PRIVATEKjære forsamling,
La meg først få takke for invitasjonen til å holde innlegg på denne konferansen, og si at jeg synes det er svært positivt at Oslo kommune, Akershus og Buskerud fylkeskommuner går sammen om en felles klima- og energistrategi for Osloregionen. Gode resultater knyttet til oppfølgingen av en slik strategi fordrer bred deltagelse og bredt samarbeid blant en rekke sentrale aktører i regionen. Denne konferansen vil kunne bidra til nettopp dette. Jeg tror at dette arbeidet i sin helhet vil kunne gi nyttig innspill og inspirasjon til andre kommuner og fylkeskommuner som planlegger å ta fatt i et tilsvarende arbeid.

Kyoto
Jeg vil berømme Osloregionen for den offensive måten dere har tatt tak i utfordringene på. Både Stortinget og Regjeringen har en klar forutsetning om at en vesentlig del av utslippsreduksjonene vi har forpliktet oss til etter Kyoto-avtalen, skal tas gjennom tiltak i Norge. Bruk av de såkalte Kyoto-mekanismene, handel med utslippskvoter, skal være et supplement til nasjonale tiltak. Skal denne målsettingen oppnås, er vi helt avhengig av både samarbeid mellom alle forvaltningsnivåer, og samarbeid innenfor de nettverkene - de partnerskapene - som eksisterer på alle nivå.

Vi innfører som kjent et nasjonalt kvotesystem fra 2005, som skal fungere inntil første Kyoto-periode starter i 2008. Dette systemet omfatter i hovedsak de utslippene som ikke er belagt med CO2-avgift i dag. I tillegg viderefører vi CO2-avgiften fra mot 2008. Dette betyr at nær alle norske klimagassutslipp vil bli omfattet av klimavirkemidler, og gir alle sektorer incentiver til å redusere sine klimagassutslipp. Men Regjeringen mener at det er behov for virkemidler som vil gi utslippsreduksjoner i tillegg til CO2-avgiften og kvotesystemet, og har presentert disse i Klimameldingen.

Viktige tiltak på energisektoren er bl.a. økt bruk av avfall som energikilde til erstatning for fossile brensler, redusert bruk av mineraloljer til oppvarming, utvikling av teknologi for å skille ut og håndtere CO2, pluss tiltak rettet mot nye fornybar energikilder.

I Gassmeldingen, som vi la frem 1. november, går vi videre med konkrete forslag innenfor miljøvennlig bruk av gass. Her peker vi også på hydrogen som en meget interessant energibærer. En økt satsing på hydrogen og tilrettelegging for et større nasjonalt hydrogenprogram er ment å bidra til kompetansebygging for en videreutvikling av hydrogen teknologier i Norge. Det vil også kunne skape aksept for hydrogen som en sikker og miljøvennlig energibærer.

Transport
Innenfor transportsektoren peker vi på at de største miljøutfordringene knyttet til avgassutslipp fra kjøretøy er relatert til byområdene. Biltrafikk er i dag en viktig kilde til episoder med helseskadelige konsentrasjoner av svevestøv og nitrogendioksider. Men strengere avgasskrav som er ventet, vil medføre at vegtrafikk etter hvert blir en vesentlig mindre kilde til disse problemene. Dette vil skje uavhengig av bruk av gass eller ikke.

Erfaringene med gassbusser har vært gode, men miljøgevinsten ved en overgang til bruk av naturgass som drivstoff i byområdene kan på grunn av utviklingen innen dagens drivstoffer være kortvarig og begrenset. Samlet sett ligger det derfor ikke til rette for å utvide satsingen på gass i vegtrafikken. I enkelte byområder, særlig der gass allerede er introdusert som drivstoff for kjøretøy, vil imidlertid en videre satsing kunne forsvares, slik vi har sett i tidligere lokale prioriteringer.

Transportsektoren peker seg imidlertid ut som den sektoren hvor det først synes å kunne være aktuelt med mer omfattende bruk av hydrogen. Det gjennomføres internasjonalt en omfattende forskning både på direkte bruk av hydrogen som brennstoff og direkte omdanning til elektrisitet i brenselceller, og her i Oslo har jo Samferdselsdepartementet bidratt til et forsøksprosjekt der en prototyp hydrogendrevet brenselcellebuss i en kortere tidsperiode gikk i regulær rutetrafikk. Brenselcellekjøretøy vil være kommersielt tilgjengelige om kort tid, men produksjonen av slike kjøretøy vil trolig ha relativt høye kostnader sammenlignet med annen kjøretøyproduksjon. For hydrogen som drivstoff i kjøretøyer er lagring trolig den største usikkerhetsfaktoren mht. et kommersielt gjennombrudd.

Kombinasjonen hydrogen, brenselceller og elektrisk drift peker seg kanskje ut som det mest lovende alternativ for fremtidige kjøretøyer, først og fremst fordi en slik løsning ikke gir miljøskadelige utslipp (kun rent vann), og dernest fordi brenselceller isolert sett vil gi vesentlig høyere virkningsgrad enn dagens bilmotorer. Biler med slike drivsystemer kan dessuten få kjøreegenskaper og rekkevidde på høyde med dagens kjøretøyer, i motsetning til dagens batteridrevne elbiler.

Kraftbalansen
Det er naturlig for meg å ta utgangspunkt i energipolitikken. I den senere tid har det vært mye fokus på energisituasjonen i Norge. I år har vi opplevd en sterk prisoppgang på elektrisitet som følge av en svært tørr høst og tidlig vinter. Det denne vinteren mest av alt har vist oss, er hvor sårbare vi er blitt overfor svikt i vannkraftproduksjonen. Denne sårbarheten har flere årsaker. For det første bruker vi i større grad enn de fleste andre land elektrisitet til oppvarming. Og for det andre har det etter hvert utviklet seg en nokså stram balanse mellom tilbud og etterspørsel.

En elektrisitetsproduksjon som i all hovedsak er basert på vannkraft gir oss en klar miljømessig fordel. Men denne fordelen er også en ulempe. Den sterke avhengigheten av nedbøren gjør oss, som jeg allerede har nevnt, også svært utsatt for variasjoner i været. Produksjonen i det norske vannkraftsystemet i et normalår er anslått til om lag 118 TWh, men produksjonen er beregnet å kunne variere så mye som fra 90 TWh til 150 TWh pr. år. Spennvidden i årsproduksjon er altså så stor som halvparten av årsproduksjonen i et normalår. Dette representerer en betydelig usikkerhet i elektrisitetsforsyningen.

Denne sårbarheten er en viktig bakgrunn for omleggingspolitikken som ble presentert i energimeldingen i 1999, og som ikke er blitt mindre viktig etter denne vinteren.

Omlegging
En viktig oppgave er nå å arbeide for å forebygge at historien skal gjenta seg. Ett svar vil være å bygge ut nye store vannkraftanlegg. Det retter på forholdet mellom tilbud og etterspørsel - for en tid. Men det hjelper ikke på sårbarheten som kommer av at vi har en alt for stor avhengighet av vannkraft til varmeproduksjon.

Vi trenger flere bein å stå på! Det er nødvendig med en bred politikk rettet både mot forbruk og produksjon av energi. En satsing for å styrke forsyningssikkerheten må etter Regjeringens syn være basert på en diversifisering. De viktigste elementene vil være en satsing på energisparetiltak, nye fornybare energikilder, opprusting og miljøvennlig utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg for å få bedre effekt ut av dem, og gasskraftverk med CO2-håndtering.

Enova har ansvar for å legge til rette for denne omleggingen gjennom Energifondet, der det settes av nær en halv mrd kr årlig. I vår avtale med Enova har departementet satt et mål om å oppnå 10 TWh årlig innen 2010 gjennom energisparing og omlegging til nye fornybare energikilder. Her inngår 3 TWh vindkraft og 4 TWh vannbåren varme, som er forutsatt både av Stortinget og i i Sem-erklæringen. Omorganiseringen av den statlige virksomheten med opprettelsen av Enova, er et grep for å få større effektivitet og slagkraft i arbeidet. Enova har fått vide rammer for å velge hvordan de vil nå målene, men meningen er at de skal sikre en mer effektiv forvaltning av midlene, slik at vi får mer miljøvennlig energi ut av hver krone. De skal også legge til rette for at de beste energiløsningene blir valgt i hvert enkelt tilfelle.

Varmestrategien
Et grunnleggende element i Regjeringens strategi for en miljøvennlig energiomlegging er satsingen på vannbåren varme. Vannbåren varme er for så vidt ikke et mål i seg selv, men en viktig forutsetning for å ta i bruk nye fornybare energikilder og et mer fleksibelt energisystem. Jeg nevnte Regjeringens mål om 4 TWh vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme årlig innen 2010. Dette er ett av resultatmålene for Enova, og vi har ikke lagt konkrete føringer for hvordan de skal arbeide for å nå målene. Men i strategien for økt bruk av vannbåren varme, som vi la frem i fjor, har vi forsøkt å lage et verktøy for den videre satsingen, både for myndigheter og private aktører.

Det økonomiske virkemiddelapparatet er hovedverktøyet i selve omleggingen. Lover og regler er viktig fordi det setter rammer og krav for hva som er akseptable løsninger. Det er ikke minst viktig å sikre at fellesskapets interesser blir ivaretatt. Utviklingen av både markedet og virkemiddelapparatet er i stadig utvikling. Det må derfor være en kontinuerlig vurdering av nye tiltak. Derfor har vi også valgt å legge fram en overordnet strategi og ikke en detaljert handlingsplan, som fort ville blitt utdatert på grunn av endrede rammebetingelsen ellers. Enovas frihet til å velge virkemidler bidrar til en kontinuerlig vurdering av hvor en bør legge innstasen, og dermed hvilke støttetiltak som bør igangsettes.

Forvaltningsnivåenes roller
Sentrale myndigheter har et overordnet ansvar for å legge til rette for økt bruk av vannbåren varme. Flere tiltak ble satt i verk i forbindelse med energimeldingen. En av de viktigste tiltakene var etableringen av Enova og energifondet. I energimeldingen ble også kommunenes rolle vektlagt. Som en oppfølging av dette er nå flere tiltak under vurdering: planbestemmelsene i plandelen av PBL, byggeforskriftene i byggesaksdelen av PBL, og kompetansebygging i kommunene.

Plan- og bygningsloven
Mulighetene til å ta i bruk kollektive varmesystemer og utnytte lokale energikilder som avfall og spillvarme avgjøres i mange tilfeller av lokaliseringen av ulik virksomhet og bebyggelse. Det ligger store muligheter i å øke fleksibiliteten i energisystemet ved å benytte andre energibærere enn el til oppvarming. Energiplanlegging og varmeplanlegging kan legge til rette for dette. Her kan klimaplaner som beskriver bruk av fornybar energi og fjernvarme være nyttige redskap. Kommunenes valg av varmeløsning kan være et viktig ledd i å redusere utslipp av CO ₂ lokalt og dermed bidra til å nå klimamål.

Med innføring av alternative energikilder trenger vi også infrastruktur. Det kan være behov for ny infrastruktur, som må legges parallelt med infrastruktur for elektrisitet. Skal kollektive energiforsyningssystemer som for eksempel for fjernvarme være lønnsomme, kreves det en relativt tett bebyggelse med høy og jevn etterspørsel etter varme. Det er ikke tvil om at lokale og regionale myndigheter er viktige støttespillere for sentrale myndigheter i sitt arbeid for å oppfylle nasjonale mål. Viktige føringer knyttet til utviklingen, for både forbruk og utnyttelsen av lokale energikilder, blir lagt gjennom kommunenes planprosesser. Gjennom sin rolle som samfunnsplanlegger er det mulig for kommunen å sikre at boligbebyggelse, industri og annen virksomhet plasseres slik at en får en optimal areal- og ressursutnyttelse, inkludert bruk av energi.

Dette trekker i samme retning som hensynene bak Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging: fortetting, samlokalisering og tilrettelegging for minst mulig transportarbeid, enten det gjelder transport av mennesker, varer eller energi.

Hvordan dette skal komme til uttrykk i PBL, er nå under vurdering i Planlovutvalget, som planlegger å legge frem sin andre delutredning i mars. Som nevnt i Klimameldingen vurderes det å utarbeide rikspolitiske retningslinjer som omfatter utbygging av vannbåren varme. Et annet vurderingspunkt er om det bør stilles krav om at energiforsyning, miljøvennlig energibruk og energibesparende fysiske planløsninger bør være obligatoriske vurderinger i planer på alle nivå. Konkret vurderes det å gi kommunene hjemmel i areal- eller reguleringsplaner til å pålegge alle eller noen typer bygg å installere vannbåren varme.

Utvidede muligheter for kommunene til aktivt å påvirke valg av energiløsning gjennom de kommunale planprosesser, må vurderes i sammenheng med muligheten myndighetene har til å påvirke brukernes tilpasning gjennom andre virkemidler. Det gjelder for eksempel krav til energiløsninger i byggverk gjennom byggeforskriftene, endringer i konsesjonsbestemmelsene for fjernvarme og bruken av tilknytningsplikten for fjernvarme.

Hjemmel for kommunene til å pålegge utbygging av kollektive varmesystemer vil være et alternativ til dagens regime med konsesjonsbehandling og kommunal vedtekt om tilknytningsplikt. Vi er i gang med å vurdere en slik endring og eventuelle andre forbedringer i reguleringsregimet for fjernvarme. Reglene knyttet til fjernvarme er fra begynnelsen av 80-tallet og det er derfor god grunn for å foreta en slik gjennomgang nå.

I tillegg til dette arbeider Kommunal- og regionaldepartementet, som har ansvaret for byggesaksdelen i PBL, med en gjennomgang av byggeforskriftene. Her inngår også nye byggebestemmelser om energibruk og energiforsyning og en ny energirammemetode, som legger mer vekt på energifleksibilitet og valg av nye fornybare energikilder.

Å innføre pålegg om vannbåren varme i alle bygg over 1000m2 er et stadig tilbakevendende tema. I strategien for utbygging av vannbåren varme er det vist til at det arbeides med nye krav til energiforsyning i byggeforskriftene, ikke bare krav til energibruk som i dag. De nye kravene vil ivareta installasjon av vannbåren-anlegg der dette er egnet, uavhengig av m2. Vi mener det bør kunne være et fleksibelt og funksjonelt alternativ.

Kompetanse
Kunnskap og kompetanse på energiområdet i kommunene er nødvendig for å sikre en god vurdering av energispørsmål i planprosessene. Vi har innsett at kommunene trenger økt energifaglig kompetanse i sin rolle som arealforvalter. NVE har tidligere vært aktive i forhold til utviklingen av en veileder for kommunal energiplanlegging Videreutvikling og støtte til dette er nå overført til Enova. For å styrke kompetansen i kommunene har Enova dessuten nylig satt i gang et program som heter "Kompetanseheving i kommunene" Etter planen skal det allerede til høsten tilbys kurs rettet mot planleggere, rådmenn og andre personer som arbeider med planlegging i kommuner og fylkeskommuner.

Fylkeskommunen
For små kommuner kan fylkeskommunen være en medhjelper både når det gjelder kompetanse og i forhold til energiplanlegging. Fylkeskommunen har selvsagt også muligheten til å påvirke utviklingen av energiforsyningen gjennom sin rolle som eier av energiselskaper og som forvalter av en betydelig bygningsmasse, og som regional utviklingsaktør.

Og uansett hvilke hjemler som blir eller ikke blir innført i PBL, bør fylkeskommunen bruke partnerskapet omkring fylkesplanen til å legge til rette for ”riktig” satsing på energiløsninger i sin region. Hovedtrekkene i energiforsyningen vil ofte måtte ses i større sammenheng enn en enkelt kommune, og regionen blir et viktig nivå for å analysere ressurstilgang og store linjer i areal- og transportutviklingen og foreslå de mest hensiktsmessige energiløsningene. Forrige uke åpnet jeg et biobrenselanlegg med tilhørende varmenettverk på Skarnes. Det var ett av flere energitiltak basert på lokale ressurser og lokale muligheter som har sprunget ut av fylkesplanarbeidet i Oppland.

Energiutredninger
Uansett om kommuner finner det hensiktsmessig å bygge opp faglig kompetanse eller ikke, vil en god dialog med områdekonsesjonærene være nyttig. Områdekonsesjonærene har et ansvar for å planlegge utviklingen av distribusjonsnettet for kraft i de kommuner der selskapet har konsesjon. I forbindelse med revisjon av energiloven i 2001 har NVE utarbeidet en ny forskrift til energiloven om lokale energiutredninger gjeldende fra 1.1.2003. Forskriften innebærer at et lokalt nettselskap pålegges å gjennomføre en årlig energiutredning for hver kommune i sitt konsesjonsområde. Utredningen skal presenteres for kommunene i et årlig offentlig møte der også andre interesserte aktører får anledning til å delta.

Energiutredningen skal beskrive nåsituasjonen for energisystemet i kommunen. Dette gjelder ikke bare elsystemet, men også andre typer infrastruktur som er etablert. Utredningen skal vise hvor mye elektrisitet og fjernvarme samt direkte bruk av olje, gass, biobrensel som benyttes stasjonært i kommunen. Utredningen skal gi en beskrivelse av forventet energietterspørsel i kommunen fordelt på ulike energibærere, og en vurdering av hva som regnes som de mest samfunnsrasjonelle løsningene for å møte den forventede etterspørselen. En slik kartleggingen er et viktig grunnlag for å legge til rette for en rasjonell utvikling av energisystemet i fremtiden.

Innen utløpet av 2004 skal det være gjennomført en lokal energiutredning for alle landets kommuner. For å sikre energiutredningene har en form og et innhold som gjør den til et nyttig verktøy også for andre aktører, er NVE i gang med å utarbeide en veileder. Veilederen skal inneholde forslag til selve utredningsprosessen, der involvering av kommunen og andre lokale aktører er viktig. Det skal dessuten gis en oversikt over hvilken informasjon som bør tas med i selve utredningen, og hvordan informasjon om energibruk kan hentes inn fra ulike kilder. I forbindelse med utarbeidelse av veilederen vil det så langt som mulig bli lagt til rette for en effektiv datainnsamling for områdekonsesjonærene. Det er allerede etablert et samarbeid med SSB for å sikre at utnyttelse og tilgjengelighet av informasjon blir så god som mulig.

Avslutning
Vi står overfor en rekke utfordringer knyttet til den økende ubalansen i energiforsyningen. Vi trenger å gjøre oss mindre avhengig av elektrisitet. Dette er viktig både av sikkerhetsmessige, miljømessige og økonomiske grunner.

For å endre trender er det nødvendig at lokale og regionale myndigheter setter energi på dagsorden og har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse på området. Gode beslutninger fordrer kommunikasjon og samarbeid i hele det regional partnerskapet, og mye av nøkkelen til den videre utviklingen ligger i at kommunene tar aktive grep. Det er summen av beslutninger tatt av mange aktører som gjør at energibruken utvikler seg som den gjør. Og de lokale myndighetene sitter svært sentralt i dette nettverket.

Til slutt vil jeg si at jeg gleder meg til å se resultatet av dette arbeidet som Oslo kommune, Akershus og Buskerud fylkeskommuner nå tar fatt i. Lykke til, og takk for oppmerksomheten!