Innledning
Jeg vil først benytte anledningen til å takke arrangørene for et hittil meget godt gjennomført arrangement. Sandefjordseminaret er blitt en institusjon i norsk petroleumsvirksomhet og samler de fleste nøkkelaktører innenfor norsk oljevirksomhet.

Jeg vil i dette foredraget oppsummere noen av de hovedutfordringer vi som olje- og gassnasjon står overfor.

Innledningsvis vil jeg stikkordsmessig nevne noen hovedområder:

Det er naturlig å begynne med å peke på markedsutviklingen for olje. Utfordringen er å opprettholde en langsiktig stabil oljepris. Regjeringens produksjonsregulering er i den sammenheng viktig både for det norske samfunnet og for våre handelspartnere.

Også i gassmarkedet har vi sett store endringer det siste året. I møtet med europeiske konkurransemyndigheter som taler 300 millioner konsumenters interesser, har både norske selskaper og myndigheter møtt betydelige utfordringer. Store og viktige tilpasninger i norsk gassforvaltning skal på plass i nærmeste fremtid for å sikre en fortsatt optimal ressursforvaltning på norsk sokkel.

Jeg vil også trekke fram miljøutfordringene som petroleumsvirksomheten står overfor. Dette er et tema av stor viktighet og som det derfor knyttes seg betydelig oppmerksomhet til. Teknologiutviklingen vil bidra til stadig mer miljøvennlige utbyggings- og driftsløsninger. Det gjør det mulig å utvinne olje og gass fra stadig mer teknologisk krevende felt. Utvikling og implementering av ny teknologi er derfor svært viktig for den generelle videreutviklingen av norsk olje- og gassnæring. Sentrale stikkord er økt verdiskaping, styrket konkurransekraft og sikre, miljøvennlige løsninger.

Endelig vil jeg nevne de mulighetene for økt verdiskaping i framtiden som ligger i økt innenlands bruk av Norges betydelige gassreserver.

Alle temaene jeg nå har nevnt er sentrale for olje- og gassvirksomheten i framtiden, og jeg kommer tilbake til dem seinere i dette foredraget.

Produksjonsreguleringer
2001 ga Norge betydelige inntekter fra olje- og gassvirksomheten. En høy dollarkurs sammen med OPECs beslutning om å forsøke å holde oljeprisen i et bånd mellom 22 og 28 dollar bidro til dette. Men fjoråret var heller ikke uten utfordringer på markedssiden.

Redusert økonomisk vekst på verdensbasis og terroraksjonen i USA svekket global olje-etterspørsel og la dermed press på prisene. Etter at OPEC i fjor hadde redusert sin produksjon tre ganger uten at presset på oljeprisene hadde avtatt, forutsatte OPEC at også oljeeksportører utenfor organisasjonen måtte bidra før nye OPEC kutt ville bli iverksatt. Ut fra den vurderingen vi gjorde av oljemarkedssituasjonen fant jeg det riktig at også Norge bidro. Regjeringen ønsker at oljeprisen stabiliserer seg på et nivå som er rimelig for både oljeimporterende og oljeeksporterende land.

Dere er kjent med at Norge også tidligere har regulert sin produksjon. Dette skjedde i periodene 1987-1990 og 1998-2000. Slik jeg så situasjonen mot slutten av 2001, og slik jeg stadig vurderer oljemarkedet, er det en reell mulighet for at oljeprisene kan falle ned mot 10 dollar fatet med mindre oljeprodusenter reduserer sitt tilbud. Siktemålet med de tiltakene Norge har iverksatt er å hindre at en slik situasjon skal oppstå. Vi valgte derfor å ta markedssignalene alvorlig, og med tiltakene ønsker vi å ligge i forkant av markedsutviklingen.

Det er ingen enkel avgjørelse å kutte produksjonen med 150 000 fat per dag. Men den oppfølgingen vi har sett både fra OPEC og fra andre oljeprodusenter har gjort meg overbevist om at vi har handlet riktig.

Vi har organisert vår produksjonsregulering slik at alle oljefelt må bidra. Unntakene her er få og godt begrunnet. Kuttene vil innebære at produksjonen på norsk kontinentalsokkel ikke vil overstige 3,02 millioner fat per dag i perioden frem til 1. juli.

Reguleringen av norsk produksjon vil bli opphevet dersom andre oljeprodusenter ikke bidrar etter de kriterier vi har lagt til grunn, eller om markedssituasjonen skulle tilsi det. Slik jeg vurderer situasjonen er det sannsynlig at våre tiltak vil gjelde fram til den 1. juli. Regjeringen vil seinere ta stilling til hvorvidt tiltak vil være nødvendig etter denne dato.

Gassforvaltning
De fleste i forsamlingen er kjent med EU`s angrep på GFU-ordningen. Saken er fremdeles til behandling i Brussel. Norske myndigheter har meldt seg som interessert tredjepart i konkurransesaken mot selskapene. Så vidt jeg vet er det første gang dette skjer i en konkurransesak. Vi har gjort det helt klart overfor Büssel at GFU-ordningen var pålagt av norske myndigheter. Den rettslige konsekvens av dette er derfor at saken – etter vårt syn - skal falle utenfor konkurranseretten.

Jeg vil særlig fremheve prosessen her hjemme når det gjelder denne saken. Det er nemlig et meget godt samarbeid og også sammenfall i syn mellom industrien og myndighetene i denne kompliserte saken. Det er også grunn til å berømme den måten industrien har samlet seg om prosessen og synspunkter. Denne saken er en meget god illustrasjon på den fruktbare samhandlings- og dialogmodellen vi alle etterstreber mellom de ulike aktørene i petroleumsvirksomheten. Jeg benytter derfor gjerne denne anledningen til å gi honnør til industrien for måten selskapene har håndtert denne saken på.

En annen utfordrende oppgave fra fjoråret var arbeidet med overgangen til et nytt gassregime.

Som forsamlingen vil være kjent med, ble GFU-ordningen avviklet med virkning fra 1. januar i år. Det har vært arbeidet med å få på plass et gassforvaltningssystem tilpasset en ny verden med nye rammebetingelser.

Omleggingen til et system der hvert enkelt selskap selger sin egen gass har krevd et formidabelt arbeid på kort tid. Hele avtaleverket på sokkelen har vært gjenstand for justeringer for å tilpasses selskapsbasert salg.

Et av de mer synlige grepene i gassforvaltningssystemet er opprettelsen av Gassco. Norge har et meget velutviklet og velfungerende gasstransportsystem som legger til rette for en solid verdiskapning gjennom salg av norsk gass. Jeg er svært opptatt av at aktører inklusive myndigheter gir Gassco muligheten til å bli en førsteklasses operatør og at Gassco og industrien bidrar til en god utnyttelse og videreutvikling av transportsystemet til beste for verdiskapningen på norsk sokkel.

Også på eiersiden av infrastrukturen står vi overfor endringer. Stortinget har bedt om et arbeid for å etablere et enhetlig eierskap for transportsystemet på sokkelen. Dette arbeidet er i god gang, og jeg ser fram til et snarlig resultat.

Med god støtte fra industrien har det vært lagt ned et grundig arbeid og vi ser at løsningene som sikrer god ressursforvaltning er i ferd med å finne sin form.

Næringens konkurransekraft
Olje- og gassvirksomheten er av stor betydning for norsk økonomi og norsk næringsliv. Samarbeidsregjeringen slår i Sem-erklæringen fast at det må legges til rette for at norsk sokkel forblir et attraktivt område for verdiskaping og investeringer, og at norske selskaper kan styrke sin konkurranseposisjon både på norsk sokkel og internasjonalt.

For meg vil Topplederforumet være viktig for å drøfte og løse de fremtidige utfordringene.

Den norske olje- og gassnæringen står overfor store muligheter, og regjeringen ønsker å satse videre på olje- og gassnæringen som en vesentlig bidragsyter til finansieringen av velferdssamfunnet og til industriell utvikling også i framtiden. Ressurspotensialet på norsk sokkel vil i mange år framover by på betydelige utfordringer og utviklingsmuligheter for næringen. Det er i tillegg et betydelig verdensmarked for olje- og gassrelaterte produkter hvor det er gode muligheter for norske selskaper. Det er i de internasjonale markedene den norske olje- og gassnæringen har det største potensialet for vekst. Regjeringen vil bidra til å fremme næringens internasjonale satsing. Intsok vil i den sammenheng være et viktig virkemiddel.

Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er hvorvidt norsk olje- og gassindustri har det nødvendige grunnlaget for å kunne vokse internasjonalt og gjennom dette legge grunnlag for en ytterligere vekst utover hva aktivitetsnivået på norsk sokkel gir rom for.

Hjemmemarkedet vil fortsatt være betydelig, men likevel avtagende. Utfordringene i Nordsjøen som norsk industri i samarbeid med internasjonale aktører har klart å løse for å bygge opp en oljeproduksjon på over 3 mill. f/d og en gassproduksjon som vil nærme seg 80 mrd Sm3/om få år, vil danne et svært viktig grunnlag for videre vekst for industrien internasjonalt. Vi ser også at de teknologiske utfordringer som ligger i å få lønnsom produksjon fra funn som er gjort og vil bli gjort i fremtidige konsesjonsrunder, krever en betydelig fokusering på å løse nye teknologiske utfordringer.

Jeg ser at myndighetene, som den største ressurseier og skatteoppkrever på norsk sokkel, også har en særlig interesse i å sikre at det satses tilstrekkelig på forskning og utvikling innenfor denne bransjen i tiden fremover. Økt offentlig forskningsinnsats er en effektiv måte for staten å sikre disse verdiene på og blir å betrakte som utgifter til seinere inntektservervelse.

Satsing på forskning og utvikling er også et viktig virkemiddel for å styrke norsk olje- og gassindustris konkurransekraft og dermed legge et grunnlag for eksport av teknologi på verdensmarkedet

Det bør i tillegg til økt verdiskaping og styrket konkurransekraft være et mål at ny teknologi skal redusere den totale miljøbelastningen som følger av petroleumsvirksomheten.

Framtidige teknologiforbedringer vil effektivisere virksomheten og således legge grunnlag for omfattende miljøgevinster. Teknologi som det vil være aktuelt å utvikle og ta i bruk for å øke utvinningen på norsk sokkel vil også bidra til å redusere utslipp til både luft og sjø.

Strategiarbeidet OG21 - olje og gass i det 21. århundre – ble etablert av Olje- og energidepartementet, i nært samarbeid med Norges forskningsråd og olje- og gassnæringen. OG21 skal være et permanent samarbeid for en nasjonal strategi for teknologi og forskning. Samarbeidet skal styrke konkurransekraften og dermed verdiskapingen i olje- og gassindustrien.

Samtidig vil en mer effektiv teknologiutvikling på norsk kontinentalsokkel ha store miljømessige gevinster. I tillegg til konkurransekraft og verdiskaping bør derfor langsiktig, miljømessig bærekraft være en hoveddimensjon ved OG21.

Samarbeidsregjeringen legger opp til forutsigbarhet i tildelingspolitikken. Dette er det bred politisk enighet om i Norge. En slik forutsigbarhet vil lette selskapenes planlegging av hvilke ressurser som skal allokeres til Norge og hvordan utforskningsarbeidet skal gjennomføres.

I så måte er 17. konsesjonsrunde viktig. Det legges opp til tildeling av nye utvinningstillatelser fra 17. konsesjonsrunde i andre kvartal 2002.

Denne runden er også viktig som et ledd i den langsiktige ressursforvaltningen på norsk kontinentalsokkel. Runden vil bidra til økt aktivitet i letemiljøene og vil på noe lengre sikt kunne gi nye feltutbygginger. Dette vil jevne ut aktivitetsnivået og bidra til å sikre sysselsettingen i næringen.

Norskehavet er en spennende petroleumsprovins hvor det fortsatt er mulig å gjøre virkelig store, nye funn. I et globalt perspektiv er dette et av de mest interessante leteområdene som er åpne for den internasjonale oljeindustrien. Regjeringen ser med stor forventning fram mot den videre utforskning av dette området.

Regjeringen har med den 17. konsesjonsrunde lagt opp til å få en balanse i de arealer som legges ut. 17. runde inneholder blokker ute på dypt vann så vel som blokker nærmere land, i grunnere farvann. Runden inneholder også blokker med stort gasspotensiale så vel som blokker med potensiale for å gjøre viktige oljefunn.

Det er kanskje blokkene med gasspotensialet som er særlig interessante. Tidligere har det i Norskehavet vært gjort store gassfunn som Åsgard og Ormen Lange. Dertil vil det i inneværende år bli utført flere lovende leteboringer, f.eks på det såkalte Havsuleprospektet og Solsikkeprospektet. I tillegg gir altså flere av blokkene i 17. runde potensiale for store nye gassfunn. Mulighetene til å gjøre nye gassfunn i Norskehavet faller godt sammen med økningen i etterspørselen etter gass ute i Europa.

Fallet i egenproduksjonen vil ytterligere øke behovet for import i de store forbrukslandene. Særlig Storbritannia ser ut til å utvikle seg som et meget spennende marked for norsk gass i årene fremover.

Samtidig er samarbeidsregjeringen særlig opptatt av forholdet mellom petroleumsvirksomheten og andre viktige samfunnsinteresser som fiskeri og miljøinteresser.

Det er nettopp på denne bakgrunn blokker i det såkalte Nordland VI-området ikke er inkludert i utlysningen av 17. konsesjonsrunde. Regjeringen mener det er behov for mer informasjon før en utvider petroleumsaktivitetene i dette følsomme området. Regjeringen vil derfor avvente konsekvensutredningen av helårig petroleumsvirksomhet i havområdene fra Lofoten og nordover før det blir aktuelt å lyse ut nye blokker i Nordland VI-området og videre nordover.

Olje- og gassnæringen i Norge utgjør i dag en næringsklynge med oljeselskaper, leverandørselskaper og forskningsinstitusjoner og har en rekke viktige koblinger til for eksempel skipsfartsindustri, IKT, finansnæringen og annen energiindustri. Norsk industri har i årene med olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel bygd opp en betydelig kompetanse i olje- og gassnæringen. Næringen er i dag Norges viktigste kunnskapsnæring, og en vesentlig drivkraft og medspiller for annen norsk industri.

Jeg ser det som en utfordring å bidra til at det bildet samfunnet har av denne meget avanserte næringen blir mer nyansert. For at industrien, myndighetene og det norske samfunnet i større grad skal se verdien av å satse på olje- og gassvirksomheten i framtiden kan det være hensiktsmessig å utvikle en visjon for næringen. Med utgangspunkt i en visjon kan man i større grad arbeide målrettet for å styrke den norske olje- og gassnæringen med utgangspunkt i en felles virkelighetsoppfatning som er forankret i det norske samfunn.

Miljøutfordringene
Det forventes at vi har ressurser til å produsere olje i minst 50 år til og gass i minst 100, og kanskje også mer enn dette dersom vi klarer å utnytte ressursene på sokkelen optimalt.

På bakgrunn av disse framtidsutsiktene for norsk olje- og gassvirksomhet er det naturlig å stille følgende spørsmål: Hvordan skal vi sikre en god ressursutnyttelse i dette langsiktige perspektivet? En god utnyttelse av våre petroleumsressurser vil også måtte å ivareta miljøet og andre naturressurser.

Jeg har i den sammenheng lyst til å peke på to forhold som har fått økt aktualitet og oppmerksomhet. For det første det faktum at virksomheten beveger seg stadig lenger nord og i mer kystnære strøk. For det andre den økte utfordringen denne utviklingen skaper i forhold til sameksistens mellom ulike næringer og samfunnsinteresser. Denne utviklingen har medført et større fokus på miljøutfordringene som utslippene til sjø representerer. Dette innebærer også en større oppmerksomhet omkring hvordan petroleumsvirksomheten på en best mulig måte kan sameksistere med andre næringer som for eksempel fiskeriene.

Fiske- og havbruksnæringen er Norges største eksportnæring etter olje, og det ventes at næringen vil få stadig større betydning for norsk økonomi. Så langt har det vært en god sameksistens mellom petroleumsvirksomheten og fiskeriene i Norge. Næringene har vist at det er mulig å drive side om side i de samme havområdene. Når petroleumsvirksomheten nå beveger seg nordover og i mer kystnære strøk, er det like fullt regjeringens oppfatning at det er fornuftig å ta seg tid til å vurdere om det kan være nødvendig med ytterligere tiltak for å sikre begge næringer stabile og forutsigbare rammebetingelser.

Hensynet til en god sameksistens mellom ulike næringer og samfunnsinteresser er også bakgrunnen for at regjeringen ønsker å foreta en konsekvensutredning av helårig petroleumsvirksomhet i havområdene fra Lofoten og nordover og etablere en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet.

Dette vil også bidra til å sikre den nødvendige stabilitet og forutsigbarhet for petroleumsvirksomheten.

Industrien har til sammen brukt rundt 500 millioner kroner på utredninger i Barentshavet. Det foreligger med andre ord et solid grunnlagsmateriale når vi nå skal identifisere hvilke områder det fortsatt er behov for kunnskap for å kunne veie de ulike hensynene opp mot hverandre.

Samtidig skapes det et feilaktig bilde når det ensidig pekes på petroleumssektoren som den store trussel mot miljøutfordringene i våre havområder. Ut i fra næringens størrelse er det åpenbart at den har et stort ansvar for å bidra til reduserte miljøbelastninger. Men det er like fullt relevant å peke på at næringen har tatt disse utfordringene på alvor og i stadig større grad har integrert miljøhensyn i sin virksomhet. Det gjelder også i forhold til utslippene til sjø hvor det er nedlagt en betydelig innsats både når det gjelder miljøstyring og forskning. Denne innsatsen er nok betydelig underkommunisert i den offentlige debatten. Det er derfor fortsatt en utfordring for industrien å få formidlet det som er gjort og de resultater som foreligger til andre berørte aktører. Dette er en oppgave jeg håper industrien vil følge opp. På bakgrunn av den økte oppmerksomhet som havmiljø og petroleumsvirksomhetens utslipp til sjø får, vil jeg oppfordre industrien til å bygge videre på den samarbeidsånd som ligger til grunn for MILJØSOK og MILJØFORUM. Slik kan industrien og myndighetene i fellesskap legge enda bedre til rette for at petroleumsvirksomheten og fiskeriene kan fortsette å virke i de samme havområdene innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

Til tross for den innsatsen som allerede er nedlagt for å kartlegge påvirkningen fra oljevirksomhetens utslipp til sjø, er det bred enighet mellom myndigheter og industri om at det spesielt er behov for mer kunnskap på ett område: Hvilke effekter vil utslippene fra olje- og gassvirksomheten kunne ha på de marine økosystemene på lang sikt ? Regjeringen arbeider nå for å få etablert et forskningsprogram på dette temaet så fort som mulig. Ny viten om hvilke effekter utslippene kan ha på lang sikt vil være viktig både i Nordsjøen hvor vi har produsert olje i 30 år, men også i forhold til framtidig virksomhet i de mer nordlige havområdene vil et slikt forskningsprogram bidra til et styrket beslutningsgrunnlag for et bedre havmiljø.

Regjeringen vil også legge fram en stortingsmelding med en helhetlig gjennomgang av forvaltningen av havmiljøet. Denne meldingen vil selvsagt ikke bare omfatte petroleumsvirksomheten, men også en rekke andre sektorer og aktiviteter som potensielt kan skade havmiljøet vil omfattes.

Innenlands bruk av gass
Jeg vil avslutte dette innlegget med noen ord om et svært interessant tema – nemlig innenlands bruk av gass.

I dag selger vi så å si all gass som utvinnes på norsk sokkel til utlandet som ikke brukes til energiproduksjon og trykkstøtte på sokkelen. Samtidig er det innenlands en økende interesse for å kjøpe gass. Flere miljøer, både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i de nordligste fylkene arbeider for å få fram distribusjon av gass til ulike formål.

Jeg ser positivt på denne utviklingen. Det er en viktig energipolitisk oppgave å legge til rette for bruk av naturgass.

Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om innenlandsk bruk av gass før sommeren. Meldingen vil ta opp temaet på bred basis. Jeg tar sikte på å gjennomgå alle de viktige politiske rammebetingelsene i forhold til bruk av gass innenlands. Reguleringsregimet for transport av gass og statens bidrag til finansieringen vil være sentrale tema.

Jeg vil søke en satsing som ivaretar hensyn til miljø og som kan bidra til å styrke forsyningssikkerheten i energisektoren. Vi vil se nærmere på konkurranseforholdet mellom gass og andre veletablerte energibærere som elektrisk kraft og vannbåren varme. De store volumene er knyttet til bruk av gass i stasjonær energiforsyning, i første rekke gasskraftverk. Samtidig må vi være oppmerksom på at både markedsmessige forhold, og den teknologiske satsingen vil være av stor betydning for mulighetene til å ta i bruk vesentlig mengder gass her hjemme.

I Sem-erklæringen legger Samarbeidsregjeringen opp til en betydelig satsing på CO2-frie gassforedling, fordi miljøhensyn ikke er et kostbart problem, men en forutsetning og drivkraft på veien fra råvareprodusent til energileverandør og teknologieksportør.

Konvensjonell gasskraft innebærer ikke noe teknologisk eller visjonært løft, mens CO2-fri gassforedling gjør nettopp det. Ved å skille ut CO2 fra naturgassen kan vi også få et rent og forurensningsfritt drivstoff – hydrogen. Til sammen kan dette gi betydelige miljømessige, sysselsettingsmessige og næringsmessige gevinster.

CO2-fri gassforedling vil være et alternativ til den tradisjonelle gasseksporten, og utskilt CO2 kan brukes som trykkstøtte på sokkelen slik at vi får mer ut av oljefeltene ettersom de eldes. I tillegg kan deler av den tradisjonelle bruken av naturgass til trykkstøtte frigjøres ved at vi isteden bruker "avfallsgassen" CO2, noe som vil innebære en vesentlig bedre ressursutnyttelse.

Hydrogen kan også produseres av fornybare energikilder. Kombinasjonen av sentraliserte storskala hydrogenanlegg basert på naturgass og småskala desentralisert fornybar hydrogenproduksjon gjør at vi kan dra nytte av styrken i begge produksjonsfilosofiene. Dette vil gi positive synergieffekter knyttet til reduserte distribusjonskostnader, som i praksis fjerner infrastrukturbarrieren for en ny energibærer i Norge.

Denne satsingen inviterer jeg næringslivet med på. Vi har allerede startet en dialog, og jeg håper denne konferansen plukker opp hansken. For å ta i bruk gassen må staten etablerer rammevilkår som samen med næringslivet utløser den nødvendige startkapital, stordriftsfordeler og snøballeffekter.

Avslutning
Flere av temaene som jeg har tatt opp her i dag vil være sentrale i den kommende stortingsmeldingen om norsk olje og gassvirksomhet. Dette gjelder tema som næringens konkurransekraft, miljø og teknologiutvikling. En konkurransedyktig olje og gassvirksomhet som satser på utvikling av teknologi og integrerer miljøhensyn i alle faser av virksomheten er en virksomhet for framtiden.

I følge Teknologibedriftenes Landsforening vil norsk industri nå ha minst 10 gode år foran seg. I dag er det godkjent utbygningsprosjekter på sokkelen for 61 milliarder kroner. Det er videre forventet grunnlagsinvesteringer for 40-50 milliarder kroner hvert år de neste 10 årene. I tillegg kommer investeringer i olje- og gassledningsnettet i størrelsesorden 150-200 milliarder kr. Dette gir store muligheter også for næringslivet i årene fremover. Med disse optimistiske fremtidsvisjonene vil jeg takke for oppmerksomheten, og jeg ser med glede fram til en god og konstruktiv paneldebatt litt seinere i dag.