.

Etter flere arrestasjoner, kom han seg til Storbritannia. Helberg ble tatt opp i Kompani Linge, og hans innsats skulle bli avgjørende for utfallet av den kanskje mest berømte sabotasjeaksjonen under den annen verdenskrig.

Nazi-Tyskland var på sporet av atombomben. Tungtvann var ansett som avgjørende. Rjukan var eneste sted i verden der tungtvann ble fremstilt industrielt.

De allierte var ikke i tvil: Produksjonen måtte stoppes.

Og de setter sin lit til noen unge karer på noen-og-tyve, som gjennomfører en operasjon som verden fremdeles snakker om.

Vi kjenner historien og vi kjenner utfallet. Det gjorde ikke deltakerne i operasjon Grouse da de ble droppet over Hardangervidda i oktober 1942.

Bare å overleve vintermånedene på vidda mens de ventet på neste gruppe, operasjon Gunnerside, var et slit og en bragd.

Utsikten til å overleve selve angrepet var ikke særlig stor.

Angrepet kommer fullstendig overraskende. Vemork sprenges i luften. Oppdraget gjennomføres uten at det løsnes et skudd – men gir gjenlyd langt inn i fiendens rekker.

Tungtvannssabotørene tilhørte en spesialstyrke. Helberg var som skapt for en slik tjeneste med sin fysikk – og med kunnskapen han hadde fått om naturen, av naturen.

Under den dramatiske flukten får Helberg livet i gave. En gave han viet Turistforeningen og den norske fjellheimen.

Hans betydning for fjellvandring og utviklingen av fotturismen er uten sidestykke.

Som stifinner gikk han opp de fleste av våre 20.000 kilometer med merkede stier.
Som ildsjel deltok han i å bygge ut hundrevis av selvbetjente hytter.

Hans livsstil var en hyllest til naturen, til den friske luft og det rene vann, til bevaring av det beste i miljøet vi er velsignet med.

Claus Helberg var, bokstavelig talt, et natur-talent.

Et talent han delte med andre – som veiviser for folk og ikke minst for Hennes Majestet Dronningen.

Og for det britiske filmteamet, for tre år siden, da han levendegjorde den dramatiske flukten etter Vemork-aksjonen:

Mens de brukte snøscooter inn over vidda, gikk Claus Helberg i sitt 82. år på ski i over 20 kuldegrader.

Det er slik vi vil huske ham: I pakt med – og som ambassadør for – fjellet og friheten.