Nasjonal sektorpolitikk – regionale utfordringer

Innlegg av statssekretær Lars Jacob Hiim, Miljøverndepartementet
Regjeringens kontaktkonferanse med fylkeskommunene
Ålesund 25.-26.mars 2003

Innledning

Internasjonal erfaring viser at et sted eller en regions sjanse til å hevde seg i en stadig mer global utvikling er å dyrke det som er spesifikt stedsbestemt, med vekt på det som gjør en annerledes og særpreget. Dette kan kalles kulturell identitet, og det er dette som kan gi den enkelte region ett konkurransefortrinn.

Skal bygdene klare seg i konkurransen med byene må de presentere en helhet som er genuint annerledes – som bygger på det byen ikke kan tilby. Dette viser studier fra Norge og Sverige. Steder som verken har nok by eller nok kultur og natur å by på, der hvor det ikke er noe identitet, blir taperne. Utfordringen er å dyrke frem mangfoldet og se muligheter.

Det vil si evnen til å se, erkjenne og formidle den historien som ligger i stedets kultur, særegne landskap og i befolkningens kunnskaper. Unike historier er et konkurransefortrinn og det finner vi overalt langs kysten, i innlandet og i hver region eller hvert sted.

Nøkkelen ligger altså i samspillet mellom natur, kulturarv og næringsliv. Det er nærliggende å tenke på dette når vi er her i Jugendbyen på Sunnmøre.

Fylkeskommunens rolle

Fylkeskommunene vil framover spille en viktig rolle som tilrettelegger, samarbeidspartner og pådriver i næringsutviklingen. Den desentraliseringen og delegeringen som vi nå gjennomfører, bygger på erkjennelsen av at næringsmiljøer og vekstkraft er regionalt forankret.

Fylkeskommunens nye rolle var hovedtemaet på forrige kontaktkonferanse. Siden den gang burde forventningene til fylkeskommunen ha kommet klart fram: Fylkeskommunens hovedutfordring framover er å ivareta rollen som regional utviklingsaktør.

Fylkeskommunen har derfor fått økt myndighet i forvaltningen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler. Denne rollen innbefatter ikke bare større myndighet over de rent økonomiske virkemidlene i regionalpolitikken, men også samspillet med videregående skole, samferdsel, kultur og fylkesplanlegging, som fylkeskommunene fortsatt har.

Alle disse oppgavene er kjerneoppgaver knyttet til utvikling i regionene og det ligger en stor utfordring for fylkeskommunene og det regionale partnerskapet å kunne se disse oppgavene i en sammenheng. Dersom fylkeskommunene klarer å kombinere disse rollene på en god måte, vil fylkeskommunen sammen med de andre i de regionale partnerskapet ha store muligheter til å (forme utviklingen for å) tilrettelegge for næringsutvikling, gode lokalsamfunn og bygge regionens identitet.

Nasjonale føringer for regional utvikling

Regional utvikling må foregå innenfor rammen av nasjonal politikk for å ivareta nasjonale og internasjonale mål og forpliktelser. Regionalt og lokalt møter en ofte de nasjonale målsettingene i form av sektorpolitikk som framstår lite helhetlig i forhold til regionale utfordringer. Det er neppe realistisk å tenke seg en nasjonal politikk som tar hensyn til alle regionale variasjoner. Utfordringen er derfor – og det er en utfordring både for lokalt og sentralt nivå – å finne det regionale spillerommet innenfor den nasjonale politikken. Her ligger det mange krevende og spennende utfordringer framover.

De aktuelle utfordringene på MDs område

Utfordringer for kulturminneforvaltningen og signaler om ny politikk

Regjeringen varslet Stortinget, i fjor, at Miljøverndepartementet vil legge frem en Stortingsmelding om kulturminnepolitikken i 2003. Stortingsmeldingen er en oppfølging av kulturminneutvalgets utredning "Fortid former fremtid". Departementet tar sikte på å legge meldingen frem for Stortinget til høsten.

En kulturminnemelding skal klargjøre fremtidig ambisjonsnivå, nye satsinger samt ansvarsdeling og samarbeid mellom offentlige og private aktører. Vi må ivareta mangfoldet i kulturarven og ta det i bruk. Vi må øke kunnskapene og mulighetene for verdiskaping i lokalsamfunnene.

Verdiskapingspotensial

Det er viktig for kulturarven at vi greier å gjøre noe med myten om at kulturminner er et hinder for utvikling og båndlegger kapital. Vi må synliggjøre at kulturminner og kulturmiljøer er viktige ressurser for lokalsamfunnene og regionene, med stor betydning for stedenes egenart, identitet, kunnskap og næringsutvikling. Det er økende interesse og bevissthet om verdien av å ta vare på kulturarven. Vi må vise at det er mulig å sikre kulturminnene en fornuftig og ofte inntektsbringende bruk, og at kulturminner gjennom en kombinasjon av bruk og vern kan stå på egne ben uten å belaste offentlige budsjetter. (Et eksempel her er for eksempelKapp Melkefabrikk på Østre Toten. For 20 år siden sto bygningene i fare for å bli skjøvet ut i Mjøsa som masse. Nå er det over 100 år gamle industrianlegget sentrum for kulturlivet på Toten med bortimot 70 000 besøkende i året.)

Det er av stor betydning at vi gir lokalsamfunnene og regionene økt mulighet til å satse på sin kultur- og naturarv som grunnlag for verdiskaping. Regjeringen ønsker økt vekt på hvordan kulturminner kan bli en ressurs i lokalt og regionalt utviklingsarbeid, både sosialt og kulturelt, økonomisk og i et miljøperspektiv. Regjeringen vil følge dette opp i stortingsmeldingen om kulturminnepolitikken.

Det er gjennomført utredningsarbeid og samarbeid med organisasjoner, forsknings, og utredingsmiljøer og næringslivet for å finne frem til eksempler og fremgangsmåter for å benytte kulturminnene som en ressurs bl.a i distriktsutviklingen. Dette arbeidet viser med stor grad av tydelighet at det er et stort potensial for verdiskaping i tilknytning til kulturminner og kulturmiljøer. Et spørsmål som man da kan stille seg er om tiden nå kanskje er inne for å vurdere muligheten for å få i gang et verdiskapingsprosjekt med utgangspunkt i kulturminner og kulturmiljøer. Dette er et tema som jeg mener bør utdypes nærmere i den etterfølgende rundebordskonferansen om verdiskaping.

Kulturminnefond

Kulturminnefondet, som vi opprettet i revidert nasjonalbudsjett i juni i fjor, har nå en fondskapital på 200 mill kroner. Dette vil gi en årlig avkastning på rundt 13 mill. kroner.

Det er en målsetting at fondet skal være et viktig aktør for å sikre utvikling og verdiskaping basert på kulturminneressursene. Fondet skal ikke bare være et sted hvor eiere kan henvende seg for å få tilskudd til å vare på sine kulturminner. Fondet skal ha en rolle som pådriver for å stimulere og utløse prosjekter med potensial for bl.a. verdiskaping.

Forsøk

Kommuner som har kommet langt i oppbygging av kunnskap og som ønsker å ta et økt ansvar for kulturminneverdiene vil også bli gitt muligheten til å ta et større ansvar for kulturminner og -miljøer etter kulturminneloven. Departementet er derfor i kontakt med bl.a. storbyene for å drøfte forsøk på kulturminnefeltet.

Om by og tettstedspolitikk

Regjeringen la i fjor vår fram en stortingsmelding om bedre miljø i byer og tettsteder. Her trakk Regjeringen opp mål og prinsipper for hvordan byer og tettsteder kan utvikles i bærekraftig retning og hvordan det fysiske miljøet kan forbedres. Denne politikken fikk bred tilslutning i Stortinget.

Hovedutfordringen er å utvikle mer konsentrerte byer og bystrukturer. En bedre utnyttelse av arealene vil dempe presset på attraktive frilufts- og rekreasjonsområder og verdifulle landbruksarealer. Samtidig vil et tettere utbyggingsmønster redusere transportbehovet og gjøre det mulig å betjene områdene mer effektivt med kollektivtransport. Byer hvor det legges til rette for alternativer til bilen, vil oppleve mindre bilbruk og dermed reduserte forurensninger og andre ulemper fra trafikken. Samlet sett vil mer konsentrerte byer og bystrukturer basert på miljøvennlige transportformer bidra vesentlig til å redusere belastningen på natur, miljø og helse.

I regioner med stort utbyggingspress er sammenhengende grøntstrukturer utsatt for oppstykking og nedbygging som kan være meget uheldig for friluftsinteressene. I friluftslivsmeldingen er det et tiltakspunkt at regionale grøntstrukturer med stor verdi for friluftsliv blir kartlagt og innarbeidet i aktuelle planer innen 2006.

Kommunene har som plan- og bygningsmyndighet en nøkkelrolle i utviklingen av landets byer og tettsteder, men også fylkeskommuner og staten har viktige oppgaver. Regjeringen legger vekt på at statlige myndigheter skal opptre mer samordnet i forhold til byområdene, og at de mål og prinsipper som trekkes opp i meldingen skal være premissgivende for statlig sektorpolitikk og virkemiddelbruk. Bl.a. skal statlig virksomhet ta større hensyn til og innrettes etter kommunale og regionale planer som er basert på nasjonale mål og prinsipper.

Fylkeskommunene er viktige aktører og samarbeidspartnere særlig på to områder innen by og tettstedspolitikken: 1) utvikling av regionale areal- og transportplaner i byområder og 2) utvikling av miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene.

Areal- og transportplaner i byområdene

Regjeringen understreker behovet for å samarbeide om løsningen av planspørsmål på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Dette gjelder ikke minst spørsmål knyttet til transport og arealbruk i byområder, hvor Regjeringen mener at samordnede areal- og transportplaner bør legges til grunn for byområdets utvikling. Det finnes gode erfaringer med regionalt samarbeid om fylkesdelplaner, bl.a. på Jæren. Interkommunalt samarbeid er en like god løsning for denne regjeringen. Det viktigste er at løsninger og konklusjoner blir nedfelt i politisk vedtatte planer – enten det er fylkesdelplaner eller kommuneplaner – og fulgt opp i praksis.

Vi mener det er nødvendig med en sterkere kopling mellom areal- og transportplaner og samferdselsinvesteringer i byområdene. Det er verdt å legge merke til at Regjeringen understreker at samordnede areal- og transportplaner i byområdene skal stå sentralt ved prioriteringen av prosjekter i Nasjonal transportplan. Slike planer vil også bli viktige som grunnlag i Samferdsels­departementets forsøk med alternativ organisering av bytransporten som en del byregioner er invitert til å delta i.

Utvikling av miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene

Målene og prinsippene i bymiljømeldingen gjelder ikke bare for de store byene, men også for mindre byer og tettsteder.

Forbedring av miljø og funksjoner kan være et viktig virkemiddel for økt attraktivitet for mange mindre byer og tettsteder, både i forhold til de som allerede bor og har sitt virke der, men også for å tiltrekke seg innflyttere og ny næringsvirksomhet. Sterkere satsing på tettstedene kan føre til mindre utbyggingspress i de større byene og en mer balansert by- og tettstedsutvikling.

Miljøverndepartementet har i samarbeid med flere andre departementer i satt i gang et program i fire fylker for å styrke kommunenes muligheter for å arbeide med tettstedsutvikling. I programmet skal det finnes fram til praktiske grep for samordning av offentlige og private virkemidler, utvikle samarbeidsmodeller mellom offentlige myndigheter, næringslivet og befolkningen og sørge for at erfaringer og resultater blir formidlet. Det er kommunene som er hovedaktører i planlegging og gjennomføring av lokale tiltak, mens fylkeskommunene har en sentral rolle som tilrettelegger for den lokale utviklingsprosessen. Erfaringene som etter hvert høstes, vil bli formidlet til andre kommuner og fylkeskommuner slik at de får et bedre grunnlag for å arbeide med sine tettsteder.

Utfordringene angående naturvern og friluftsliv

I Nasjonal strategi for bærekratig utvikling som Regjeringen la fram i juni 2002 heter det: "Den overordnede målsettingen for både det norske samfunnet og for verdenssamfunnet er at utviklingen skal være økologisk, økonomisk og sosialt bærekraftig. Grunnlaget for vedvarende bruk av naturen og dens ressurser skal bevares". Dette overordnete målet vil også ligge til grunn for fylkeskommunenes virksomhet og planarbeide.

Biologisk mangfold

Tapet av biologisk mangfold er alarmerende. I Johannesburg i fjor forpliktet landene seg til en betydelig reduksjon i tap av artsmangfold innen 2010. Det er en utfordring både for det nasjonale, regionale og lokale nivå, at kunnskap om biologisk mangfold og konsekvensene av sektorplaner og planer for utbygging etter plan- og bygningsloven for biologisk mangfold blir kjent og tatt hensyn til.

Fylkesmannen og særlig kommunene har gjort en betydelig innsats i forbindelse med kartlegging av biologisk mangfold. Den kommunale kartleggingen er basisen for Nasjonalt program for kartlegging og overvåking, som skal etableres i 2003 i samarbeid med berørte departementer. Dette programmet må på plass for å kunne oppfylle intensjonene i stortingsmeldingen om "Biologisk mangfold.

I planprosesser må fylkeskommunen sammen med fylkesmannen blant annet ivareta hensynet til friluftsliv og biologisk mangfold, og arbeide for å unngå uheldig fragmentering og nedbygging av arealer som er viktige for sårbare arter og for utøvelse av det allmenne friluftslivet. Samarbeidet med fylkesmannen er viktig og det vet jeg at dere er klar over og legger vekt på.

Ett eksempel i denne sammenhengen er vår forvaltning av villreinen. Bestanden i Norge representerer de siste restene av den opprinnelige villreinen i Europa. Det er en arealkrevende art, og det er et hovedproblem at villreinens leveområde i Norge har blitt stadig mer oppdelt som følge av naturinngrep og forstyrrende aktivitet. Arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven er et viktig virkemiddel, og fylkesdelplan kommer dermed inn som et aktuelt verktøy. Jeg vil trekke fram fylkesdelplanen for Rondane, som et godt eksempel på bruk av dette verktøyet.

Naturvernarbeidet

I år skal et forslag til nasjonal marin verneplan konsekvensutredes og sendes på høring. Vi arbeider videre med barskogvernet. Vern av nasjonalparker og andre store verneområder er et sentralt bidrag til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser for ivaretakelse av biologisk mangfold.

Regjeringen prioriterer oppfølging av nasjonalparkmeldingen. I randsonene til nasjonalparkene og i landskapsvernområder er det i flere tilfelle gjennomført fylkesdelplanarbeid som har vært meget krevende, men også meget nyttig for en god forståelse for vernearbeidet lokalt, og ikke minst til å klargjøre og se mulighetene til næringsutvikling her. Fylkesdelplanene for Dovre og for Setesdal Vesthei er resultatet av gode eksempler på parallelle verneprosesser og planprosesser.

Den 25. februar vedtok Stortinget å opprette nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Forslaget har vært omdiskutert – ikke minst i forhold til oppdrettsinteresser. Men slik det endelige resultatet nå ser ut for laksefjordenes del, er det en god balanse mellom villaks- og oppdrettsinteresser, som gir god mulighet for utvikling av begge disse viktige distriktsnæringene. Og med det brede stortingsflertallet som står bak dette vedtaket, er grunnlaget lagt for en stabil og forutsigbar forvaltning.

Hva betyr så ordningen regionalt ? Først og fremst gir det dere som regionale myndigheter en mulighet til å sette fokus på villaksen og villaksens betydning som distriktsnæring. Vi har klare forventinger til at fylkeskommunene følger opp Stortingets vedtak i sitt planleggings -og utviklingsarbeid.

Helhetlig forvaltning av hav og ferskvann

Utfordringene

Havet, kystområdene og vassdragene representerer noe særegent ved norsk natur, og rommer en betydelig del av vårt biologiske mangfold. Både hav og ferskvann er utgangspunktet for omfattende næringsvirksomhet og verdiskapning i Norge. Dette gir grunn til å være ekstra påpasselig med ikke å forringe verdiene i vann. Miljøproblemer knyttet til hav-, kyst- og ferskvannsområder berører mange sektorinteresser og –myndigheter, både lokalt, regionalt og sentralt.

Utfordringene i hav- og vannforvaltningen er mange:

• sjøtransport av olje og gass langs norskekysten antas å øke betraktelig i tiden fremover
• petroleumsvirksomheten beveger seg inn i nye og mer sårbare områder
• nordlige havområder er global dumpingplass for miljøgifter – miljøgifter sluppet ut i andre land transporteres med luft- og havstrømmer nordover til våre havområder
• også ferskvannsforekomster er forurenset med langtransportert forurensning: sur nedbør er årsak til at laksebestandene er utryddet i 18 norske vassdrag
• de ville laksebestandene har aldri vært så lave som nå
• i Norge har vi utnyttet 25-30 prosent av våre 4000 vassdrag til energiformål – noe som berører miljøet i vassdragene betydelig

Også administrativt er det utfordringer i hav- og vannforvaltningen: Hittil har man i stor grad søkt å møte utfordringene sektor for sektor. Det er behov for i større grad å se disse truslene i sammenheng, og oppnå en mer helhetlig forvaltning enn vi har i dag.

Hva regjeringen vil oppnå

Allerede i Sem-erklæringen varslet regjeringen innføringen av en bedre havmiljø-forvaltning. Dette har vi senere konkretisert i Stortingsmeldingen om Rent og rikt hav. Her presenterer vi vår ambisjon om å utvikle en mer helhetlig, og økosystembasert forvaltning av både hav- og kystområder. I praksis vil dette gjennomføres:

• ved å utvikle helhetlige forvaltningsplaner for havområdene, i første omgang for Barentshavet, og
• ved å gjennomføre EUs rammedirektiv for vann i ferskvanns- og kystområdene.

Utfordringer for regionalt/lokalt nivå

Formålet med den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

• De viktigste virkemidlene overfor fiskeri, skipsfart og petroleumsvirksomhet forvaltes i stor grad av sentrale myndigheter (forvaltningsplanen skal ikke omfatte kystnære områder).
• Regionale og lokale organer vil få en viktig rolle i utviklingen av forvaltningsplanen: Det er en forutsetning at planen utarbeides i nært samarbeid med myndigheter og andre interesserte parter i landsdelen. Relevante aktører vil trekkes inn i arbeidet gjennom høringer, seminarer og på andre hensiktsmessige måter.
• Som et grunnlag for forvaltningsplanen er det igangsatt et omfattende utredningsarbeid. Dette vil først avsluttes tidlig i 2004. Hovedvekten av arbeidet med forvaltningsplanen vil derfor gjennomføres i 2004 og 2005.

For å sikre en helhetlig forvaltning av kystområdene og ferskvannsforekomstene i Norge, vil vi gjennomføre Rammedirektivet for vann.

• Direktivet fastsetter miljømål både for hvor rent vannet skal være og hvilken tilstand økosystemene i vann skal ha.
• I tillegg stiller direktivet krav til organiseringen av vannforvaltningen i Norge:

1. Landet skal inndeles i vannregioner som består av hele nedbørfelt.
2. Direktivet krever at det utpekes en vannregionmyndighet, som skal koordinere utarbeidelsen av en vannregionplan innen 2003.
3. Vannregionplanene som inneholder handlingsprogram for hvordan miljømålene kan nås i regionen, skal utarbeides innen 2009.

Det legges ikke opp til å endre ansvars- og myndighetsfordelingen utover at det utpekes en koordinator for oppgavene som følger direkte av direktivet. Uansett hvem som blir ansvarlig myndighet, vil fylkeskommunen og andre regionale myndigheter ha sentrale roller i å utvikle vannregionplanene. Vi vil sende en presentasjon av direktivet på høring, slik at alle berørte aktører får anledning til å gi synspunkter på inndelingen i vannregioner og på valg av regional myndighet.

FN har erklært 2003 for "Det internasjonale året for ferskvann". I Norsk natur har vi noen av de mest storslåtte og varierte vassdragslandskap i verden. I ferskvannets år vil Regjeringen gjennomføre og foreslå en rekke tiltak og virkemidler for å redusere truslene mot vassdragene. I første rekke vil vi arbeide for å få på plass en mer helhetlig og integrert vannforvaltning, øke beskyttelsen av arter og økosystemer i vassdragene og redusere forurensningen av vann – kort sagt sette fokus på "levende vassdrag". Også mange andre instanser har tatt egne initiativ og vi håper på flere. Her håper vi også på innsats fra fylkeskommunene. Fra Regjeringens side vil vi bl.a. legge fram forslag til supplering av Verneplan for vassdrag og omlegging av Samlet Plan for vassdrag. Dette vil skje rundt neste årsskifte, og arbeidet med dette er samstemt med arbeidet rammedirektivet og arbeidet med å sikre laksebestandene.

Fylkesplanlegging som redskap for gjennomføring av statlig politikk

Fylkeskommunen har ansvaret for fylkesplanleggingen. Fylkesplanlegging skal være både et redskap for å gjennomføre nasjonalt prioriterte innsatsområder, og for å løse utfordringer en definerer regionalt.

Selv om det regionale nivået har fått større frihet, skal fortsatt nasjonal politikk gjennomføres regionalt og lokalt. Sentrale myndigheter vil altså gi overordnede føringer, men de vil ikke styre hvordan de nasjonale målene skal oppnås i detalj.

Forutsetningen for å lykkes med å løse oppgaver som går på tvers av kommunegrensene, er at vi greier å utvikle tillit mellom aktørene i kommune, fylkeskommune og stat.

Videre må oppfølging av mål/gjennomføring av tiltak håndteres hos den som har størst kompetanse og virkemidler (les: legitimitet) på området.

Jeg tror nøkkelen til suksess for fylkeskommunen ligger i muligheten til å spille på lag med kommunene i fylket. Nettopp i skjæringspunktet mellom kommunene og fylkeskommunen vil mye av den rollen fylkeskommunen er tiltenkt fremover formes. Dette gir utfordringer til både kommunepolitikere og fylkespolitikere. En situasjon preget av konflikt mellom fylkeskommunen og kommunene vil være lite fruktbar. Fylkeskommunens fremtid avhenger i stor grad av at man klarer å opptre i rollen som en partner til kommunene og ikke som en overkommune. På den måten skapes tillit til og legitimitet for fylkeskommunens nye rolle og fremtid. Dette er noe av bakgrunnen for det samarbeidet som er i gang om "fornyet fylkesplanlegging":

Samarbeidsprogrammet for fornyet fylkesplanlegging

Intensjonen med samarbeidsprogrammet er å ta fatt i de sentrale utfordringene for å få fylkesplanleggingen til å bli et effektivt redskap for regional utvikling. En av hovedutfordringene her er å få kommuner og næringsliv til å kjenne seg igjen i de problemstillingene den regionale planleggingen tar opp. For at dette skal skje må planleggingen bli mer handlingsrettet og den må føre til realisering av konkrete tiltak. En generell planlegging som favner alt, er ikke ønskelig.

Vi er klar over at sektorplanlegging kan medføre iverksettelse av tiltak som kan virke motstridende. Derfor blir regional planlegging viktig som et samordningsredskap. Vi må få færre parallelle planprosesser, og effektivisere arbeidet ved at det ikke blir så mange utredninger og møter om de samme problemstillingene. Her kan fornyelse av fylkesplanleggingen spille en rolle. Det er fullt mulig å effektivisere fylkesplanleggingen og det er nettopp dette samarbeidprogrammet skal bidra til.

Det er fylkeskommunene selv som må stå for hovedinnsatsen i programmet gjennom det nettverket som nå er etablert. Spørsmålet bør hele tiden være: - hva kan vi gjøre annerledes, hva kan vi gjøre av nye grep – og ikke minst: hva bør vi slutte å gjøre?

Samarbeidsprogrammet går som hånd i hanske med det som gjøres i Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) for å få fylkeskommunen til å fungere som regional utviklingsaktør, og i Arbeids- og administrasjonsdepartementets (AAD) arbeid med effektivisering, forenkling og modernisering av offentlig sektor. Samarbeidsprogrammet tar derfor også opp hvordan de statlige styringssignalene kan formidles på en bedre måte. Det er behov for en bedre dialog mellom statlig og regionalt nivå om dette. Vi vil ansvarliggjøre regionene for egen utvikling, men tiltakene som iverksettes, må skje i tråd med nasjonale føringer og målsettinger.

Selve samarbeidsprogrammet skal avsluttes i løpet av 2004. Da har vi fått de nødvendige avklaringer i forbindelse med revisjonen av ny planlov, nye politikere er på plass i kommuner og fylkeskommuner, og nye initiativ er godt i gang i regionene. Men arbeidet med hovedutfordringene i programmet vil nok være et kontinuerlig arbeide med større eller mindre intensitet også etter denne tid.

Avslutning

Som land står vi overfor mange og store oppgaver framover.

Fra nasjonalt nivå forventer vi at fylkene ser mulighetene i egen region, tar utfordringen i den nye rollen til fylkeskommunen har fått og skaper ny dynamikk for å dyrke frem mangfoldet.

Dette er tøffe krav, men i å virkeliggjøre dette, ligger også fylkeskommunenes mulighet.

Takk for oppmerksomheten.