Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit, og for anledningen til å redegjøre for regjeringens energipolitikk, og spesielt regjeringens syn på hvordan vi skal møte utfordringene i den norske energiforsyningen. Det er viktig å slå fast helt i starten at Norge har et usedvanlig godt utgangspunkt når det gjelder ressurstilgang på energi - både når det gjelder fornybare og ikke fornybare energikilder.

Energipolitikken har fått en sentral plass i Sem-erklæringen, det politiske grunnlaget for den nye samarbeidsregjeringen. Det er ikke uten grunn. Våre energiressurser har i mange år vært et viktig bidrag til både verdiskapning og sysselsetting her i landet. Slik vil det også måtte være fremover. Og med de store utfordringene energiforsyningen står overfor, blir det viktig for en regjering som vil legge til rette for stabilitet, langsiktighet og forutsigbare rammebetingelser for videre verdiskaping og velferd, å ha stor oppmerksomhet rettet mot å sikre tilstrekkelig, trygg og miljømessig forsvarlig energiforsyning.

Det er i dag en stor grad av konsensus mellom de politiske partier om hovedtrekkene i energipolitikken. Disse hovedtrekkene vil også den nye regjeringen videreføre, men vi vil også søke å sette vårt eget preg på politikken. Vi ønsker å sikre en energipolitikk som både fremmer verdiskapning og som baserer seg på målet om en bærekraftig utvikling.

Miljø
Den internasjonale utviklingen påvirker situasjonen i Norge også på energiområdet. Dette er ikke minst knyttet til miljøutfordringen, der vi ser en gledelig utvikling i det internasjonale samfunnet, ved at nasjoner går sammen om felles mål for miljø på flere områder.

Med avtalen fra Marrakesh har vi nå fått de politiske avklaringer som er nødvendige for å ratifisere Kyotoprotokollen. Regjeringen har gitt uttrykk for at en ønsker en tidlig ratifikasjon som kan bidra til at avtalen kan tre i kraft før konferansen om bærekraftig utvikling i Johannesburg i september. Med et internasjonalt rammeverket på plass ønsker regjeringen å intensivere arbeidet med å redusere de nasjonale klimagassutslippene.

Regjeringen tar sikte på å fremme en tilleggsmelding til Klimameldingen som ble lagt frem av Stoltenberg-regjeringen i juli. Forholdet til nasjonale tiltak, nasjonalt kvotesystem, demonstrerbar framgang i 2005 og prinsippet om grønn skatt vil være sentralt i tilleggmeldingen. Oppfølgingen av Göteborgprotokollen er et annet hovedsatsingsområde. Miljøverndepartementet har ansvar for å samordne arbeidet med denne meldingen.

Det er satt i gang et bredt arbeid som blant annet tar sikte på å avklare hvilke virkemidler som skal benyttes for å oppfylle forpliktelsene, og mange departementer deltar i dette. Jeg vil gjerne understreke at regjeringen ønsker et sektorovergripende perspektiv på miljøutfordringene.

Også utviklingen i EU berører oss. EU har nylig vedtatt et direktiv for å fremme fornybar energi. Et vesentlig punkt i direktivet er målet om å øke andelen fornybar elforbruk fra 14 prosent i slutten av 1990-tallet til om lag 22 prosent i 2010. Dette er et ambisiøst mål som innebærer at over halvparten av veksten i elforbruket må dekkes av fornybar el. Dette målet, som også er fordelt på EU-landene, kan få stor betydning for disse landenes satsing på fornybare energikilder i fremtiden.

Direktivet, og gjennomføringen av dette innenfor rammen av EØS-avtalen, reiser en rekke viktige spørsmål. Norge er på mange måter i en særstilling. Vi står utenfor EUs "klimaboble" og produserer allerede nå så godt som all elektrisitet - omtrent 96 prosent! - gjennom fornybar energi. Norge vil i nær framtid komme i dialog med EU-kommisjonen om hvordan direktivet skal behandles i EØS-sammenheng.

Kraftbalansen
Den innenlandske energiforsyningen har fram til i dag vært dominert av vannkraften. I forhold til klimaproblematikken står vannkraften for "ren" energiproduksjon. Den er også fornybar. Vi er på mange måter priviligerte som har så rik tilgang på slik energi.

Men en stadig mer sentral utfordring i energiforsyningen er håndteringen av kraftbalansen. Kraftbalansen er langt på vei et særnorsk problem knyttet til vannkraftens dominerende rolle i norsk kraftproduksjon. Vannkraften står for nær all produksjon av elektrisitet io Norge. Fordi det er store forskjeller i nedbør fra år til år, er det også store variasjoner i tilsig til vannkraftverkene og den årlige kraftproduksjonen. I Norge er det derfor en spesielt krevende utfordring å føre en politikk som legger til rette for en sikker energiforsyning.

Problemene knyttet til håndteringen av kraftbalansen er økende. Veksten i produksjonskapasiteten har vært lav i mange år. Investeringene både i produksjonsanlegg og overføringsnett er blitt redusert. Samtidig med den lave veksten i ny produksjonskapasitet, har veksten i bruken av elektrisitet fortsatt. Fra 1990 til 2000 økte den årlige bruken av elektrisitet med 18 TWh, mens veksten produksjonskapasiteten i samme periode bare var 3,9 TWh. Dette har ført til at Norge har gått over fra å være netto krafteksportør i år med normal nedbør til å være netto kraftimportør.

Det er dessuten grunn til å regne med at evnen til å mestre en svikt i vannkraftproduksjonen vil bli dårligere de nærmeste årene. Utbyggingstiden i kraftsektoren er lang, og prosjektene som vil bli fullført i årene framover vil gi liten produksjonsvekst. Samtidig registrerer vi at veksten i el-forbruket forsetter til tross for en sterk satsing på enøk-tiltak.

Effektreservemarkedet
Nå kan det settes inn tiltak på en rekke områder, og jeg vil gjerne nevne en konkret ordning som har vist seg nyttig. Ved driftsforstyrrelser eller prognoseavvik er det normalt gjennom regulerkraftmarkedet at Statnett dekker behovet for hurtig regulerbar effektreserve. Historisk har tilgangen til effektreserve ved noen anledninger ikke vært tilstrekkelig. På denne bakgrunn har Statnett innført en ordning med effektreservemarked der det inngås avtaler med både produsenter og forbrukere som sikrer mer varig tilgang til hurtig regulerbar effektreserve.

Avtalene med produsenter vil kunne bidra til at tilgjengelig produksjonskapasitet økes eller i det minste opprettholdes, mens avtalene med forbrukere innebærer at forbruket reduseres, primært ved hjelp av forhåndsavtalte tiltak. Effektreserven må kunne aktiveres i løpet av 15 minutter. Det antas at en slik bedret fysisk fleksibilitet for effektregulering i neste omgang vil føre til et generelt mer prisfleksibelt kraftmarked. Statnett vil også initiere en prosess for å klarlegge hvordan effektreserver skal sikres på lengre sikt. Det er naturlig å ha et nordisk perspektiv i denne prosessen.

Slike tiltak bidrar til å redusere sårbarheten i dagens situasjon. For å bremse utviklingen i retning av en strammere kraftbalanse vil det likevel være nødvendig med en bred politikk rettet både mot forbruk og produksjon av energi, og jeg vil fremheve fire satsingsområder:

• redusert forbruk og energiøkonomisering
• opprusting og miljøvennlig utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg
• naturgass
• nye fornybare energikilder kombinert med vannbåren varme

Forbruk
Regjeringen vil for det første føre en aktiv politikk for å begrense energiforbruket mer enn om utviklingen overlates til seg selv. Å begrense nivået på forbruket er et viktig element i en miljøvennlig energipolitikk. Det nye statsforetaket Enova skal være en spydspiss i dette arbeidet. Tiltak for å dempe veksten i bruk av energi, og få til en omlegging som gjør oss mindre avhengig av elektrisitet, vil stå sentralt. Dette er et spennende område der vi ser stor kreativitet og entusiasme fra små og store aktører i alle ledd av verdikjeden! Enova har fått større frihet i bruken av virkemidler, og OED vil styre Enova gjennom klare, operative mål.

I 2002-budsjettet økte Stortinget etter forslag fra Samarbeidsregjeringen bevilgningen til Enova (via energifondet) med 10 mill kr i forhold til Stoltenberg-regjeringens forslag, fra 269 til 279 mill kr. I tillegg får Energifondet fra i år tilført om lag 200 mill kr pr år gjennom påslag på nettariffen.

I perioder med knapp krafttilgang er fleksibiliteten på forbrukssiden viktig. Jeg vet at Statnett har gjort interessante framskritt de senere år når det gjelder å stimulere fleksibiliteten på forbrukssiden. Vi kan også ha forventninger til at markedet, med tydelige prissignaler, gradvis vil bidra til økt fleksibilitet.

Et høyere prisnivå vil bidra til å dempe veksten i kraftetterspørselen. Dagens prisnivå er likevel lavt i europeisk sammenheng. Men selv om en gjennomsnittlig husstand i Norge i følge Statistisk Sentralbyrå bruker mindre enn 4% av årsinntekten på elektrisitet, viser debatten både i Stortinget og i media at dette er et område som har stor oppmerksomhet.

Nivået på el-avgiften vil i denne sammenheng spille en rolle. Det er imidlertid ikke mer enn litt over halvparten av det samlede el-forbruket som er avgiftsbelagt. Store deler av industri og næringsliv har fritaksordninger. Endringer i el-avgiften kan derfor spille en større rolle for husholdningene enn de store forbrukerne i industrien.

Vannkraftproduksjon
En eventuell videre utnytting av vannkraften må ses opp mot behovet for å sikre naturområder. Samarbeidsregjeringen mener at epoken med de store vannkraftutbygginger er over, og at hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser tilsier en restriktiv holdning til videre vassdragsutbygging. Vi vil la de aller fleste vassdrag som står igjen, forbli urørt. På denne bakgrunnen er vi i ferd med å foreta en gjennomgang av vassdragsvernet, sett i sammenheng med NVE's prosjekt om supplering av eksisterende verneplaner for vassdrag.

Vi er også opptatt av at eksisterende vannkraftstruktur må opprustes og utnyttes bedre, og bruken av mini- og mikrokraftverk økes. Det kan være aktuelt å initiere et eget arbeid for å se nærmere på dette potensialet.

Omlegging av energibruk og energiproduksjon
Når de gamle løsningene med omfattende ny tilgang på vannkraft ikke er gangbare, må vi forberede oss på en framtid der energi, og særlig elektrisitet, blir et knappere og mer verdifullt gode. Det er nødvendig med en omlegging av energisektoren der vi må se etter nye og framtidsrettede løsninger. Vi har store muligheter til å skaffe energi fra nye fornybare energikilder, og vi bør bruke muligheten til å ligge i forkant av utviklingen. Men først vil jeg komme inn på en ressurs som Norge har store mengder av, og som prognosene sier vi kan høste i 100 år fremover: naturgassen.

Naturgass
Norge har store naturgassressurser. I dag blir så godt som all gass fra norsk sokkel eksportert til utlandet. Regjeringen vil i større grad ta i bruk naturgass til innenlands verdiskaping. Naturgass kan brukes på en miljøvennlig måte både som energikilde, som råstoff til industrien og i transportsektoren. Det er viktig å finne nye løsninger for å sikre energiforsyningen, og satsing på distribusjon og bruk av naturgass vil kunne være et element i en slik sammenheng. Hydrogen blir av mange regnet som bærebjelken i fremtidens energisystem, og jeg tror vi vil se en utvikling som går i retning av økt bruk av hydrogen som energibærer. Utbygging av infrastruktur og utnyttelse av naturgass vil kunne være en viktig bro over mot hydrogen i fremtiden.

Stortinget har bedt om en stortingsmelding om en helhetlig strategi for bruk av gass i Norge. Departementet arbeider med denne meldingen, som ventes lagt fram for Stortinget i juni. En av mange viktige problemstillinger i en slik melding vil være knyttet til i hvilken grad og hvordan eventuell utbygging av infrastruktur skal finansieres, eies og drives.

Både bruk av gass, nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme konkurrerer med strøm i den stasjonære energiforsyningen. Som resultat kan vi få et system med dobbel og kanskje trippel infrastruktur for energiforsyning. Vi ser at den ensidige satsingen på elektrisitet kan være historie, og derfor må vi ha et system der konkurranseflaten mellom ulike energibærere blir riktig. Dette påvirkes både av markedspriser og reguleringer. Et slikt perspektiv reiser flere interessante problemstillinger for myndighetene, men også for Statnett og andre nettselskaper.

Konkurranseforholdet mellom de ulike energikildene påvirkes av flere faktorer. Så vel regulering av en gassinfrastruktur som hvordan konkurrerende infrastrukturer reguleres, vil kunne påvirke lønnsomheten i distribusjon av gass. For eksempel vil strømtariffen og måten den er bygd opp på være en viktig faktor for om andre energikilder vil være lønnsomme. Andre faktorer er skatter og avgifter eller eventuelt fritak for slike. Også inntektsreguleringen av nettet vil kunne påvirke nettselskapene til å satse på alternative løsninger til utbygging av nettet.

Også dette er et spørsmål som Stortinget har bedt departementet vurdere. Regjeringen er bedt om å "komme tilbake med en vurdering av å etablere et system som muliggjør å se flere energikilder i sammenheng, både i forhold til miljø, estetikk og sikkerhet for energileveranser og økonomi".

Olje- og energidepartementet har igangsatt flere arbeider som har som formål å undersøke hvordan konkurranseflaten mellom ulike energibærere påvirkes. Vi har bl.a. igangsatt en prinsipiell utredning som skal søke å vurdere behovet for økonomisk regulering. Et sentralt spørsmål er forholdet mellom elnett og annen infrastruktur i energiforsyningen. Hovedfokus i prosjektet er målet om samfunnsøkonomisk optimale investeringer i infrastruktur for energi.

Denne problemstillingen er aktuell i flere konkrete saker, for eksempel på Nord-Jæren der en ny kraftlinjeutbygging er satt opp mot bygging av gassrør til Stavanger. Vi bør sikte mot å ha rammebetingelser som legger til rette for at det kan velges miljøvennlige gassanvendelser i slike tilfeller, dersom dette er det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme alternativet.

Legging av et gassrør innebærer høye investeringskostnader, og det er et irreversibelt prosjekt. Det kreves et visst volum gassalg for at dette skal lønne seg.

Gasskraft
I World Energy Outlook 2001 sier IEA at fossile brensler kan dekke veksten i verdens energiforbruk i de neste 20 årene - en vekst som antas å bli hele 57 % fra 1997 til 2020. Samtidig peker IEA på at CO ₂-rensing og deponering i stor skala utgjør et potensiale for tilnærmelsesvis ren bruk av fossile brensler, men at dette krever utvikling av ny teknologi.

Arbeidet med CO ₂-frie gasskraftverk er en prioritert oppgave for samarbeidsregjeringen. Regjeringen ønsker å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å realisere forurensningsfri gasskraft, blant annet gjennom en tidsbegrenset støtteordning for produksjon av slik gasskraft tilsvarende refusjon av hel elavgift på 2002-nivået. Disse kraftverkene slipper naturligvis også CO ₂-avgiften, siden de ikke slipper ut CO ₂. I tillegg vil Regjeringen øke bevilgningene til energiforskning med 100 mill kr over en toårsperiode. Allerede for 2002 er det tatt inn en økning på til sammen 65 mill kr i forhold til 2001. Forskningsprogrammene skal bl.a. omfatte renseteknologi, energieffektivitet og kommersiell anvendelse av CO ₂.

Like før regjeringsskiftet satte Stoltenberg-regjeringen ned det såkalte Gassteknologiutvalget, som skulle se på ulike sider av miljøvennlig bruk av gass. Dette utvalget vil fortsette sitt arbeid under denne regjeringen. I lys av regjeringsskiftet og Sem-erklæringen er det foretatt en liten justering av mandatet. Det nye mandatet er som følger:

"Utvalget skal vurdere hvordan forskning og utvikling kan brukes til å stimulere utprøving, kommersialisering og introduksjon av nye miljøvennlige gassanvendelser i Norge, herunder hydrogen og CO ₂-fri gasskraft. Siktemålet er å forsterke innsatsen for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, skal få en sterk posisjon i utviklingen av miljøvennlig gassteknologi."

Utvalget leverer sin sluttrapport i de første dagene av mars. Det er naturlig at den planlagte stortingsmeldingen om bruk av gass i Norge griper tak i og drøfter nærmere utvalgets vurderinger og konklusjoner.

Regjeringen ønsker også å etablere et eget samarbeidsprogram med industrien hvor siktemålet er å realisere CO ₂-frie gasskraftverk. Bransjen inviteres til å samarbeide om å få til framtidsrettede miljøvennlige gasskraftteknologier. Regjeringen har bestemt at en prosjektgruppe med deltakere fra MD, FIN og OED, som jeg leder, skal arbeide fram forslag for å konkretisere tiltakene og støtteordningene i samarbeidsprogrammet.

For å oppnå gode, framtidsrettede løsninger for CO ₂-fri gasskraft, er det viktig at ulike teknologier kan testes ut på en hensiktsmessig måte. I rammevilkårene som Regjeringen i dialog med bransjen tar sikte på å komme fram til, er ett av temaene incentiver og modeller for utprøving av nye teknologier gjennom pilot/demonstrasjonsanlegg.

Prosjektgruppens forslag forutsettes innlagt i stortingsmeldingen om gass som vil bli lagt fram for Stortinget i juni. Stortingsmeldingen vil blant annet gi en gjennomgang av temaet CO ₂-fri gasskraft, både når det gjelder status for teknologi og kostnader. Det tas ellers sikte på å gi en grundig drøfting av kritiske faktorer for bruk av naturgass i Norge. Slike kritiske faktorer vil blant annet være miljø, regulering av infrastruktur og finansiering.

Regjeringen vil at den innenlandske bruken av naturgass innordnes i våre internasjonale miljøforpliktelser. Derfor forutsettes det også at ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser kun gis til gasskraftverk basert på CO ₂-fri teknologi inntil et system for omsettelige utslippskonsesjoner i tråd med Kyotoprotokollen er på plass.

Miljøeffekter av gass
All energiproduksjon medfører ulike former for uønsket miljøpåvirkning. Det er viktig at disse vurderes samlet når en skal bedømme miljøeffektene ved bruk av ulike energikilder. Ved termisk energiproduksjon vil utslipp til luft ofte være den faktoren som gir de mest negative miljøkonsekvensene. Slike utslipp vil kunne gi uønskede effekter både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt.

Graden av utnyttelse av tilført energi, eller virkningsgrad, er en viktig miljøfaktor ved energiproduksjon. Som et moment i regjeringens ønske om at en større del av våre gassressurser skal tas i bruk innenlands, er det derfor interessant at virkningsgraden hos energibruker i praksis vil være omtrent dobbelt så høy for direkte bruk av gass som for konvensjonelle gasskraftverk.

Globale problemer forbundet med energiproduksjon er først og fremst forårsaket av utslipp av ulike klimagasser, der den viktigste er CO ₂. Bruk av naturgass i en slik sammenheng medfører rundt 25 prosent mindre CO ₂-utslipp enn fra bruk av lett fyringsolje. I forhold til fyring med kull, vil CO2-utslippene være omtrent halvparten.

Miljøeffekten ved overgang til bruk av gass henger derfor sammen med om den erstatter noen annen energibærer og hva den i så fall erstatter, i tillegg til hvilken virkningsgrad vi kan få ut av den aktuelle bruken.

Nær all bruk av fossile brensler til stasjonære energiformål er ilagt miljøavgift iform av en CO ₂-avgift. Både tung og lett fyringsolje er omfattet av CO ₂-avgiften på mineralolje. I tillegg kommer grunnavgiften. CO ₂-avgift vil generelt gjøre fossile brensler dyrere i forhold til andre energibærere som ikke er belagt med slike avgifter. Dette kan stimulere til mer effektiv bruk av fossile brensler, og styrker konkurranseforholdet for vannkraft og ny fornybar energi og elektrisitet generelt.

Nye fornybare energikilder
Økt bruk av nye fornybare energikilder vil måtte spille en viktig rolle i en omleggingen av energibruk og energiproduksjon. IEA, International Energy Agency, la i november frem sin World Energy Outlook 2001. Her sier de at ressursene av fornybare energikilder er rikelige, og pekte på at miljøgevinster og energisikkerhet er det mest attraktive ved disse kildene.

Omfattende kostnadsreduksjoner vil imidlertid være nødvendig for å øke introduksjonen av nye fornybare energiressurser globalt. IEA mener at termisk solvarme og fotoceller er de fornybare energikildene som har antatt størst potensiale for kostnadsreduksjoner frem mot 2020. Disse teknologiene representerer også de energikildene som har høyest kostnadsnivå i dag. IEA mener videre at vindkraft vil kunne konkurrere med fossile brensler i neste tiår.

Nye fornybare energikilder er ofte lokale ressurser, og ved å ta i bruk disse kan en oppnå en mer variert energiproduksjon tilpasset de lokale forholdene. Å utnytte lokale ressurser som bioenergi og spillvarme kan ha den fordelen at avstanden mellom ressurser og forbrukerne blir redusert. Regjeringen har som mål at det skal produseres 3 TWh vindkraft og 4 TWh vannbåren varme basert på fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen 2010.

Flertallet i Stortingets energi- og miljøkomité pekte i forbindelse med behandlingen av Statnetts oppgaver og organisering på at Statnett i forståelse med NVE "til enhver tid må være orientert om nye alternative energikilder (biobrensel, vindkraft, naturgass eller andre energikilder) som kan virke inn på behovet for elektrisk kraft. I utbyggingen av en infrastruktur for elektrisitet er det viktig å ta hensyn til ny miljøvennlig energiteknologi som kan få innvirkning på behovet for overføring av elkraft."

Vannbåren varme
Vannbåren varme er ikke målet i seg selv, men det gir en infrastruktur som legger grunnlag for å kunne utnytte fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme. Regjeringen vil videreføre satsingen på vannbåren varme og utarbeider nå en strategi for dette. Denne satsingen er også et viktig ledd i å begrense elforbruket og styrke forsyningssikkerheten.

En slik strategi må ta utgangspunkt i de lokale ressurs- og avsetningsmulighetene som finnes. Det vil si at en bør legge til rette for økt bruk av vannbåren varme der dette er et konkurransedyktig alternativ. Slik kan en omlegging i retning av mer vannbåren varme bidra til en effektiv energiforsyning totalt sett.

På grunn av at barrierene for bruk av vannbåren varme er mangeartede, må en ta i bruk ulike typer virkemidler. Økonomisk støtte kan være et alternativ der noen må forskuttere installasjon av vannbårne systemer for på sikt å skape lønnsomme fellesløsninger. Energifondet og Enova er opprettet med blant annet det formål å gi økonomisk støtte til ulike tiltak for økt bruk av vannbåren varme.

I tilfeller der vannbåren varme allerede er lønnsomt, men like vel ikke velges, må en ta i bruk andre virkemidler som f. eks. informasjon og opplæring. Det pågår ellers en kontinuerlig prosess for å forbedre reguleringen innen energiforsyningen, slik at både produsenter, distributører og forbrukere velger de beste løsningene totalt sett.

Krav i byggeforskriften til dokumentasjon av energibehov og valg av oppvarmingsløsninger kan også være et aktuelt virkemiddel. Regjeringen mener at det bør innføres krav i byggeforskriftene om mer effektiv bruk av energi i bygninger, og vannbåren varme i større bygg. Olje- og energidepartmentet er i kontakt med Kommunal- og regionaldepartementet om utviklingen av byggeforskriftene, og Statens bygningstekniske etat har satt i gang et arbeid for å se på krav til energibruk i bygninger. Det pågår også et arbeid i EU om slike krav.

Avslutning
Til avslutning vil jeg understreke at Kyoto-forpliktelser og andre miljøhensyn må få betydelig innvirkning på valg av energikilder og energiteknologier fremover. Vårt eget energiforbruk, målene vi har satt oss og de internasjonale miljøforpliktelsene vil tvinge oss til å satse på energieffektive og fornybare alternativ.

Jeg tror det er en utfordring for energibransjen å videreutvikle samarbeidet mellom ulike aktører i bransjen. Den tradisjonelle energiforsyningen har en viktig innsikt som kan bidra til å rydde rom for nye løsninger; som for eksempel bruk av naturgass, mens oljeselskaper har kompetanse på naturgass som kraftselskaper ikke har. Det er ett av mange eksempler. Internasjonalt ser vi i økende grad at energiselskaper slutter seg sammen på tvers av gamle skillelinjer, og etablerer tverrfaglige selskaper. Jeg tror samarbeid er et nøkkelord til en effektiv og miljøvennlig utvikling av energiforsyningen.

I tillegg til vårt potensiale for innenlands energiforsyning, har Norge også fra naturens side alle forutsetninger for å bli Vest-Europas ledende energi leverandør. Vi har utviklet mye av den spisskompetanse og teknologi som har bidratt til å sette Norge på kartet i internasjonal sammenheng ved at vi ikke har latt oss stoppe av de spesielle utfordringene vi har møtt på grunn av Norges beliggenhet og sokkelens beskaffenhet. Det er min overbevisning at miljøutfordringene kan virke på samme måten, nemlig stimulere oss til å utvikle en teknologi og en vinnerkompetanse som øker vår konkurransekraft og gjør oss enda sterkere på den internasjonale arenaen - der nettopp dette feltet er uhyre strategisk viktig.

Helt til slutt vil jeg nevne en annen utfordring som energisektoren står overfor, og der dere kanskje sitter med nøkkelen til svaret: rekruttering. Næringer som produserer energi, leverandører av teknologiske løsninger for produksjon og transport av energi og industrier som er storforbrukere av energi - alle trenger de høyt kompetente og bevisste medarbeidere som ser muligheten som ligger i å videreutvikle næringene inn i fremtidssamfunnet. Deres energi er kanskje det viktigste bidraget til å møte utfordringene i energisektoren.

Takk for oppmerksomheten.