Kjære tilhørere

Jeg setter stor pris på å få åpne denne konferansen innenfor varehandel og franchise. Som nærings- og handelsminister ser jeg det som svært positivt at varehandelsnæringen setter fokus på hvilke utviklingstrekk som vil påvirke denne store og viktige næringen i tiden fremover. Det gir meg anledning til å si noe om utfordringer og muligheter som næringslivet står overfor.

Det overordnede målet for Regjeringens politikk er høyest mulig velferd for landets innbyggere. Befolkningens muligheter til å oppnå høy levestandard bestemmes av den samlede verdiskapingen i samfunnet. Det er den økonomiske verdiskapingen i næringslivet som er næringspolitikkens anliggende. Verdiskapingen legger grunnlaget for at hver og en kan få inntekt av eget arbeid, og inntekten finansierer fellesgoder gjennom skatte- og avgiftssystemet. Samtidig muliggjør verdiskaping i den konkurranseutsatte delen av økonomien tilgang til varer og tjenester som leveres fra andre land. Nærings- og handelspolitikkens mål er derfor å gjøre Norges verdiskapingsevne så stor som mulig.

Etter mitt syn har vi et godt utgangspunkt for å møte fremtidens utfordringer når det gjelder ny vekst og verdiskaping .

• Vi har en arbeidsstyrke med et høyt allment utdanningsnivå sammenliknet med andre land
• På enkelte områder er vår forskning og teknologi langt fremme
• Vi har et solid utgangspunkt med en sterk utenriksøkonomi, høy sysselsetting og solide offentlige finanser
• Samspillet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter representerer en vesentlig styrke
• Deler av vårt næringsliv har erfaring med internasjonal virksomhet og konkurranse med omverdenen.

Etter min mening må en helhetlig næringspolitikk til for å sikre et sterkt og konkurransedyktig næringsliv. Det er tre overordnede momenter som utgjør strukturen i næringspolitikken:

• Gode rammebetingelser for næringslivet
• Forskning, innovasjon og effektiv bruk av virkemidler
• Et forbedret og redusert statlig eierskap

En del av de faktorene som påvirker mulighetene til å realisere verdiskaping, påvirkes eller bestemmes av politiske myndigheter. Tilgang på kompetent arbeidskraft med relevant utdannelse, utforming av lover og regler, tilgang til finansiering i kapitalmarkedet og utformingen av skattesystemet er eksempler på rammebetingelser som legger føringer på mulighetene til å realisere gode prosjekter. For meg er det derfor spesielt viktig at rammebetingelsene utformes på en best mulig måte.

De fleste former for beskatning har negative konsekvenser for verdiskapingen. Dette skyldes at skatter og avgifter fører til vridninger i de relative prisene på varer, tjenester og innsatsfaktorer – noe som igjen fører til at aktørene i økonomien tilpasser seg slik at samfunnets ressurser ikke utnyttes best mulig.

Reduserte skatter har i de fleste tilfeller en positiv effekt på verdiskapingen. Dessuten er den ekspansive virkningen av reduserte skatter svakere enn av økt offentlig forbruk. Gitt forutsetningen om økt bruk av oljeinntekter, og gitt den norske konjunktursituasjonen med betydelig press innenfor flere sektorer, er det derfor fornuftig å prioritere å senke skattenivået.

Regjeringens mål er et skattesystem som legger til rette for størst mulig verdiskaping og som gir norsk næringsliv gode rammebetingelser for vekst og lønnsomhet. Regjeringen tar sikte på at det i løpet av denne stortingsperioden skal gjennomføres skatte- og avgiftslettelser på om lag 25 milliarder kroner. I tillegg kommer oppfølging av vedtaket om fjerning av investeringsavgiften som jeg vet har vært en merkesak for HSH i alle år.

En funksjonell og effektiv infrastruktur er av stor betydning for verdiskapingen i landet, både fordi samferdsel legger beslag på store ressurser, og fordi billig og rasjonell transport er avgjørende for at økonomien for øvrig skal fungere tilfredsstillende. Både for vareforsyningen til forbruker og forsyning av innsatsvarer til industrien er tilfredsstillende infrastruktur av stor betydning. Regjeringen vil føre en politikk som sikrer gode samferdselsløsninger over hele landet og i forhold til utlandet. Regjeringen vil styrke samferdselsinnsatsen og øke veibevilgningene. I denne sammenheng forutsettes full konkurranseeksponering av Vegvesenets, Jernbaneverkets og Kystverkets produksjonsavdelinger.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien berører stadig større deler av dagens økonomiske og samfunnsøkonomiske utviklet. Målet for IT-politikken er å legge til rette for verdiskaping og økt effektivitet gjennom bruk av IT i næringsliv og forvaltningen. Elektronisk handel – både innen næringslivet og den forbrukerrettede delen - burde ha store muligheter i Norge. E-handel har dessverre ikke helt tatt av. Jeg har blitt gjort kjent med at forsamlingen senere i dag vil bli orientert om både fallgruber i forbindelse med e-handel og resepter for satsing.

Globaliseringen og den teknologiske utviklingen har ført til at næringslivet i økende grad er avhengig av kompetanse og innovative forsknings- og teknologimiljøer. Kunnskap, kompetanse og teknologi er ressurser som øker i verdi ved bruk og sammen skaper de grunnlag for innovasjon og verdiskaping. Investeringer i kunnskap genererer nytte eller verdi for andre enn dem som utviklier kunnskapen.

Regjeringen har som mål å trappe opp norsk forskningsinnsats til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. Dette har Stortinget sluttet seg til. En vesentlig del av av opptrappingen må skje i grunnforskningsmiljøene ved institusjonene innenfor høyere utdanning. Opptrappingen må samtidig knyttes til næringslivets utviklingsbehov og legges opp slik at den utløser mest mulig FoU og verdiskaping i næringslivet.

Den bedriftsbaserte forskningen er lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Dette skyldes til en viss grad vår næringsstruktur. Bruken av og balansen mellom direkte virkemidler og rammebetingelser skal gjennomgås for å få til en opptrapping av forskningsinnsatsen i privat sektor.

Jeg ser det som spesielt viktig at Regjeringens politikk med hensyn til virkemiddelapparatet vil bety en omlegging av næringspolitikken med økt vekt på generelle rammebetingelser. Det er i denne sammenheng behov for en gjennomgang av de direkte virkemidlene overfor næringslivet slik at disse i større grad kan spisses mot forskning og kompetanseheving, og idé-, utviklings- og kommersialiseringsfasen. Regjeringen har derfor satt i gang en samlet vurdering av det offentlig finansierte virkemiddelapparatet rettet mot næringslivet, med sikte på å legge frem et forslag til ny innretning og organisering sommeren 2002.

Det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende, organisert på en rekke ulike måter og med ulike formål. Regjeringen ser behov for å gjennomgå det statlige eierskapet med sikte på en reduksjon av eierskapet og for å gi en klarere begrunnelse for det statlige eierskapet. Regjeringen går inn for at staten skal reorganisere sitt eierskap i næringslivet og presisere hva en ønsker med eierskapet i hvert enkelt tilfelle. Statens fremtidige direkte eierskap bør begrenses til selskaper av forvaltningsmessig karakter og selskaper der eierskapet har en klar samfunnsøkonomisk eller politisk begrunnelse.

Sterkere privat eierskap er viktig for å vitalisere norsk næringsliv og stimulere til næringsutvikling. Varehandelsnæringen er for meg et godt eksempel på at privat eierskap kan føre til vekstkraftige og dynamiske bedrifter. For å styrke det private eierskapet vil Regjeringen sikre norske, private investorer konkurransedyktige skattebetingelser og redusere kostnadene knyttet til generasjonsskifter i familiebedrifter. Regjeringen har allerede fjernet dobbeltbeskatningen av utbytte og nedsatt et skatteutvalg som spesielt skal se på formuesskatten og delingsmodellen.

Kort oppsummert vil jeg konkludere med at Regjeringens politikk representerer en ny giv for handelen!

Takk for oppmerksomheten