Innlegg av Eivind Hiis Hauge, NTNU

Hvordan sikre at alle kan utnytte informasjonsteknologiens muligheter, og at IT bidrar til å bevare og videreutvikle vår kulturarv, identitet og våre språk?

Et svært problemfelt der en syv minutters ramme tydeliggjør at det ikke er det brede oversiktsforedraget som er forventet. Derfor: Tre raske punkter, med det nasjonale sett i et internasjonalt perspektiv. Ingen av punktene må oppfattes som høringsuttalelse fra NTNU:

1. Nasjonale og internasjonale nettsteder til fremme av norsk kultur

Som individer er vår identitet kompleks. Jeg, for eksempel, er en noenlunde typisk nordmann.. Men dessuten spesifikt interessert i bl.a. fysikk, klassisk musikk, og litteratur. Musikkinteressen er bred, men inkluderer spesialiteter som den tsjekkiske komponisten Leos Janacek. Dersom det fantes et spennende, interaktivt, engelskspråklig nettsted knyttet til Janacek, ville jeg gjerne hengt meg på, om ikke som banebrytende bidragsyter, så som aktiv interessent. Derved ville jeg bidratt til å bevare, videreutvikle og kanskje bli en (enda mer) effektiv ambassadør for tsjekkisk kulturarv og identitet, om ikke språk.

1.1
Det implisitte budskapet burde være klart: Vi bør etablere og holde levende, både på norsk og på engelsk, interaktive nettsteder knyttet til et sett sentrale elementer i norsk kulturarv, som Grieg, Ibsen, Munch, Nidarosdomen, …… Og i tillegg ikke fullt så åpenbare elementer. Like etter krigen ble for eksempel ”The Fartein Valen Society” stiftet i London. Så mulighetene er mange!

2. Universiteter på den nasjonale og den globale arena

Fra et mer systematisk utdanningssynspunkt, og her stikker rektorhoven frem: Kulturarv, identitet, norske og samisk språk inngår definitivt også i universitetenes portefølje.

Her må universitetene definere sin rolle i forhold til utdanning på nett, og spesielt til etter- og videreutdanning. Dette innebærer konsentrasjon om sektorer der vi har et offentlig ansvar som vi må leve opp til, og om sektorer der vi kan tilby innhold og/eller kvalitet som andre leverandører vil ha problemer med. Enkle kurs i stort volum er ikke universitetenes felt, slike kurs tar andre aktører seg av uten vår bistand.

Men vår rolle, også i forhold til nasjonale verdier, er ikke bare nasjonal. Den er også internasjonal. Da kreves spilleregler som kombinerer enkelthet med realisme. Vår innsats som forskningsbaserte undervisere må finansieres, av staten, av kundene, eller fortrinnsvis i kombinasjon. Min personlige, høyst uautoriserte oppfatning er da at skal systemet være enkelt og fleksibelt, bør satsene for ”skolepenger” være gjennomgående, i utgangspunktet de samme for nærstudenter og fjernstudenter, de samme for norske og utenlandske brukere. Dette må ikke oppfattes som et anslag mot norske studenters økonomi. Norske brukere kan kompenseres på stipendsiden.

En slik omlegging av betalingssystemet ville gi norske universiteter, også som ambassadører for norsk kultur, et ryddig grunnlag for fremstøt på den globale arena.

3. Læreres IT-kompetanse

Som et målrettet tiltak for å bedre tilgangen til IT-verdenen skal 40 000 lærere tilbys IT-kurs. Utmerket! Men er det tilstrekkelig? Etter innledende satsing på gulrøtter, burde pisken følge: I fjern fortid, la oss si for 15 år siden, var IT som verktøy en litt skremmende greie for teknofreaker. Noe en norsklærer kunne heve seg over. Slik er det ikke i dag, brukervennligheten for IT basisverktøy er i hovedsak god. Da bør det ikke lenger være akseptabelt at en lærer i grunnskolen eller videregående skole mangler grunnleggende IT-ferdigheter. Et minimumsnivå, teknisk, funksjonelt og pedagogisk bør defineres og følges opp med tydelige, nasjonale krav.

Dessuten trenger hver skole tilstrekkelig driftsstøtte, teknisk og pedagogisk. Løsningene kan være fleksible, men uten at denne kompetansen på en eller annen måte er på plass i hver eneste skole, er grunnlaget for integrering av IT-verktøy i læringssituasjonen borte. Igjen: Her er det et nasjonalt ansvar å stille klare minimumskrav til hver skole!