Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit og innlede ved seminaret. I alle år har regjeringene hatt ambisjoner for energi- og vassdragsforvaltningen. Premissene for disse ambisjonene har derimot endret seg over tid. Vannkraften har jo spilt en viktig rolle i den industrielle utviklingen i Norge, og i en periode var de industripolitiske målene om å bygge opp en betydelig kraftintensiv industri (og industrisamfunn) i Norge en viktig drivkraft bak utnyttelsen av vassdragene våre. I dag er hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser en av de sentrale premissene for vassdragsforvaltningen.

Vern av vassdrag er et sentralt tema på Samarbeidsrådet for Naturvernsakers seminar i år. I innlegget vil jeg komme inn på Regjeringens arbeid med verneplansuppleringen. Jeg vil også benytte anledningen til å si litt generelt om miljøutfordringen knyttet til vannkraftproduksjon og Regjeringens arbeid med å forbedre rammeverket for vassdragsforvaltningen. Et spørsmål som stilles i mange sammenhenger, er hvilken vekt som vil bli lagt på ny vannkraft i forhold til energisparing og fornybare energikilder i tiden fremover. Derfor vil jeg også komme inn på Regjeringens satsinger med hensyn til fremtidig kraftbehov og bruk av ulike energikilder.

Miljøutfordringer
De norske vassdragene er av stor betydning både for økonomiske og allmenne interesser. All produksjon og forbruk av energi har konsekvenser for miljøet, også vannkraft. Miljøkonsekvensene av vannkraftutbyggingen er i første rekke knyttet til inngrep i naturen ved opp- og neddemming av vann, bygging av veger, kraftlinjer og kraftstasjoner, og ved at den naturlige vannføringen i vassdragene blir endret. Vi nordmenn er stolte av naturen vår og liker å vandre i den. Etter hvert som flere og flere vassdrag har blitt bygd ut til kraftformål, har vi blitt mer bevisst på hvilken konsekvens dette har for vår natur. Dette har ført til at vår verdsetting av de gjenstående vassdragene har blitt hevet.

Konsesjonsbehandlingen har vært preget av dette, og mange saker har vært kompliserte og krevende. Gjennom konsesjonsbehandlingen gjør vassdragsmyndighetene en grundig vurdering av fordeler og ulemper ved en kraftutbygging, gjennom åpne prosesser. Over tid har Norge bygd opp en betydelig kompetanse og bred erfaring omkring vassdragsreguleringer. Konsesjonsbehandlingen i dag har derfor en faglig forankring som vektlegger helheten i vassdragene. Den økte erfaringen har ført til at vannkraftutbygginger i dag er mer skånsomme enn tidligere. I ettertid og med dagens kunnskap kunne mye ha vært gjort annerledes. Men så er det også lett å være etterpåklok!

Uansett, har vi kommet dithen at vår kunnskap til å planlegge reguleringer av vassdragene har blitt bedre, men også dithen at verdien av de ikke utbygde vassdragene har gjort at terskelen for slike reguleringer har blitt hevet. Potensialet for fremtidige vannkraftutbygginger må ses i forhold til å sikre de gjenværende naturområder.

Regjeringens grunnsyn, slik det fremkommer i Sem-erklæringen, er at epoken med store vannkraftutbygginger er over. Hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser tilsier en restriktiv holdning til videre vassdragsutbygging, og at vi lar de aller fleste vassdrag som står igjen forbli urørt. Dette er også noen av de hensyn som vil legges til grunn ved gjennomgangen av vassdragsvernet.

Rammeverket for vassdragsforvaltningen
Mange vassdrag er i dag varig vernet mot kraftutbygging. Stortinget har i årene 1973-93 vedtatt 4 verneplaner – det vi kaller Verneplan for vassdrag. I vurderingen av hvilke vassdrag som burde vernes er det blitt lagt vekt på å ta vare på et representativt utvalg av norsk vassdragsnatur.

Våren 2001 vedtok Stortinget at verneplanen for vassdrag skulle suppleres. Den sentrale begrunnelsen var hensynet til miljøverdier og uberørt natur. Suppleringen av verneplanen vil innebære en (begrenset) utvidelse i forhold til det som allerede er vernet.

Arbeidet med supplering av Verneplanen skjer i regi av NVE i nært samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning (DN). I 2001 åpnet NVE og DN for at det kunne sendes inn forslag på objekter som kunne være aktuelle å vurdere for vern. Til sammen ble det foreslått ca 340 vassdrag.

Forslagslisten inneholder alt fra vassdrag som er vernet til vassdrag som er utbygd. Listen er derfor gjennomgått for å identifisere de vassdrag som er aktuelle for en nærmere vurdering. Det faglige grunnlaget for den nærmere utvelgelsen var tidligere vurderinger gjort i Samlet Plan og Verneplanene. I tillegg ble fylkesmennene bedt om å gi tilbakemelding om verneverdiene hvor det ikke forelå opplysninger om dette. Utvelgelsen har også tatt hensyn til hvor mange vassdrag som kan underlegges en grundig vurdering i løpet av den tiden som står til disposisjon for arbeidet.

Ved utvelgelsen av de objekter som skal vurderes nærmere for eventuelt vern er det blant annet lagt vekt på:

• vassdrag hvor kraftutbygging vil være mest konfliktfylt i forhold til miljøkvalitetene i vassdraget
• uberørt vassdragsnatur og vassdrag med vesentlig verneverdier
• alle vassdrag som er foreslått som Nasjonale laksevassdrag og som ikke er allerede er vernet, er tatt med i den videre vurderingen hvor de oppfyller de øvrige kriteriene.

Disse hensynene vil bidra til å gi en supplering av Verneplanen som sikrer at viktige vassdrag og vassdragsområder vernes, i tråd med Regjeringens ambisjoner.

NVE tar sikte på å sende det endelige forslaget om hvilke vassdrag som bør supplere verneplanen, på høring høsten 2002. Høringsuttalelsene vil så danne grunnlag for NVEs endelige innstilling til Olje- og energidepartementet innen utgangen av året.

Verneplansuppleringen skal samordnes med en omlegging av Samlet plan for vassdrag og 2. runde av opprettelsen av nasjonale laksevassdrag. Stortinget har spesielt pekt på at dagens system for vurdering av utbyggingsprosjekter i Samlet plan ikke er tilfredsstillende, og begrunner behovet for en supplering av verneplanen også i dette forholdet.

Samlet Plan skal legges om fra å være et prosjektorientert plansystem til en vassdragsbasert ressursoversikt. For de vassdrag hvor man kan søke om konsesjon, vil det være viktig å ha god kunnskap om de ulike miljø- og bruksverdiene i vassdraget slik at den framtidige konsesjonsbehandlingen gjøres på best mulig grunnlag. Det er særlig viktig å dokumentere hvilke type bruk av vassdrag som ikke kolliderer med verneverdiene.

Det tas sikte på at forslagene med en omlegging av Samlet Plan, supplering av Verneplanen og 2. pulje med laksevassdrag skal legges frem for Stortinget innen utgangen av 2003.

EUs vanndirektiv
Også utviklingen av regelverk i EU har betydning for vår vassdragsforvaltning. EUs vanndirektiv trådte i kraft 22. desember 2000, og vil være retningsgivende og bestemmende for vannressursforvaltningen i hele Europa fremover. Den viktigste funksjon til direktivet er å etablere en helhetlig og koordinert forvaltning som ivaretar alle hensyn knyttet til vann. Dette gjør direktivet dels gjennom samordning av en rekke underliggende direktiver, og dels ved innføring av to nye og helt sentrale prinsipper.

For det første fastsetter direktivet typespesifikke miljømål for alle vannforekomster. For det andre skal det innføres en nedbørfeltorientert forvaltning som skal bidra til at miljømålene nås. En slik forvaltning innebærer at alt vann innen et nedbørfelt og alle aktiviteter som kan påvirke den kvalitative eller kvantitative tilstanden til vannet, skal sees under ett – uavhengig av kommune-, fylkes- eller landegrenser. Dette vil kreve en omlegging av dagens vannforvaltningsadministrasjon i Norge.

Direktivet skal implementeres i norsk lovverk innen utgangen av 2003. Det skal samtidig gis tilbakemelding til EU hvordan inndelingen av nedbørfeltdistriktene skal være og hvilken myndighet som skal være nasjonalt ansvarlig for direktivet.

Norge ønsker å være et foregangsland i miljøspørsmål. Verneplan for vassdrag og Samla Plan legger viktige føringer for konsesjonsbehandlingen av vannkraftutbygging. Gjennom suppleringen av verneplan og omleggingen av Samla Plan ønsker Regjeringen å sørge for at det settes tilstrekkelig miljøkrav ved fremtidige konsesjonsbehandlinger.

Kraftbalansen
Håndteringen av kraftbalansen er en viktig utfordring i energiforsyningen. På 1990-tallet var veksten i bruken av elektrisitet om lag 4 ganger høyere enn veksten i produksjonskapasiteten. Problemene knyttet til håndtering av kraftbalansen er økende. Vi vil ha en sterk satsing på enøk-tiltak for å redusere veksten i el-forbruket. Men vi må være forberedt på at vi fortsatt kan få en vekst. Et viktig klimatiltak som elektrifisering av sokkelen vil også kunne ha betydelige konsekvenser for balansen mellom de ulike energikildene.

Tørrår er langt på vei et særnorsk problem knyttet til vannkraftens dominerende rolle i norsk kraftproduksjon. Vannkraften står for nær all produksjon av elektrisitet i Norge. Forskjellene i nedbør fra år til år bidrar til stor variasjon i den årlige vannkraftproduksjonen. Det er videre grunn til å regne med at evnen til å mestre en svikt i vannkraftproduksjonen vil bli dårligere de nærmeste årene. For Norge er det derfor en spesielt krevende utfordring å føre en politikk som legger til rette for en sikker energiforsyning.

Regjeringens energipolitikk
For å bedre balanse mellom produksjon og forbruk fremover, og gjøre virkningene av et tørrår mindre vanskelig, er det behov for en bred satsing. En diversifisering med flere bein å stå på, vil bidra til å styrke sikkerheten. Ingen andre land er så avhengig av el til oppvarming som Norge. Etter Regjeringens syn vil de 4 viktigste elementene i en slik bred satsing være:

• energisparing
• nye fornybare energikilder
• opprustning og utvidelser av vannkraftanlegg og
• naturgass, både innenlands bruk av gass og gasskraft med CO ₂-håndtering.

Energisparing
Regjeringen vil for det første føre en aktiv politikk for å begrense energiforbruket mer enn om utviklingen overlates til seg selv. Å begrense nivået på forbruket er et viktig element i en miljøvennlig energipolitikk. Det nye statsforetaket Enova skal være en spydspiss i dette arbeidet.

Naturgass
Det nyeste elementet i Regjeringens energisatsinger er naturgass. Norge er en stor produsent av naturgass. Regjeringen ønsker at en større del av våre gassressurser skal tas i bruk i Norge. Bruk av gass innenlands kan gi et viktig grunnlag for verdiskapning, industriell og teknologisk utvikling, og et bedre miljø. Om naturgass er et miljøvennlig alternativ, avhenger av om den erstatter andre energibærere, hvilke energikilder den i så fall erstatter, og hvilken virkningsgrad vi kan få ut av den aktuelle bruken.

I Sem-erklæringen har Regjeringen satt fokus på gasskraftteknologi. Samarbeidsregjeringen har blant annet som mål å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å etablere CO ₂-frie gasskraftverk. I departementet arbeides det nå med en gassmelding som skal legge fram for Stortinget i juni i år.

Nye fornybare energikilder
Det er viktig at satsingen på bruk av gass til energiproduksjon ikke skjer på bekostning av nye fornybare energikilder. Regjeringen ønsker å legge til rette for økt bruk av blant annet vindkraft og bioenergi. I Sem-erklæringen har Regjeringen som målsetting at det innen 2010 skal være på plass en årlig vindkraftproduksjon tilsvarende minst 3 TWh, og en årlig produksjon av vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder tilsvarende minst 4 TWh pr. år.

Regjeringens målsetting om at bruken av mineraloljer til oppvarming skal reduseres med 25 prosent i den første Kyotoperioden, 2008-2012, sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 1996-2000 må også ses som en del av satsingen på økt bruk av nye fornybare energikilder. Som ledd i dette arbeidet skal det utarbeides det en strategi for konvertering fra oljefyring til ny fornybar energi, blant annet gjennom å stimulere til økt utnytting av biomasse og metangass fra landbruket til energiformål. Regjeringen vil også legge til rette for økt bruk av avfall som energikilde.

Regjeringen vil videreføre satsingen på vannbåren varme og utarbeider nå en nasjonal handlingsplan for dette. Arbeidet skal være ferdig i løpet av våren 2002. Denne planen vil gi en oppdatert oversikt over utbredelsen og utviklingen når det gjelder bruk av vannbåren varme, bakgrunnen for satsingen på vannbåren varme og hvilke virkemidler og reguleringer som gjelder. Gjennom en oversikt over barrierer og kartlegging av forslag til tiltak, vil handlingsplanen i tillegg kunne bidra til videre utvikling og økt koordinering av relevante virkemidler innen ulike sektorer og forvaltningsnivå.

Vannbåren varme er ikke målet i seg selv, men det gir en infrastruktur som legger grunnlag for å kunne utnytte fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme. En slik strategi må ta utgangspunkt i de lokale ressurs- og avsetningsmulighetene som finnes. Det vil si at en bør legge til rette for økt bruk av vannbåren varme der dette er et konkurransedyktig alternativ. Slik kan en omlegging i retning av mer vannbåren varme bidra til en effektiv energiforsyning totalt sett.

På grunn av at barrierene for bruk av vannbåren varme er mangeartede, må en ta i bruk ulike typer virkemidler. Økonomisk støtte kan være et alternativ der noen må forskuttere installasjon av vannbårne systemer for på sikt å skape lønnsomme fellesløsninger. I tilfeller der vannbåren varme allerede er lønnsomt, men likevel ikke velges, må en ta i bruk andre virkemidler som f. eks. informasjon og opplæring. Krav i plan- og bygningsloven og byggeforskriftene om dokumentasjon av energibehov og valg av oppvarmingsløsninger kan også være aktuelle virkemidler, som er under vurdering både i Norge og i EU.

Enova er i ferd med å etablere en støtteordning for varmepumper i private husholdninger. Ordningen vil være utfyllende i forhold til Husbankens tilbud om 140.000 kroner ekstra i lån og 10.000 kroner i tilskudd til husbyggere som vil investere i alternative energiformer som vannbåren varme og varmepumper, eventuelt i kombinasjon med solfangeranlegg og bruk av biobrensel. Enovas nye ordning må sees i sammenheng med den etablerte ordningen for varmeanlegg. Denne ordningen retter seg primært mot kommuner og næringsdrivende og omfatter støtte til bioenergi og spillvarme så vel som til varmepumper.

Vannkraft
Miljømessig har vannkraft klare positive sider. Det ligger et betydelig potensiale i opprusting og miljøvennlig modernisering av eksisterende vannkraftverk. Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 37 (2000-2001), den såkalte Beiarn-meldingen, har Stortinget lagt til grunn at vannkraften er en særlig verdifull ressurs som må tas godt vare på, og at de verdier vi har i eksisterende anlegg, utvikles på en tjenlig måte. Stortinget ga samtidig uttrykk for at det er viktig å søke etter muligheter for å øke produksjonen i vassdrag som allerede er regulert. Regjeringen mener derfor det bør kunne tillates vannkraftprosjekter som gjelder opprustning og utvidelser, der utbyggingen kan forenes med hensynet til urørt natur og naturopplevelser.

I forbindelse med gjennomgangen av vassdragsvernet skal en også se på potensialet for økt produksjon. Når dette potensialet er kartlagt, vil Regjeringen ta initiativ til et samarbeidsprosjekt der kraftbransjen, miljøbevegelsen og myndigheter gjennom dialog kan utarbeide et program for realisering av slike prosjekter. En slikt samarbeid vil være viktig for å redusere konfliktnivået ved økt utnyttelse av vannkraftverk. Regjeringen vil i samarbeid med kraftbransjen vurdere muligheten for å etablere incentiver for slike prosjekter.

Det er viktige konkurranseflater mellom energibærerne og energiteknologiene som Regjeringen ønsker å satse på. I likhet med vannbåren varme, vil direkte bruk av gass til energiformål i mange tilfeller konkurrere med el. Og vi kan få et system med dobbel og kanskje trippel infrastruktur for energiforsyning. Vi ser at den ensidige satsingen på elektrisitet kan være historie, og derfor må vi ha et system der konkurranseflaten mellom ulike energibærere blir riktig. Dette påvirkes både av markedspriser og reguleringer. Olje- og energidepartementet har igangsatt flere arbeider som har som formål å undersøke hvordan konkurranseflaten mellom ulike energibærere påvirkes. Vi bør tilstrebe å ha rammebetingelser som sikrer at de mest samfunnsøkonomiske lønnsomme alternativene velges.

Enova
Enova er Regjeringens nyeste redskap i en miljøvennlig omlegging av energisektoren, og det er lagt opp til en grundig gjennomgang av Enova i morgen. I formålsparagrafen til Enova SF heter det:

"Enova SFs formål er å fremme en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon."

Hensynet til miljøet er dermed tydelig uttalt når det gjelder Enovas forvaltning av Energifondet, og ligger til grunn for de konkrete målene som er satt for energiomleggingen. Samtidig skal Enova legge til rette for en miljøvennlig utvikling av energisektoren på lang sikt. Det innebærer at ikke all aktivitet hos Enova kan måles i kilowattimer. Mye av den informasjonsvirksomheten Enova skal drive, vil havne i denne kategorien.

Men etableringen av Enova innevarsler også et ønske om målbare resultater. Enova skal omsette penger fra energifondet i flest mulige sparte eller nye miljøvennlige kilowattimer, innhentet på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Og resultatene skal ikke bare innhentes – de skal også dokumenteres. Departementet ønsker å vektlegge at Enovas oppnådde resultater skal være troverdige.

Departementet legger opp til å styre Enova via avtaler. Dette kan sees på som en naturlig oppfølging av den valgte foretaksformen. Ved å bruke avtaler som angir resultatmål og kostnadsramme ønsker vi å gi Enovas ledelse størst mulig spillerom for å lede. Dette betyr at Enova vil nyte stor grad av frihet i sitt arbeide. Men dette er frihet under ansvar. De avtalte resultatmålene skal nås.

Avslutning
I årene som kommer vil strengere miljøkrav legge ytterligere begrensninger på produksjon av el. Samtidig vil vi trenge mer miljøvennlig elektrisitet og miljøvennlig varmeproduksjon for å dekke opp den veksten i energibruken som energisparetiltakene ikke demmer opp for.

Energiressursene må forvaltes slik at vi oppnår en sikker, effektiv og miljøvennlig energiforsyning. Til nå har vannkraften spilt en sentral rolle i den norske energiforsyningen. Fremover vil den også spille en viktig rolle, men det er vårt ønske å bidra til at de viktigste bidragene til økning i energiforsyningen kommer fra andre energikilder.

Takk for oppmerksomheten!