Jeg vil takke for denne anledningen til å foredra om fremtiden til den norske petroleumsindustrien. En fremtid jeg vet at alle vi som er samlet her på Stord i dag ser lyst i møte.

I foredraget vil jeg starte med å beskrive det betydelige potensialet for verdiskaping og næringsutvikling som ligger i å videreutvikle den norske petroleumsvirksomheten. Deretter tar jeg for meg de viktigste utfordringene næringen og myndighetene står overfor knyttet til å realisere dette potensialet. Jeg vil også snakke om viktigheten av å formidle optimismen til de delene av samfunnet som ikke er representert her i dag. Sistnevnte er utvilsomt av uvurderlig betydning for rekrutteringen til bransjen.

Olje- og gassindustrien er Norges største næring. I 2001 stod petroleumssektoren for om lag 23 prosent av verdiskapingen eller brutto nasjonalprodukt i Norge. Olje og gass utgjorde om lag 45 prosent av verdien på norsk eksport og 22 prosent av de norske realinvesteringene. I 2001 var statens inntekter fra petroleumsvirksomheten i underkant av 200 milliarder kroner – utenom salg av Statoil og SDØE-andeler. Dette utgjør 32 prosent av statens samlede inntekter.

Utviklingen i petroleumssektoren er av stor betydning for norsk økonomi – først og fremst som en betydelig inntektskilde, men også i form av næringsutvikling. Samarbeidsregjeringen slår derfor i Sem-erklæringen fast at den ønsker å satse videre på olje- og gassnæringen som en vesentlig bidragsyter til finansieringen av velferdssamfunnet og til industriell utvikling i hele landet også i fremtiden.

Det er betydelige ressurser igjen på norsk kontinentalsokkel. De forventede gjenværende ressursene utgjør over 10 milliarder Sm ³> oljeekvivalenter. I løpet av 30 år med produksjon har vi utvunnet rundt 3 milliarder Sm ³> oljeekvivalenter. De gjenværende ressursene kan legge grunnlag for betydelig verdiskaping og aktivitet. Ressursbasen er jo heller ikke statisk. Tvert i mot har utviklingen i ressursbasen vist oss at volumet av gjenværende ressurser stadig har blitt oppjustert.

Utviklingen i produksjon og verdiskaping på norsk sokkel kan i årene fremover følge ulike utviklingsbaner. I denne figuren er to ytterpunkter illustrert.

Den nederste grønne kurven er forvitringsbanen for virksomheten på norsk sokkel. Langs denne utviklingsbanen vil den norske oljeproduksjonen så å si opphøre i 2020. Dette er produksjonen fra felt som allerede er i produksjon samt felt som er besluttet utbygd. Kurven illustrerer en mulig utvikling av virksomheten på norsk sokkel dersom næringen og myndighetene sier seg tilfreds med hva som er oppnådd, høster av investeringene og fører en politikk som bidrar til at olje- og gassvirksomheten gradvis fases ut.

Den øverste røde kurven er den langsiktige utviklingsbanen. Produksjonen langs den langsiktige utviklingsbanen er på et betydelig høyere nivå enn forvitringsbanen. Utviklingen baserer seg på Oljedirektoratets prognose om at det på norsk kontinentalsokkel er grunnlag for oljeproduksjon i minst 50 år og gassproduksjon i minst 100 år. En forutsetning for dette tidsperspektivet er at det utvikles ny teknologi. En langsiktig utvikling av virksomheten innebærer at det fortsatt tas hensyn til helse-, miljø- og sikkerhet for de ansatte i virksomheten og at det foretas en avveining mellom oljevirksomheten og hensyn til ytre miljø og andre brukere av havet.

Differansen mellom de to utviklingsbanene er betydelig målt i produksjon, verdiskaping og inntekter til staten. Det er få andre norske næringer som i dette tidsperspektivet kan vise til tilsvarende potensiale for fremtidig verdiskaping som olje- og gassnæringen.

Men det er svært krevende å nå den langsiktige utviklingsbanen. Produksjon og inntekter kommer ikke av seg selv – det kreves innsats fra næringen og myndighetene for å realisere potensialet. Regjeringen vil i tråd med Sem-erklæringen legge forholdene til rette for videreutvikling av petroleumssektoren slik at disse verdiene kan bli realisert.

Hovedutfordringen for olje- og gassnæringen og det norske samfunnet er å realisere potensialet som ligger i petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel. En økt satsing på petroleumssektoren, slik at vi kan nå den langsiktige utviklingsbanen, vil generere betydelig verdiskaping og inntekter som også fremover vil være en vesentlig bidragsyter til velferdssamfunnet.

Utvikling av ny teknologi er en viktig drivkraft for utviklingen på norsk kontinentalsokkel og konkurranseevnen til den norskbaserte olje- og gassnæringen. Ny teknologi er en kritisk forutsetning for at vi skal kunne nå den langsiktige utviklingsbanen.

Regjeringen vil derfor bidra til økt satsing på utvikling av ny teknologi for å øke ressursutnyttelsen og sikre langsiktig verdiskaping på norsk kontinentalsokkel.

Jeg vil nå gå nærmere inn på noen områder som er helt sentrale for at norsk petroleumsvirksomhet skal kunne nå den langsiktige utviklingsbanen.

Tilgang på nytt leteareal, effektiv oljeutvinning, innretningen av gassforvaltningen og

det statlige engasjementet, samt rekruttering, er viktige elementer i utviklingen. Disse vil jeg komme tilbake til. Jeg vil begynne med å si litt om betingelsene for en bærekraftig petroleumsvirksomhet.

En bærekraftig petroleumsvirksomhet
En god forvaltning av petroleumsressursene må ta hensyn til miljø og andre naturressurser. Ressurspotensialet på norsk sokkel illustrerer at dette er en langsiktig oppgave og at det langsiktige perspektivet må også ligge til grunn for rammebetingelsene på miljøområdet.

Målt i produksjon er det fortsatt Nordsjøen som er vår viktigste petroleumsprovins. Utviklingen går imidlertid i retning av at norsk petroleumsvirksomhet i stadig større grad beveger seg inn i mer kystnære og sårbare strøk i de nordlige havområdene. De nordlige havområdene er av stor betydning for de norske fiskeriene samtidig som vi finner verdifulle petroleumsressurser her. Disse havområdene er også ett av verdens rikeste områder for sjøfugl og marine pattedyr.

Hvordan skal man kunne forvalte petroleumsressursene som finnes i de nordlige havområdene på en måte som tar tilstrekkelig hensyn til naturressurser og andre næringer i disse områdene?

Sentrale stikkord i regjeringens svar på denne utfordringen er "fortsatt sameksistens" og "solid beslutningsgrunnlag".

Helt siden petroleumsvirksomheten tok til på norsk sokkel for mer enn 30 år siden, har det vært en sentral oppgave for myndighetene å legge til rette

for at virksomheten skal kunne drives i sameksistens med andre næringer og med miljøet. Erfaringene viser at det innenfor forsvarlige miljørammer er mulig å få til verdiskaping basert både på våre verdifulle petroleumsforekomster og rike fiskeressurser. Myndighetens rolle ved bruk av virkemidler og lovverk har selvsagt vært viktig for at man har lykkes med dette. For å sikre en god ressursforvaltning er imidlertid det offentlige avhengig av en god dialog med private aktører. Jeg tenker da både på petroleumsnæringen, fiskerinæringen og miljøorganisasjonene. Regjeringen ønsker i samarbeid med de andre aktørene å legge til rette for en videreføring av sameksistensmodellen også i de nordlige havområdene.

For at dette skal være mulig, vil regjeringen sikre et solid beslutningsgrunnlag for petroleumsvirksomhet i havområdene fra Lofoten og nordover. Regjeringen har derfor satt i gang arbeidet med en konsekvensutredning av helårig petroleumsvirksomhet i disse havområdene. Myndighetene tar sikte på at denne konsekvensutredningen er ferdig i løpet av 2003. Hensikten med denne utredningen er å se på konsekvensene av eksisterende og fremtidig petroleumsaktivitet i sammenheng.

Lete- og konsesjonspolitikken
Lete- og konsesjonspolitikken legger grunnlaget for fremtidig utvikling av olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel.

Dersom vi skal oppnå den langsiktige utviklingsbanen for petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel må det påvises nye ressurser. Letevirksomheten spiller en sentral rolle. Den skal påvise petroleumsressurser som kan legge grunnlaget for lønnsom utbygging og produksjon. For myndighetene er det samtidig et overordnet mål å sikre et stabilt og jevnt aktivitetsnivå innenfor petroleumsnæringen. Dette er det bred politisk enighet om.

Når det gjelder konsesjonsrunder på norsk kontinentalsokkel gjennomføres disse hvert annet år. 30. mai 2002 ble 11 selskaper tilbudt deltagelse i nye utvinningstillatelser i forbindelse med
17. konsesjonsrunde.

17. konsesjonsrunde innebærer en ny satsing i Norskehavet. Vi ser Norskehavet som en spennende petroleumsprovins. Blant oljeselskapene er det stor interesse for å være med i den videre utforskningen av denne delen av norsk sokkel. Flere av blokkene i 17. konsesjonsrunde ligger på dypt vann hvor de teknologiske utfordringer for industrien er store, men hvor også mulighetene til å gjøre stor funn er betydelige.

Oljeforvaltning for økt verdiskaping
Det er betydelige gjenværende oljeressurser på norsk sokkel. Jeg vil derfor prøve å gi et innblikk i potensialet for fortsatt oljeproduksjon og rette søkelyset mot utfordringene vi står overfor i mer modne områder på kontinentalsokkelen.

Utvinningsgraden fra norske oljefelt har økt med nesten 10 prosentpoeng siden 1992 og ligger i dag an til å bli om lag 44 pst. Dersom vi kan øke utvinningsgraden ytterligere vil dette skape betydelige verdier for samfunnet. Det er derfor myndighetenes ambisjon at den gjennomsnittlige utvinningsgraden heves til 50 pst. Det er svært krevende å nå denne målsetningen. Potensialet for høyere inntekter gjennom økt utvinning er særlig stort i de store oljefeltene. Tiltak for økt utvinning bør derfor særlig rettes inn mot disse feltene.

En heving av utvinningsgraden fra 44 til 50 pst. tilsvarer ca. 20 pst. av den totale oljeproduksjonen fra norsk sokkel frem til i dag. Legger en til grunn en oljepris på 18 dollar fatet representerer en slik heving av utvinningsgraden en udiskontert bruttoverdi på nesten 430 milliarder kroner. Dette tilsvarer om lag 80 pst. av utgiftene på statsbudsjettet for 2002.

En utvinningsgrad på 50 prosent vil trolig kreve teknologi som i dag ikke er tilgjengelig. Regjeringen vil derfor legge til rette for økt innsats på forskning og utvikling av teknologi for effektiv utvinning.

Til tross for at Norge har store gjenværende petroleumsressurser går deler av kontinentalsokkelen inn i en mer moden fase. Dette gjelder særlig for Nordsjøen der mange felt ble bygd ut på 1970- og 1980-tallet. Utbyggingsløsningen for disse feltene var optimalt tilpasset de forhold som var rådene på utbyggingstidspunktet, men i løpet av 20-30 års drift fremstår deler av den eksisterende infrastrukturen som lite egnet for videre langsiktig drift.

Felt i modne områder står eller vil i fremtiden stå overfor fallende produksjon og stigende enhetskostnader. Dersom det ikke iverksettes spesielle tiltak er det ventet at en del felt i modne områder vil bli faset ut i løpet av kort tid.

Dette stiller oljeselskapene overfor svært krevende problemstillinger knyttet til å redusere driftskostnader, bedre ressursutnyttelsen og forlenge feltenes levetid. I mange tilfeller må man tenke nytt og se på nye driftsformer. Store omlegginger må gjennomføres før det økonomiske grunnlaget for eventuelle nye investeringer faller bort.

Ekofisk er et eksempel på et modent område der man allerede har gjennomført en omfattende restrukturering. I dag står andre områder overfor et tilsvarende tidsskille som Ekofisk gjorde på 90-tallet, der beslutninger som er tidskritiske vil være avgjørende for den fremtidige verdiskapingen. Dette er utfordringer vi må løse om vi skal få realisert den langsikte utviklingsbanen.

Regjeringen har særlige forventninger til selskaper og operatører som har andeler i mange felt i modne områder.

Statlig engasjement i petroleumssektoren
Statens eierskap i olje- og gassvirksomheten har utviklet seg over tid. Det har skjedd store endringer de siste årene, men det er fortsatt slik at det statlige eierskapet også i fremtiden vil være en sentral del av norsk petroleumsvirksomhet.

Statens overordnede mål er å maksimere det samlede samfunnsøkonomiske resultatet fra virksomheten på norsk sokkel. I tillegg til direkte inntekter fra petroleumsvirksomheten, vil også verdien av for eksempel industriutvikling, nasjonal kompetanse, arbeidsplasser med videre inngå i totalbildet av det samfunnsøkonomiske resultatet av virksomheten. SDØE er sammen med skattesystemet viktig for å sikre fellesskapet inntekter fra petroleumssektoren. Statens eierandeler i Statoil og Norsk Hydro er i dag primært motivert utfra målet om å sikre en nasjonal forankring av selskapene. Eierandelen i Statoil er også avgjørende for å gjennomføre avsetningsordningen for statens olje og gass. For å opprettholde en norsk forankring vil regjeringen fortsatt beholde et betydelig og langsiktig statlig eierskap i Statoil og Norsk Hydro.

Gassforvaltning
Restruktureringen av gassforvaltningen er et svært viktig ledd i arbeidet med å sikre en langsiktig og effektiv utvikling av de store gjenværende gassressursene på norsk kontinentalsokkel.

Ordningen med avsetning av norsk gass gjennom gassforhandlingsutvalget (GFU) ble permanent avviklet 1. januar i år. Beslutningen var bl.a. basert på den økte modenheten av norsk sokkel, åpningen av gassmarkedene i Europa og endringene i selskapsstrukturene langs verdikjeden for gass. Disse forholdene gjør at produsentselskapene på norsk kontinentalsokkel trenger større kommersiell handlefrihet til å utnytte mulighetene i markedene. Omleggingen av avtaleverket på kontinentalsokkelen har vært meget krevende.

Hvert enkelt selskap står nå friere til å velge utvinningsnivå og til å inngå gassalgskontrakter med kjøpere. Myndighetene bruker derfor andre virkemidler enn GFU-ordningen i ressursforvaltningen. Gjennom tillatelser og vilkår regulerer vi gasstransportsystemet og følger opp utviklingen i gassmarkedene og den selskapsbaserte avsetning av gass.

Et av de mer synlige tiltakene under restruktureringen av gassforvaltningen var opprettelsen av Gassco AS som et operatørselskap for gasstransport. 1. januar 2002 overtok Gassco operatøransvaret fra Statoil og Norsk Hydro for det integrerte gasstransportsystemet. Departementet arbeider med å utvikle Gassco til en tung aktør på norsk sokkel med tillit fra både eiere og brukere av rørledninger. Nøytralitet hos transportoperatøren er svært viktig. Hensynet til nøytralitet gjør at det inntil videre ikke er ønskelig å gjøre noe med eierforholdet til Gassco. Det er viktig at Gassco og industrien bidrar til en god utnyttelse og videreutvikling av transportsystemet til beste for verdiskapningen på norsk sokkel.

Også på eiersiden av infrastrukturen står vi overfor endringer. Stortinget har bedt oss arbeide for å etablere et enhetlig og effektivt eierskap for transportsystemet på sokkelen. Rettighetshaverne er enige om vilkårene for samordning av gasstransportsystemet på norsk sokkel. Videre arbeider departementet med nye regler for styring av kapasitet i transportsystemet (adgangsregime), herunder fastsetting av tariffer. Et effektivt og fleksibelt adgangsregime vil sikre at produsentene på norsk sokkel kan høste frukter av det fleksible transportsystemet vi har bygd opp de siste tiårene.

Jeg vil nå gå over til et annet viktig tema : Rekruttering og kompetanse.

Rekruttering og kompetanse
Olje- og gassnæringen er i dag Norges viktigste kunnskapsnæring. Kompetansen i næringen og evnen til å videreutvikle denne kompetansen vil være fundamentet i videreutviklingen av norsk sokkel og den norske olje- og gassnæringen. Næringen er i årene fremover avhengig av tilgang på kvalifisert arbeidskraft for å utvikle seg videre. Det vil for eksempel være stor etterspørsel etter arbeidskraft blant annet innen fagområdene geologi, ingeniørtjenester, informasjonsteknologi og økonomi og finans.

Rekruttering av ny kompetent arbeidskraft er en av de viktigste utfordringene næringen står overfor. Olje- og gassnæringen møter her konkurranse fra andre sektorer om å trekke til seg den best kvalifiserte arbeidskraften. Industrien sin oppgave vil være å opptre som en attraktiv langsiktig arbeidsgiver og kunne tilby spennende og utfordrende arbeidsoppgaver.

Det er et generelt problem for olje- og gassnæringen at bildet samfunnet har av virksomheten ikke samsvarer med næringens egen oppfatning. Olje- og gassnæringen oppfattes som kortsiktig, lite miljøvennlig og lite fremtidsrettet. Jeg håper at jeg med det ovennevnte har argumentert på en overbevisende måte for at dette på ingen måte stemmer, men vil allikevel si litt mer om hvor spennende det vil være å jobbe innenfor denne næringen i fremtiden. Internasjonalisering og teknologi er to viktige stikkord.

Internasjonalisering
Ressursene på norsk sokkel utgjør hjemmemarkedet til den norske olje- og gassnæringen. Dette vil i årene fremover være et betydelig marked. Samtidig er det store forretningsmuligheter internasjonalt.

Britiske myndigheter har gjennomført en studie av verdensmarkedet for olje- og gassrelaterte produkter og tjenester dvs. leveranser til olje- og gassvirksomheten internasjonalt. I denne studien estimeres markedet til 1600 milliarder kroner årlig. Norsk industri sin andel av dette markedet anslås i dag til om lag 1,5 prosent. Den norske olje- og gassnæringen står her overfor store muligheter.

Det er av stor betydning for utviklingen av norsk olje- og gassindustri at den søker nye forretningsmuligheter internasjonalt. Internasjonal virksomhet vil redusere bransjen sin avhengighet av norsk sokkel, øke vekstpotensialet og videreutvikle industriens teknologibase og konkurranseevne. Internasjonal virksomhet vil også bidra til å tilføre norsk sokkel ny teknologi. Økt grad av internasjonalisering byr dessuten på nye muligheter og utfordrende arbeidsoppgaver for de ansatte i norsk olje- og gassindustri, noe som øker næringens attraktivitet.

Norsk olje- og gassindustri har med sin teknologibase og erfaring fra norsk sokkel et godt grunnlag for å utvikle seg på verdensmarkedet. I løpet av de siste årene har den norske olje- og gassnæringen økt sitt aktivitetsnivå i andre petroleumsprovinser. Britisk sokkel er i dag det største enkeltmarkedet for norske selskaper internasjonalt, men andre land er i økende grad interessante for de norske selskapene. Dette gjelder spesielt virksomheten på dypt vann i den amerikanske delen av Mexicogulfen og i Brasil, Angola, Nigeria, Aserbajdsjan og Iran.

Eksporten av produkter og tjenester fra den norske olje- og gassindustrien var i 2001 estimert til om lag 35 milliarder kroner. Ambisjonen er å øke dette volumet. Regjeringen ønsker å bidra til olje- og gassnæringen sin internasjonale satsing. Som et viktig virkemiddel i denne satsingen har myndighetene i samarbeid med industrien etablert stiftelsen INTSOK. INTSOK har i dag over 80 medlemsbedrifter og arbeider aktivt i de enkelte markedene med å promotere den norske olje- og gassindustrien.

Teknologi
Det er et viktig poeng at næringen er spennende! Jeg vil forsøke å illustrere dette ved å vise noen lysark som viser teknologi som anvendes i dag og noe teknologi som med stor sannsynlighet vil bli anvendt i fremtiden.

Selskapene i olje- og gassvirksomheten er i dag blant de største brukerene av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) – teknologi som stiller de fleste av dagens dataspill i skyggen. Teknologien er vesentlig for den videre utviklingen av olje- og gassvirksomheten. Utviklingen innen anvendelse av IKT vil utvilsomt være en av de viktigste brikkene i utviklingen av fremtidens olje- og gassfelt. Samtidig viser det seg at olje- og gassindustrien er en krevende kunde og bidrar til utvikling av IKT-industrien. Vi ser her et samspill mellom de to næringene som gir gjensidig mulighet for videreutvikling.

IKT i olje- og gassvirksomheten brukes blant annet til innsamling av seismisk informasjon, modellering og fjernstyring av installasjonene på sokkelen fra land.

Teknologien åpner for nye måter å organisere driften av offshoreinstallasjoner. Ny teknologi, blant annet fiber/bredbånd, gjør det mulig å overføre større datamengder samtidig. En viktig forutsetning for en slik utvikling er at man kan etablere en pålitelig overføring av data fra enheten som fjernstyres til et kontrollrom. Allerede i dag fjernstyres flere anlegg i Nordsjøen fra nærliggende plattformer.

Teknologien vil gjøre det mulig å fjernstyre fra land deler av de operasjonene (boring, produksjon og vedlikehold) som i dag utføres med offshorebemanning. Et viktig arbeid i denne sammenheng er å knytte eksisterende og kommende installasjoner i Nordsjøen sammen i en nettverksstruktur med bredbånd. Sikker dataoverføring fra borerigger til land vil gjøre det mulig å styre boring og reservoarutnyttelse på en ny måte. Produksjonsoptimalisering vil i større grad kunne realiseres ved at ekspertteam på land har tilgang til informasjon fra brønnene. Dette forventes å gi raskere og bedre beslutninger, reduserte kostnader og økt produksjon.

Tre av verdens fire ledende selskaper innen undervannssystemer driver sin virksomhet utfra Norge - FMC Kongsberg Subsea, ABB og AkerKværner. Grunnen til dette er hovedsakelig det som karakteriserer den norske olje- og gassnæringen – stabilitet, godt utdannet arbeidskraft og viljen til å utvikle og teste ny teknologi.

På eksportmarkedet vil dypvannsteknologi for dybder fra 1000 til 3000 meter bli høyt etterspurt. Utviklingen på norsk sokkel går i samme retning, spesielt i Norskehavet og etterhvert trolig utenfor kontinentalsokkelmarginen.

I dag utvikles felt på dypt vann hovedsakelig med en flyter og eventuelt et anlegg for undervannsproduksjon. I tillegg til undervannsanlegg er norsk teknologi for bl.a. flyterkonsepter, forankring og posisjonering allerede langt fremme teknologisk.

På grunn av de betydelige petroleumsressursen som befinner seg i dypvannsområdene globalt arbeider industrien intensivt med å utvikle teknologi som skal gjøre det mulig å lete, bygge ut og produsere på dypere vann enn man har mulighet for i dag. Utfordringen er stor både teknologisk og kommersielt. Et konsept næringen arbeider aktivt med å utvikle er plattformfrie utbyggingsløsninger hvor olje og gass transporteres i rørledning direkte til et landanlegg.

Realiseringen av olje- og gassverdiene krever at vi evner å løse store teknologiske og miljømessige utfordringer i tiden fremover. På sikt vil så mye som halvparten av vår potensielle oljeproduksjon trolig avhenge av teknologi som ikke finnes i dag, og som derfor må utvikles for at disse verdiene ikke skal gå tapt. Dette gjør næringen til Norges viktigste kunnskapsnæring, og en vesentlig drivkraft og medspiller for annen norsk industri.

Bruk av gass i Norge
Til slutt noen ord om bruk av gass i Norge.

Norge har store naturgassressurser. I dag blir så godt som all gass fra norsk sokkel eksportert til utlandet. Regjeringen vil i større grad ta i bruk naturgass til innenlands verdiskapning. Norge har en stor kompetanse innenfor utvinning og utnytting av energiressurser. Denne kompetansen ønsker regjeringen å ta vare på, og videreføre i fremtiden. Regjeringen ønsker å føre en energipolitikk som fremmer verdiskapning, men som i tillegg baserer seg på målet om en bærekraftig utvikling. Dette vil også være en viktig hjørnestein i strategien for innenlandsk bruk av gass.

I Norge, med rik tilgang på vannkraft, har vi frem til de siste årene hatt liten tradisjon for å vurdere alternativ til elektrisitet i energiforsyningen. Problemene knyttet til håndteringen av kraftbalansen er økende. Regjeringen mener at det er viktig å finne nye løsninger for å sikre energiforsyningen. Dette må imidlertid skje på en måte som er miljømessig akseptabel. Satsing på distribusjon og bruk av naturgass vil kunne være et element i en slik sammenheng.

Miljø
Vi vet at den internasjonale utviklingen påvirker situasjonen i Norge også på energiområdet. Dette er ikke minst knyttet til miljøutfordringene. Vi ser en utvikling i det internasjonale samfunnet der nasjonene går sammen om felles mål for miljø på flere områder.

Naturgass bidrar til positive miljøeffekter når den kommer som erstatning for annet fossilt brennstoff. Norge har gjennom internasjonale miljøavtaler som Kyoto- og Gøteborg-protokollen forpliktet seg til å redusere sine utslipp av miljøskadelige stoffer. Den innenlandske satsingen på naturgass må derfor tilpasses disse målene og bidra til at målene nås på den mest kostnadseffektive måten.

Gasskraft
Naturkraft og Industrikraft Midt-Norge ble av Regjeringen Stoltenberg tildelt konsesjoner til 3 gasskraftverk på henholdsvis Kollsnes, Kårstø og Skogn. Utviklingen i kraft- og gassmarkedene har imidlertid bidratt til at det i dag eksisterer en viss usikkerhet knyttet til realiseringen av disse prosjektene i sin opprinnelige form. Blant annet har Naturkraft søkt om forlengelse av sine konsesjoner, og begge selskaper har signalisert interesse i myndighetenes invitasjon i Sem-erklæringen til et samarbeidsprogram om å få realisert gasskraft med CO ₂-håndtering.

Sem-erklæringen slår videre fast at inntil det er etablert et system for omsettelige utslippskvoter i tråd med Kyoto-protokollen, forutsettes det at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftanlegg med CO ₂-håndtering.

Regjeringens syn og prioriteringer vil bli presentert i den varslede stortingsmeldingen om økt bruk av gass i Norge som planlegges lagt frem til høsten. I denne forbindelse vil det blant annet bli gitt en gjennomgang av temaet CO ₂-fri gasskraft, både når det gjelder teknologi og kostnader.

Avslutning
Avslutningsvis vil jeg gjenta at Norge og norsk næringsliv står overfor betydelige muligheter i petroleumssektoren. Mulighetene er knyttet til utvikling av petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel, store muligheter internasjonalt og et potensiale for å ta i bruk naturgass i Norge.

Vi må likevel ikke lene oss tilbake og forvente at disse ressursene og markedsmulighetene utvikles av seg selv. Det vil kreve betydelig innsats fra næringen og myndighetene for å realisere potensialet.

Regjeringen vil i tråd med Sem-erklæringen arbeide for å videreutvikle den norske petroleumssektoren.

Takk for oppmerksomheten!