Valgfrihet bare for de rikeste?

Av statssekretær Eirik Lae Solberg (H), Klassekampen 7. juli 2005.

I Regjeringens handlingsplan ”Modernisering for Velferd” varsler vi flere skreddersydde løsninger til innbyggerne. Regjeringen mener offentlig finansierte velferdstjenester bør tilpasses det enkelte menneskets ønsker og behov. Eldre pleietrengende, skoleelever, foreldre, pasienter og funksjonshemmede skal få større innflytelse over utformingen av tjenestene de mottar fra det offentlige. Dette ser ut til å ha falt Klassekampens kommentator Hans Petter Sjøli tungt for brystet.

I en artikkel 2. juli hevder han at Moderniseringsminister Morten Meyer ”forkaster med det hele grunntanken i velferdsstaten, nemlig at velferdsstaten tar et felles ansvar for de som av en eller annen grunn ikke kan delta på lik linje med andre.” Sjølis påstand må bero på en misforståelse.

Fellesskapets mulighet til å yte velferd styrkes når hvert menneskes egenart tas på alvor. Når det offentlige tjenestetilbudet tilpasser seg innbyggernes ønsker og behov i stedet for at det er innbyggerne som må tilpasse seg standardiserte offentlige løsninger, blir velferden bedre ikke dårligere. Eldre pleietrengende som ønsker èn person å forholde seg til og har meninger om hvordan hjelpen skal organiseres, får gjennom valgfriheten økt trygghet og større råderett over egne liv. Innbyggerne går fra å være klienter som er prisgitt fasttømrede standardløsninger, til å bli borgere som kan stille krav. Det er ikke en dreining bort fra fellesskapsløsninger, men viktige endringer for å styrke velferdssamfunnet.

Velferdstjenestene skal også i fremtiden være betalt av det offentlige. Fellesskapet må ta ansvaret for finansieringen av tjenestene, men gi innbyggerne muligheten til å bestemme hvem som skal levere dem og hvordan de skal innrettes. Valgfrihet stimulerer samtidig til konkurranse mellom offentlige og små og store private aktører om å skape det beste tilbudet for de ressursene som er tilgjengelige.

Jeg blir stadig overrasket over venstresidens kategoriske og usosiale motstand mot valgfrihet. Valgfriheten er allerede en realitet for de aller rikeste. De som har råd til å kjøpe seg private tjenester får det tilbudet de ønsker og opplever at det er konkurranse om å tilby de beste tjenestene. For dem gjelder ingen fasttømrede A4-løsninger. Regjeringen vil innføre større valgfrihet for alle, uavhengig av inntekt og formue. Venstresiden stritter imot og lover i tillegg å avvikle valgfriheten på en lang rekke områder dersom den vinner valget. Dette til tross for at et stort flertall av innbyggerne ønsker større valgfrihet.

For meg betyr gode fellesskapsløsninger at fellesskapet tar ansvar for at alle får et godt tilbud de selv kan påvirke innholdet i. Det betyr ikke at folk flest må ta til takke med et fastspikret felles tjenestetilbud mens valgfriheten forbeholdes de aller rikeste.