Velkommen,

Det er hyggelig å konstatere at så mange har satt av noen timer en mandag formiddag for å diskutere hvordan vi kan styrke norsk næringslivs konkurranseevne gjennom bedre eierstyring og god selskapsledelse i Norge.

I debatten om rammebetingelsene for norsk industri og næringsliv , er det mange forhold som er viktige. Vi har noen fundamentale utfordringene når det gjelder en sterk krone, en høy rente og en lønnsutvikling godt over våre konkurrentland. Derfor legger regjeringen svært stor vekt på å legge til rette for gode rammebetingelser. Men arbeidet for å gjøre det mer attraktivt å drive næringsvirksomhet i Norge begrenses ikke til dette.

I en stadig mer global markedsøkonomi vil et lands lovgivning og kultur for eierstyring utgjøre et konkurranseparamenter i kampen om å tiltrekke seg kapital og prosjekter. Uklarhet rundt beslutningsprosesser, habilitetskonflikter, og forskjell i tilgang på relevant informasjon om et selskap, skader aksjemarkedet, og reduserer verdien på alle selskapene som er notert der. Dette er en ekstra utfordring i små markeder, som det norske. Problemstillingene som på engelsk dekkes av uttrykket ” Corporate Governance”, går slik jeg ser det langs to styringsdimensjoner:

For det første forholdet mellom aksjonærene og aksjeselskapets styre, det vi kan kalle eierstyring,

og dernest forholdet mellom selskapets styre og ledelsen, som vi kan beskrive som selskapsledelse.

Jeg synes derfor eierstyring og selskapsledelse på en grei måte dekker dette temaet, selv om jeg ser at noen også bruker uttrykket virksomshetsstyring. I tillegg vil mange peke på at dette har en dimensjon ut over selskapet, i forhold til ansatte, kunder og andre berørte interessenter.

Det har blitt mer fokus rundt styrets rolle og ansvar, og ikke minst knyttet til konsekvensene av opsjonsordninger og andre avlønningssystemer, urimelige sluttvederlag, med videre. Denne debatten dreier seg ikke om fallskjermen til Percy Barnevik, den var uanstendig stor etter enhver målestokk. Vi må utfordre oss selv på de vanskelige spørsmålene, der motstridende og legitime hensyn står mot hverandre.

Skal en toppleder som går av før pensjonstiden fortsatt ha mange millioner i lønn for å ”stå til disposisjon” for selskapet ? Dette kan stride mot forståelsen av at mye ansvar fordrer høy lønn, samtidig som dagens pensjonssystemer legger stor vekt på lønn ved pensjonsalder.

Det kan også være grunn til å sette søkelys på den måten utvelgelsen av styremedlemmene her hjemme skjer på. Hvor store krav skal vi sette til habilitet og uavhengighet? Vi har sett mange eksempler på at selskapets advokatforbindelse også er representert i styret.

Er det greit at styret omfatter nåværende eller tidligere medlemmer av toppledelsen? Helt habil er jo den som intet kan, men det finnes noe imellom. Og det finnes alltid unntak.

Et av verdens største selskaper, General Electric, gikk nylig ut og sa at for å bli regnet som uavhengig styremedlem kunne de ikke arbeide i selskaper som hadde mer enn 1% av sin omsetning knyttet til GE. Hvordan slår slike krav ut i Norge ?

Er kretsen av mennesker det velges fra for snever og går vi på denne måten glipp av variert erfaring, originalitet og kompetanse? Det er mye tryggere å holde seg til de man kjenner, eller kjenner til, enn de man ikke har hørt om. Dette taler både for grundigere og mer faktabaserte prosesser, og for å utvide sirkelen av kandidater. Jeg har i denne sammenhengen tatt til orde for bruk av valgkomiteer som et minstekrav.

Jeg er også opptatt av å få flere kvinner inn i styrene og ledelsen av de store bedriftene våre. Her ligger en kompetansereserve som et land som vårt må utvikle og benytte aktivt.

Til spørsmålet om lovregulering i forhold til markedsbasert selvregulering kan en spørre om markedet ikke virker, hvor er Arthur Andersen i dag ?. Markedet tok i realiteten ut dette selskapet. Likevel er det viktig å se på rammebetingelser. Etter Enron og 11 september er det nå et press i USA på å lovregulere en rekke forhold i næringslivet, og som alltid er faren for at pendelen svinger for langt. Dette understreker en gammel kunnskap om at selvregulering krever selvbeherskelse fra aktørene. Det siste året har svekket tilliten til at markeder fungerer, og med det også svekket den politiske oppslutning for selvregulering. For oss som tror på markedet er dette meget uheldig. Noen vil si at markedet er basert på grådighet. Jeg vil si at grådighet er markedets verste fiende - en demokratisk basert markedsøkonomi forutsetter at markedet også har tillit.

Her synes jeg det er et interessant perspektiv i grenseflaten mellom politikk og næringsliv. Gjennom de siste ti år har eiernes ønske om å sikre aksjonærverdier drevet frem krav om at selskaper skal være mer åpen enn tidligere. Samtidig er det også viktig med legitimitet for bedriften i forhold til kunder, ansatte og andre. Slik sett vil verdiskapingen lide dersom næringslivets legitimitet i andre samfunnssektorer lider. Fra to ulike utgangspunkt er derfor tiltaket det samme – bedriften, dens ledelse og styrende organer må være mer åpen i prosesser og handling. Det er så enkelt som at mer åpenhet gir mer tillit. Dette er nok et område der vi politikere kan ha noen erfaringer å bidra med til næringslivet.

Fra Nærings- og handelsdepartementets side er debatten i dag svært relevant på to måter. For det første vil økt tillit gjennom bedre eierstyring gjøre kapitalen billigere for norske bedrifter, for det andre vil det trolig bidra til å øke konkurranseevnen og verdien av de ikke ubetydelige aksjeposter vi forvalter. Eierskap utøvet etter allment aksepterte og offentlige kjente retningslinjer skaper forutsigbarhet, noe vi tror vil påvirke verdiene i slike selskaper positivt.

Som flere her vil kjenne til, har jeg med bakgrunn i situasjonen foran mellomoppgjøret 2003, sagt at vi som eier ikke ønsker endrede styregodtgjørelse for 2003. I tillegg har jeg uttrykt et sterkt ønske om moderasjon hva angår lederlønninger i selskaper der staten er involvert som aksjonær. Konsernsjefens lønns- og arbeidsbetingelser er en del av styrets ansvar, og mitt signal, som også vil dokumenteres i brev til styrets leder i de aktuelle selskap, endrer ikke på dette.

Vi vil i dag først ha noen innledende foredrag, og etter pausen blir det så åpnet for debatt og innlegg fra møtedeltakerne. Jeg håper mange av dere vil delta med innspill og synspunkter. Engasjement er viktig i disse spørsmål.

Internasjonale lovregler er stadig mer viktig, og fra et norsk ståsted, må vi registrere at tyngdepunktet i regelverksutforming ligger i EU. Et utvalg av fremstående selskapsrettsjurister la i fjor høst frem en rapport, der blant annet corporate governance har fått bred plass. Kommisjonen arbeider nå med denne rapporten, og forventes å legge frem forslag om to til tre måneder. Kommisjonens ambisjon med dette arbeidet er etter sigende å prege selskapslovgivningen i EU de neste ti årene. Det er derfor ekstra gledelig at vi har vært så heldig å få professor Jan Schans Christensen fra Københavns Universitet, som deltok i utvalget, til å redegjøre for dette arbeidet.

Fra et eierperspektiv vil investeringsdirektør Ragnhild Wiborg fra Odin Forvaltning snakke om sine erfaringer, og det er ekstra hyggelig at Kåre Willoch har sagt seg villig til å gi oss noen betraktninger rundt eier- og styreroller i private og offentlige bedrifter.

Børsdirektør Sven Arild Andersen vil gjennomgå hva som kreves for å få tillit i markedet, og vil på vegne av flere presentere et forslag til hvordan vi kan utvikle et felles sett av retningslinjer for god eierstyring og selskapsledelse i Norge. Statssekretær Oluf Ulseth vil være møteleder.

Norsk næringsliv står overfor store utfordringer. Mediedebatten preges ofte av det kortsiktige, mens tiltakene bør være langsiktige. Som jeg har understreket tidligere tror jeg spørsmålet om hvordan vi introduserer mer åpenhet for å få bedre tillit er sentralt, og ser frem til dagens øvrige innlegg og debatt.