Historisk arkiv

Vann - fellesnevner for miljø og utvikling

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Miljøverndepartementet

I Norge tar vi gjerne vannet i springen for gitt. I Norge er vann en kilde til velstand, den gir også fornybar energi. Mange andre steder i verden er mangel på vann en kilde til fattigdom. (29.12.03)

Artikkel av miljøvernminister Børge Brende, 29.12.03

Vann - fellesnevner for miljø og utvikling

I Norge tar vi gjerne vannet i springen for gitt. I Norge er vann en kilde til velstand, den gir også fornybar energi. Mange andre steder i verden er mangel på vann en kilde til fattigdom.

Mangel på rent drikkevann er en av verdenssamfunnets store utfordringer. Forurensning av drikkevann, som skyldes manglende kloakksystemer og lekkasjer fra søppelfyllinger, fabrikker og jordbruk, får ofte fatale konsekvenser. Vannet blir en smittebærer, fremfor en saliggjører. Det frakter med seg sykdommer som kolera, en sykdom som alene antas å være hovedårsak til at 6.000 barn dør hver eneste dag.

I verden er det nå mer enn 1,2 milliarder mennesker som ikke har tilgang på rent drikkevann og mer enn 2 milliarder mennesker har ikke tilgang på tilfredsstillende sanitærløsninger. Over 1 milliard mennesker lever i slumområder og bor i skur som knapt kan kalles boliger.

Derfor var det viktig og nødvendig at verdens ledere forpliktet seg til konkrete og tidfestede mål under fjorårets verdenstoppmøte i Johannesburg. Innen 2015 skal andelen mennesker som ikke har tilgang på rent vann og sanitærløsninger halveres. Livssituasjonen til minst 100 millioner av verdens slumbeboere skal forbedres betydelig.

Skal vi nå målene må det politiske engasjementet opprettholdes - globalt, nasjonalt og lokalt. Denne gang må det ikke bli med flotte ord. Ordene må omdannes til handling.

Med handling som målestokk skal FN-kommisjonen for bærekraftig utvikling i april 2004 gjøre opp status for hvor langt verdenssamfunnet er kommet på veien mot å oppfylle løftene. Som formann for kommisjonen er jeg spesielt opptatt av å synliggjøre hva som trengs for at forpliktelsene blir fulgt opp på en effektiv måte. Utfordringene står i kø, men det er også positive trekk å vise til.

For 10 år siden manglet mer enn 15 millioner sørafrikanere rent vann og velfungerende sanitærløsninger. Urent vann var årsak til hyppige tilfeller av kolera, ofte med dødelig utgang. I dag er situasjon i Sør-Afrika dramatisk forbedret. På ti år har over 9 millioner flere mennesker fått sikkert drikkevann.

Slike erfaringer er viktige. Ikke minst fordi oppgaven kan synes uoverkommelig. I praksis betyr målene at vi frem til 2015 må skaffe 270.000 mennesker vann og 370.000 mennesker sanitære tjenester - hver dag!

Oppgaven er krevende, men ikke umulig. Under FNs internasjonale tiår for vann på 80-tallet, fikk 350.000 mennesker bedre tilgang til vann og 200.000 mennesker bedre sanitærforhold, hver eneste dag. Mye av dette har imidlertid ikke gitt varige resultater. Kanskje stolte man for mye på det tekniske utstyret og glemte finansiering av drift og vedlikehold over tid. Det var også for lite oppmerksomhet på medvirkning fra brukernes side og på styrking av institusjoner som kunne overta ansvaret etter hvert som bistandsmidlene uteble.

For å bringe oss fremover, trenger vi også å lære av historiene som har satt oss tilbake. På FN-kommisjonens møte legger vi opp til bred representasjon fra ledende forskere, politikere, organisasjoner, næringsliv og eksperter fra lokal forvaltning. Løsningene må forankres lokalt og tilpasses situasjonen der mennesker faktisk bor og lever sine liv.

Mange av verdens fattige er direkte avhengige av naturressursene for å dekke sine grunnleggende behov. Forurensing av jord, luft og vann rammer de fattigste svært hardt. Miljø- og fattigdomsutfordringen må derfor sees i sammenheng.

Betydningen av rent vann illustreres av de to sørafrikanske landsbykvinnene som i sommer, da vannet i springen deres ble skrudd på for første gang, endelig kunne skåle i rent vann. De danset og sang: - Aldri mer kolera! Gjennom slike eksemplers kraft håper jeg at verdenssamfunnet kan inspireres til å innfri sine løfter.

Gjennom toppmøter og internasjonale forpliktelser har verdens ledere skapt forventninger om at det er mulig å forbedre menneskers levekår. Da må vi være like opptatt av å gjennomføre forpliktelsene som vi var på det tidspunktet vi inngikk dem.

Artikkelen har stått på trykk i Bergens Tidende