Kjære forsamling!

Først vil jeg få takke for invitasjonen til å komme hit i dag. Det er en stor ære for meg å få lov til å foreta den offisielle åpningen av årets utstilling - Seljefløytens toner. Utstillingen er viet de seks Fleskum-malerne; Harriet Backer, Kitty Lange Kielland, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Christian Skredsvig og Erik Werenskiold – alle sammen fremstående representanter for gullalderen i norsk malerkunst.

Sommeren 1886 var disse malerne samlet på gården Fleskum ved Dælivannet i Bærum. Fleskum-sommeren er blitt et begrep innen norsk kunsthistorie. Mange hevder at de seks malernes bilder fra denne tiden var med på å legge grunnlaget for 1890-årenes nyromantikk. Bildene på utstillingen gir et interessant innblikk i denne spesielle perioden i norsk malerkunst. Det er svært gledelig at ett av norsk malerkunsts mest kjente malerier, Christian Skrevigs Seljefløyten fra 1889, vises her på utstillingen. Gutten med seljefløyten er et av de aller mest kjente motiver i norsk malerkunst. Kopier av maleriet finnes rundt i mange norske hjem, men vi som er her i dag, vil få en unik anledning til å få se originalen i all sin prakt.

Det er ikke vanlig at næringsministere får det ærefulle oppdraget å åpne maleriutstillinger. Denne type oppdrag er normalt noe som kulturministrene får. Bakgrunnen for at det er meg som er her er nok ikke først og fremst selve kunstutstillingen, men at den holdes her i det gamle industrianlegget til Kistefos Træsliperi – som er et viktig industrielt kulturminne og en fantastisk ramme rundt arrangementet og maleriutstillingen.

Tresliperiet her på Kistefoss er et av få gjenværende og til dels intakte tresliperier i Norden - et industrielt kulturminne fra vår nyere historie. Anlegget er et viktig minnesmerke fra industrireisingen som foregikk i Norge på slutten av 1800-tallet. Konsul Anders Sveaas stiftet A/S Kistefos Træsliberi i 1889. Han så mulighetene ved Kistefossen i Randselva nedenfor Jevnaker og kjøpte fallrettighetene. Allerede etter ett år startet sliperiet driften. Den fortsatte helt fram til 1955.

De tekniske og industrielle kulturminnene er viktige bidrag til historien. De er representanter for en viktig periode i utviklingen av landet vårt – utviklingen fra bondesamfunn til industrisamfunn. De har også en symbolverdi fordi de ble til en brytningstid da Norge vokste fram som en egen nasjon, blant annet ved å utnytte våre store naturressurser til industriell utvikling. Jeg mener de industrielle kulturminnene har betydning for vår forståelse av viktigheten av verdiskaping i dag. Bare ved å kjenne fortiden kan vi forstå hvordan vi har havnet der vi er i dag, og forutsetningene for vår velferd i fremtiden.

Men disse anleggene er store og kostnadskrevende å holde, og det har vært nødvendig å prioritere hvilke av dem som skal få statlig støtte. Åtte anlegg har tidligere fått status som spesielt prioriterte og har fått faste tilskudd over Riksantikvarens budsjett. Fra og med årets budsjett er denne eksklusive gruppen blitt utvidet med ytterligere to anlegg. Jeg er spesielt glad for at Kistefos-Museet er ett av disse to.

Ved å bevare tekniske og industrielle kulturminner, tar vi ikke bare vare på bygninger og produksjonsutstyr, men også kunnskapen om arbeidsprosesser, teknologi og sosialhistorie, og formidler den videre til kommende generasjoner.

Bevilgningene til bevaring av tekniske og industrielle kulturminnene er blant de største på kulturminnebudsjettet. Jeg kan nevne at i perioden 1991 – 2001 ble det bevilget rundt 100 millioner kroner over Riksantikvarens budsjett til arbeidet med å bevare disse kulturminnene. I tillegg ble det bevilget store beløp over budsjettet til Kulturdepartementet i den samme perioden. Vi ser også at kommuner, fylkeskommuner og andre aktører stiller opp med midler. Og det er bra! Samarbeid og partnerskap er nødvendig hvis vi skal klare å gi kulturminnene våre gode rammevilkår.

Vi har alle et forhold til våre fysiske omgivelser. De er arenaer hvor vi møtes; på arbeid, i fritida, til sosiale aktiviteter og andre former for livsutfoldelse. Kistefos-Museet er en fantastisk arena hvor man kan oppleve både industrielle kulturminner og kultur. Her har vi også et godt eksempel på at et kulturminne blir brukt, samtidig som det blir tatt vare på: en god kombinasjon av bruk og vern. Vi kan nemlig ikke ta vare på kulturminner som Kistefos Tresliperi hvis de ikke blir brukt. Bygningene ville stått her som vakre, men tomme kulisser. Og hvem vil betale for vedlikehold av bygninger som ikke lenger blir brukt? Bruk gjennom vern er også god ressursforvaltning. Det ligger store verdier i bygningsmassen, verdier som det er viktig å utnytte, både for eieren og lokalsamfunnet.

I dag står private eiere for den daglige forvaltningen av de aller fleste kulturminnene og kulturmiljøene her i landet. Dette gjør de fordi kulturminnene representerer slektens historie og betyr noe personlig for eierne. Men å ta være på kulturminner innebærer også et økonomisk ansvar, som mange opplever som tungt og urimelig. Private eiere og forvaltere må derfor få større muligheter for å ta vare på kulturminnene sine og til å utvikle dem.

Vi vet også at mange av kulturminnene våre forfaller og blir ødelagt. Sannsynligvis forsvinner rundt én prosent hvert år, av ulike årsaker. Noen på grunn av stort utbyggingspress, andre av motsatt grunn, nemlig fraflytting og fordi næringsvirksomhet opphører. Noen blir ødelagt fordi de ikke blir vedlikeholdt. Noen brenner, andre blir revet. En del av dette skyldes at folk ikke har tilstrekkelige kunnskaper om hva som er kulturminner, om hvorfor de er viktige og om hvordan man skal ta vare på dem.

A/S Kistefos Træsliperi som eier det gamle tresliperiet, tar ansvaret som kulturminneforvalter alvorlig. De har tatt vare på de gamle bygningene og formidler kunnskapen om industrivirksomheten her på stedet gjennom Kistefos-Museet, som er blitt et viktig kultursenter i lokalsamfunnet. Det er eierne som har vært pådrivere i arbeidet med å ta vare på denne industrihistorien som de har felles med folk som bor her og som har hatt sitt virke i fabrikken. Jeg er imponert over det arbeidet som er nedlagt for å gjøre dette til en arena for kulturopplevelser i bred forstand. I likhet med A/S Kistefoss Træsliperi har Christen Sveaas, sønnesønn av grunnleggeren, gitt betydelige bidrag til drift av museet og forskningsarbeid, en innsats jeg synes det er grunn til å berømme.

Jeg ser at det er behov for å tenke nytt på en del områder dersom vi virkelig skal kunne utnytte det potensialet som kulturminnene representerer for utviklingen av lokalsamfunnet. Det er viktig å få til nye former for samarbeid med eierne, næringslivet, kulturinstitusjonene og de frivillige organisasjonene. Dette pekte også kulturminneutvalget på i utredningen som ble lagt fram rett før jul i fjor. I forbindelse med oppfølgingen av denne vil vi bl.a. søke å finne fram til virkemidler som kan stimulere til og fremme den private innsatsen i større grad enn det vi ser i dag. Vi må særlig se på tiltak som kan styrke eiernes rolle. Eiere og forvaltere av kulturminner gjør en viktig jobb. De fortjener støtte, oppmuntring og anerkjennelse.

Et første tiltak ble lansert i revidert nasjonalbudsjett som nettopp er lagt fram. Her foreslår regjeringen å etablere et kulturminnefond på 200 millioner kroner. Fondet skal dekke hele kulturminnefeltet. Jeg tror at et kulturminnefond etter hvert vil kunne føre til bedre samarbeidsformer mellom offentlige og private aktører og styrke verneinnsatsen. Regjeringen vil vurdere å bygge opp kulturminnefondet ytterligere i forbindelse med oppfølgingen av kulturminneutvalgets utredning om utfordringer i en ny kulturminnepolitikk.

Jeg mener også det kan være grunn til å se på de bestemmelsene i skatte- og avgiftsreglene som berører kulturminnene. Mange eiere har pekt på at disse er et særlig hinder for at de skal kunne ta vare på kulturminnene og kulturmiljøene.

Vi må også bidra til at eierne kan få bedre kunnskaper og større kompetanse slik at de bedre kan ta vare på kulturminnene og vite hvordan de best skal kunne utnytte kulturminnene som grunnlag for verdiskaping.

Globaliseringen og det økte mangfoldet fører til at folk blir mer bevisste sin egen identitet. Og med det øker behovet for historisk innsikt. Det er viktig for alle generasjoner – ikke minst den oppvoksende – å kjenne og forstå sin historie. Samtidig må nye generasjoner få anledning til å fylle omgivelsene sine med nytt innhold og sette sine egne spor. Kulturminnene befinner seg derfor i spenningsfeltet mellom fortid, nåtid og framtid. Kulturminner og kulturmiljøer skapes i en kontinuerlig prosess i samspillet med naturgrunnlaget på stedet og samfunnsutviklingen.

Valgmulighetene i dag er store. Mange vil inn til byene – men noen vil andre veien, eller kombinere livsformer både fra byen og landsbygda. For lokalsamfunnene blir det stadig viktigere å bygge opp en tydelig identitet for å tiltrekke seg folk og aktivitet. Kulturinstitusjoner som Kistfos-Museet er et godt eksempel på at kulturminnene kan brukes til å skape levende og attraktive møteplasser i lokalsamfunnet.

Som en avslutning vil jeg be dere som arbeider her på Kistefos-Museet om fortsatt å stå på for å holde historien om denne viktige delen av norsk industriutvikling og om menneskene som bodde og arbeidet her, levende. Jeg håper at Kistefos-Museet også i framtiden vil være et høyt verdsatt kultursenter, lokalt så vel som nasjonalt. Jeg ønsker lykke til videre med det viktige arbeidet dere har påtatt dere som kultur- og kunstformidlere.

Herved vil jeg erklære årets maleriutstilling for åpnet.