Sentral-Asia og den globale vannkrisen

Av miljøvernminister Børge Brende

Hver time dør 360 barn i verden på grunn av sykdommer knyttet til dårlig vann eller vannmangel. Mange av disse barna bor i Sentral-Asia, hvor seks av ti mennesker i byene - og bare to av ti mange steder på landsbygda - har tilgang til rent drikkevann.

Forrige uke besøkte jeg Kirgisistan, en av de tidligere Sovjet-republikkene i Sentral-Asia. Jeg var der både som norsk miljøvernminister og som leder for FN-kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD). Det er ingen tilfeldighet at vann stod høyt på dagsorden på de møtene jeg hadde med ulike ministere for å drøfte miljøutfordringer de står overfor. Vannsituasjonen i Sentral-Asia blir stadig mer alvorlig. Barnedødeligheten er fremdeles ekstrem høy, og i følge Verdens helseorganisasjon skyldes dette i stor grad dårlig vannkvalitet.

Fordelingen av vann mellom landene er også et stort problem i Sentral-Asia. 261 av verdens hovedvassdrag deles av to eller flere land. Blant disse finnes noen av de viktigste i de tidligere sovjetrepublikkene. I Sovjetunionen bestemte sentrale myndigheter vannfordeling mellom de nåværende sentralasiatiske republikkene. De fjellrike landene Tadsjikistan og Kirgisistan, som har lite jord, men mye vann, ble i stor grad vannleverandør til slettelandene Usbekistan og Kasakhstan. Disse er avhengige av å få overført store vannmengder til landbruksformål. De fjellrike landene fikk ikke bygd ut så mye vannkraft som de ønsket, men fikk kompensasjon i form av olje og kull fra andre deler av unionen. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, falt alle disse ordningene bort. Landene i Sentral-Asia har prøvd å forhandle frem nye avtaler for fordeling av vann, men det har vist seg meget vanskelig.

Viktigere enn olje

FNs tidligere generalsekretær,Boutros Boutros-Ghali, sa nylig at vann blir viktigere enn olje i dette århundret. En rettferdig fordeling av verdens ferskvannsressurser, som både ivaretar økologiske, sosiale og økonomiske hensyn, er derfor av stor betydning både for fred, politisk stabilitet, miljø og folks helse. Tidligere erfaring har vist oss at konflikter i Sentral-Asia kan nå langt ut over landenes egne grenser. En løsning på vannproblemene er derfor også av betydning for vår egen sikkerhet.

Som formann i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, har jeg en viktig oppgave med å få verdenssamfunnet til å følge opp vannmålsettingene fra toppmøtet i Johannesburg. Der vedtok vi å stoppe ødeleggelsen av ferskvannressursene, og å halvere antall mennesker som ikke har tilgang til rent vann og grunnleggende sanitære tjenester - innen 2015.

Mangel på rent drikkevann og manglende sanitærforhold er et problem i så mange områder i verden at det nå kan kalles en global vannkrise. FN anslår at minst to milliarder mennesker i 48 land vil oppleve vannmangel innen midten av dette århundre, dersom det ikke mobiliseres til en kraftig ekstrainnsats.

Vann er grunnlaget for alt liv. Derfor må alarmklokken ringe når Verdens naturfond melder at halvparten av det biologiske mangfoldet i ferskvann kan ha gått tapt de siste 30 årene. Noe må gjøres raskt når FN melder at det hver dag dumpes to millioner tonn avfall rett ut i elver og innsjøer.

Målet kan nås

For å nå vannmålene fra Johannesburg må vi hver dag frem til 2015 skaffe 270 000 mennesker vann og 370 000 mennesker sanitære tjenester. Er dette realistisk? Under FNs internasjonale tiår for vann på 80-tallet, fikk 350 000 mennesker hver dag bedre tilgang til vann og 200 000 til sanitærforhold. Kanskje stolte vi for mye på det tekniske utstyret og glemte finansiering av drift og vedlikehold over tid. Det var også for lite oppmerksomhet på medvirkning fra brukernes side og styrking av institusjoner som kunne overta ansvaret etter hvert som bistandsmidlene uteble. Men erfaringene fra den gang bekrefter at det er mulig å nå målene fra Johannesburg.

Mange land sliter med en lite helhetlig vannforvaltning. Lovverket er ofte mangelfullt, økonomien preges av korrupsjon, og drikkevann og sanitærforhold har alt for mange steder lav politisk prioritet. Utfordringen blir å få til en helhetlig, økologisk forsvarlig satsing på å nå målene om drikkevann og sanitærforhold. Og det handler om mye mer enn å skaffe fattige land flere vannkraner og toaletter.

Norge har et internasjonalt ansvar for å bidra til å løse den globale vannkrisen. Norge støtter vannprosjekter i Sentral-Asia som har som formål å styrke vannforvaltningen og bedre tilgangen til drikkevann og sanitærforhold. Norge har også støttet FN i å bistå myndighetene i de fem sentralasiatiske landene i arbeidet med forvaltning av vannressurser på tvers av landegrenser innen regionen.

Fra norsk side spilte vi også en aktiv rolle på den europeiske miljøkonferansen i Kiev i mai i år. Der ble det vedtatt en banebrytende miljøstrategi for å sikre en mer bærekraftig forvaltning av naturressursene i de 12 tidligere sovjetrepublikkene. Strategien har bl.a. som mål å styrke miljølovgivning og miljøinstitusjonene i regionen og å bedre samarbeidet om miljøproblemer på tvers av landegrensene.

(Artikkelen sto på trykk i VG 16.07.03)