Foiler fra foredraget (pdf format)

God ettermiddag,
Det er en stor glede for meg å få delta på Desemberkonferansen 2004. Kristiansund blir stadig viktigere som olje- og gassby, med hovedforsyningsbase for nesten samtlige felt i Norskehavet og driftsorganisasjonssted for flere av feltene, og etter hvert også for Ormen Lange. Samtidig er letevirksomheten på vei oppover, med håp om at det vil gjøres flere spennende funn i Norskehavet.

Jeg vil begynne med å snakke om nettopp leting. Når det gjelder tilgang på leteareal i Norskehavet har det skjedd mye siden forrige konferanse.

På bakgrunn av de siste års skuffende leteresultater i umodne deler av Norskehavet, besluttet regjeringen før jul i fjor å utlyse 95 blokker, eller deler av blokker, i Nordsjøen og Norskehavet i 18. konsesjonsrunde. Dette var den nest største runden som noen gang er utlyst i umodne områder på norsk sokkel. Målsettingen med en så stor runde var å revitalisere leteaktiviteten i Norskehavet.

Industrien fulgte opp regjeringens brede utlysning med vide søknader. Alt i alt fikk 16 selskaper tildelt andeler i 16 utvinningstillatelser i 18. runde. 12 av disse utvinningstillatelsene, som dekker i alt 32 blokker eller deler av blokker, var i Norskehavet. Det ble gjennomført omfattende tildelinger både på dypt vann og i de grunnere, mindre utfordrende områdene. Tildelingene kombinert med de arbeidsforpliktelsene som ble gitt, har lagt grunnlaget for en omfattende utforskning av lite kjente deler av Norskehavet. Alt ligger derfor til rette for at målsettingen om en revitalisering av leteaktiviteten skal bli oppfylt, og vi følger utviklingen i disse utvinningstillatelsene med stor spenning.

Vi har også invitert industrien til å nominere blokker i Norskehavet for 19. konsesjonsrunde. Fristen for nominasjoner her er i februar og vi planlegger utlysning før sommeren 2005.

Også i de modne delene av Norskehavet har det vært stor aktivitet siden forrige Desemberkonferanse. Tildelingene i forhåndsdefinerte områder 2003 - TFO 2003 - var akkurat offentliggjort ved fjorårets konferanse, og som kjent ble det tildelt tre utvinningstillatelser i de modne områder i Norskehavet ifm. denne runden.

I januar i år utvidet vi det forhåndsdefinerte området noe i Norskehavet. Interessen for TFO 2004, som hadde søknadsfrist 1. oktober, har vært stor. I alt har 22 selskaper søkt om utvinningstillatelser innenfor TFO-området som inkluderer alle modne områder i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Tildelingene i TFO 2004 vil komme før jul. I januar vil jeg komme med utlysningen av TFO 2005. Denne utlysningen vil kunne inneholde utvidelser av TFO-området.

Flere av funnene på midtnorsk sokkel har betydelige petroleumsressurser – spesielt gass – som kan måle seg med tidligere utbygginger på sokkelen. Det er likevel en utfordring å sikre utbygging av disse funnene fordi de har mindre robust økonomi enn det man har vært vant til.

Et ekstra forhold som gjør det vanskelig er transportkapasiteten fra midtnorsk sokkel. Utfordringen blir å finne gode og effektive transportløsninger for feltene fra Norskehavet. Gass fra Halten/Nordland-området fraktes i dag enten gjennom Åsgard Transport til Kårstø eller gjennom Haltenpipe til Tjeldbergodden. Transportkapasiteten for rikgass sørover, gjennom Åsgard Transport, er knapp i mange år fremover. Utbyggingen av feltene Kristin og Tyrihans fører til høy utnyttelse av den ledige transportkapasiteten i Åsgard Transport.

Den knappe transportkapasiteten er en utfordring for å realisere funn i Norskehavet, men vil også kunne ha betydning for incentivene til ytterligere leting i området.

Gassco gjennomfører nå en studie av hva som er beste løsning for å sikre transport fra blant annet Skarv. Alternativene er en forsterkning av Åsgard Transport, og et nytt rør til Tampen. Resultatene fra disse studiene er planlagt å komme i februar neste år.

Utbyggingsaktiviteten på norsk sokkel er for tiden svært stor, investeringene neste år er anslått til over 80 mrd kroner. På sikt vil vi se et fall i investeringene, men det er interessant å se at flere nye prosjekter er på vei, som til en viss grad vil kunne erstatte noe av dette. I løpet av vinteren og våren 2004/2005 venter Olje- og energidepartementet å motta og behandle 7 nye utbyggingsplaner for olje- og gassprosjekter på norsk sokkel. Disse prosjektene er Skinfaks/Rimfaks IOR, Vilje (tidligere Klegg), Blane, Statfjord senfase, Trym, Volve og Fram øst. Det er viktig å påpeke at det fortsatt er knyttet usikkerhet til om prosjektene vil bli besluttet av rettighetshaverne.

De fleste av disse utbyggingsprosjektene befinner seg i Nordsjøen i nærheten av eksisterende infrastruktur. I mange tilfeller er dette ressurser som er tidskritiske i den forstand at det er avgjørende å bygge dem ut i god tid før nærliggende plattformer og annen infrastruktur stenges ned. Prosjektene omfatter utvinning av mer enn 80 millioner Sm3 oljeekvivalenter olje og gass, og vil kunne medføre investeringer på om lag 25 milliarder kroner.

I tillegg til de omtalte 7 utbyggingsprosjektene arbeider oljeselskapene med en rekke andre prosjekter som kan bli vedtatt utbygd i løpet av 2005 og 2006.

La meg gå over til de store utbyggingsprosjektene på norsk sokkel for tiden.

For Ormen Lange har det skjedd en del siden forrige Desemberkonferanse, utbyggingen ble godkjent av Stortinget i april i år. Utbyggingen av Ormen Lange er en milepæl i den norske olje- og gassvirksomheten og også et prosjekt i verdensklasse både hva størrelse og teknologiske utfordringer angår.

Ormen Lange-utbyggingen er unik og viser hva man kan få til med teknologiutvikling. Det er et krevende og imponerende arbeid som er gjort for å løse utfordringer knyttet til bl.a. vanndyp og rørlegging opp Storegga-skrenten. Utbyggingen ville ikke vært mulig uten den høye teknologikompetanse som selskapene på norsk sokkel besitter. Erfaringene fra Ormen Lange vil også komme fremtidige feltutbygginger til gode, og bidra til langsiktig verdiskaping.

Jeg vil gjerne slå fast at selv om gasseksport er drivkraften i prosjektet, er det også lagt til rette for lokal gassanvendelse. Regjeringen ønsker å støtte opp om en trinnvis utbygging av det norske markedet for naturgass. Omfattende bruk av gass innenlands bør komme først der hvor forholdene ligger best til rette for det, som for eksempel ved ilandføringsstedene. Erfaringene fra Kårstø, Kollsnes og Tjeldbergodden illustrerer nettopp dette. Men lønnsomhet er en selvsagt forutsetning for at slike prosjekter skal kunne settes i gang.

Rørledningen Langeled, som skal gå fra Nyhamna i Møre og Romsdal – via Sleipner – til Easington i Storbritannia, legges over en distanse på 1200 km. Langeled vil bli verdens lengste undersjøiske gassrørledning. Den sørlige delen av rørledningen skal være ferdigstilt i oktober 2006.

Rørledningen vil bidra til en markant økning av transportkapasiteten ut fra norsk sokkel og bidrar til større fleksibilitet i det norske gasstransportsystemet. Kapasiteten øker med 20%, til 120 mrd standard kubikkmeter – en mengde som tilsvarer hele 6 ganger den samlede elektrisitetsproduksjonen i Norge. Rørledningen vil også kunne ta annen gass enn fra Ormen Lange. Samtidig gir Langeled en viktig ny innfallsport til det britiske markedet og også til kontinentet. Dette fører til at Norge blir en enda viktigere leverandør av gass i Europa. Inkludert leveransene fra Ormen Lange vil norsk gass dekke mer enn 14 % av gassforbruket i Europa. Gassen er den mest miljøvennlige av de ikke fornybare energiformene, og gir halvparten så stort CO2-utslipp som olje. Norsk gass er dermed et viktig bidrag til å bedre miljøet i Europa, og bidra til Europas oppfyllelse av Kyotoprotokollen. Samtidig sikrer Langeled en vesentlig bedret forsyningssikkerhet for det europeiske marked.

En avtale inngått mellom den forrige olje- og energiministeren, Einar Steensnæs, og den forrige britiske energiministeren i oktober 2003 la grunnlaget for Langeled. Siden da har myndighetene i Norge og Storbritannia forhandlet om en traktat som i tillegg omfatter petroleumsprosjekter i grenseområdet rundt midtlinjen mellom de to lands kontinentalsokler. Forhandlingene har vært vanskelige, men vi tar sikte på at forhandlingene skal avsluttes innen utgangen av året.

Selv om vi nå befinner oss på Nordvestlandet har jeg lyst til å trekke frem Snøhvitprosjektet i Barentshavet, som er det andre store utbyggingsprosjektet på norsk sokkel ved siden av Ormen Lange. Jeg ser av programmet at vi også får en presentasjon om mulighetene i Barentshavet senere i dag.

Snøhvit er det første LNG-anlegget i Europa, og er i likhet med Ormen Lange et teknologisk krevende prosjekt. Vi høster nå fruktene av den sterke teknologiske satsingen hos selskaper og myndigheter gjennom mange år. Snøhvitanlegget blir meget kompakt som følge av begrenset plass på Melkøya, som dere kan se bilde av bak meg her.

Det er viktig for meg å fremheve at Snøhvitutbyggingen demonstrerer at en utbygging kan være forenlig med ivaretakelse av fiskeri- og miljøhensyn, noe som er avgjørende med tanke på ytterligere aktivitet i Barentshavet. Det er gledelig å se at oljeselskapene klarer å utvikle teknologi som møter våre miljøkrav, med hensyn til bl.a. nullutslipp. Den entusiasmen prosjektet blir mottatt med i Finnmark, er en god illustrasjon av at utbyggingen også har ivaretatt miljø- og fiskerihensyn på en god måte.

I forbindelse med årets tildelingsrunde i forhåndsdefinerte områder, hvor tildeling altså skjer før jul, er også områder rundt Snøhvitfeltet lagt ut. Utvinning av eventuelle tilleggsressurser av gass til Snøhvitfeltet representerer store muligheter. Kostnadsmessig vil eventuelle nye utbygginger dra fordel av de grunnlagsinvesteringer som er gjort. Det er satt av plass til videre utbygging på Melkøya, og jeg håper og tror at Snøhvit bare representerer begynnelsen for petroleumsutvinning i Barentshavet.

Som kjent la Olje- og energidepartementet før sommeren frem St. meld. 38 (2003-2004) Om petroleumsvirksomheten. Denne ga en beskrivelse av virkeligheten for norsk petroleumsvirksomhet, og beskrev hvilke tiltak regjeringen ønsker å sette inn i tiden fremover. De temaene jeg har berørt hittil er også sentrale i meldingen. Et annet viktig tema i meldingen er nettopp kostnadsutfordringene.

Hovedansvaret for kostnadene ligger på industrien selv og på partene i arbeidslivet, men også myndighetene har ansvar gjennom å legge til rette for at oljeindustrien møter en forutsigbar og effektiv myndighetsbehandling av sine prosjekter. Vi legger nå betydelig innsats i å vurdere forbedringsmuligheter.

Det er viktig å understreke at kostnadsutfordringene ikke kun handler om å få til kostnadskutt. Like mye handler det om å jobbe smartere – å få mest mulig ut av de ressursene vi setter inn – enten det gjelder arbeidskraft, miljøtiltak, sikkerhetstiltak eller nye investeringer. Alle må bidra her – ingen steiner bør være ”usnudde”, og ingen kuer for hellige til å bli utfordret. Noen vil kanskje påpeke at dette er vanskelig med dagens høye olje- og gasspriser. Men det er nettopp når prisene er høye at vi må bruke de mulighetene denne handlefriheten gir.

Hovedbudskapet i oljemeldingen er at vi på en økonomisk forsvarlig måte må utnytte mest mulig av petroleumsressursene på norsk sokkel. For at vi skal oppnå dette, er det påkrevd med effektivitet i alle ledd – både hos oljeselskapene og hos myndighetene.

Både Snøhvit og Ormen Lange er prosjekter i verdensklasse hva størrelse angår, og bidrar betydelig til den høye utbyggingsaktiviteten vi ser for tiden. Det vil fortsatt være gode muligheter på sokkelen i lang tid fremover, men selv om vi nå ser en positiv utvikling når det gjelder utbygging av mindre felt, er det ikke til å unngå at vi på sikt må innstille oss på lavere utbyggingsaktivitet på norsk sokkel. La oss derfor løfte blikket noe, og se på de mulighetene som finnes for norsk leverandørindustri utenfor norsk sokkel.

Norsk leverandørindustri er blant verdens ledende. Behovet for investeringer i energisektoren internasjonalt er stadig økende, og dette gir også store muligheter for norsk leverandørindustri. Norsk leverandørindustri er svært godt rustet til internasjonal konkurranse, som vi allerede har sett flere eksempler på.

Regjeringen støtter opp om leverandørindustriens satsing utenlands, og bidrar til internasjonaliseringen gjennom bl.a. INTSOK. Både større og mindre bedrifter støttes gjennom denne organisasjonen. Senest for noen få uker siden besøkte jeg tre småbedrifter i Rogaland som har klart å ”slå gjennom” internasjonalt. Det er svært gledelig å se eksempler på at satsingen lykkes, og jeg er trygg på at vi vil få se flere eksempler i tiden som kommer.

I følge tall fra IEA (International Energy Agency) vil det på verdensbasis være nødvendig med investeringer i størrelsesorden 4 milliarder kroner per dag frem til 2030 for å møte etterspørselen etter olje og gass i verden. Med andre ord er det et stort potensial for norske leverandørbedrifter, som vi må sørge for å utnytte.

I 2001 leverte norskbaserte leverandørbedrifter for 90 mrd kroner inklusiv norsk sokkel. Dette utgjør ca 10 prosent av det globale offshoremarkedet for petroleumsrelaterte varer og tjenester. Norske leverandørbedrifters omsetning ute har økt i perioden 1995-2003 fra 15,5 mrd. kroner til ca. 25 mrd kroner, tilsvarende en årlig økning på 10 prosent. Ifølge INTSOKs vurderinger vil det være mulig å øke norsk leverandørindustris omsetning i utemarkedene til hele 80 mrd kroner innen 2010.

Man kan få inntrykk av i den offentlige debatten at norsk petroleumsindustri bidrar til store uforsvarlige utslipp, at vi er miljøverstinger, og at utslippstillatelser gis uforsvarlig saksbehandling av myndighetene. Det er nok ikke i denne salen man finner flest representanter for dette synet. Det er viktig at også de som er kritisk til petroleumsvirksomheten slipper til i den offentlige debatten, og vi skal ikke være overrasket over at mediene fokuserer på konfliktstoff, men resultatet i dag er en betydelig fokus på petroleumsaktiviteten som et problem. Vi må innse at det er en utfordring at petroleumsnæringen sliter med å komme til orde.

Alle vi som har tro på denne næringen, og ser mulighetene den gir, har et ansvar for å få frem de gode sidene ved næringen. Vi vet at petroleumsvirksomheten i Norge drives etter svært høye standarder. Når det gjelder miljøhensyn, er jo realiteten at norsk petroleumsindustri er verdensledende – utslippsreduserende teknologiske løsninger blir tatt i bruk så snart de er kostnadseffektive, og forskningsinnsatsen for å finne miljøvennlige løsninger er stor.

Det påstås at myndighetene tar snarveier i saksbehandlingen av utslippstillatelser. Dette kom sist opp i forbindelse med uttauingen av riggen Eirik Raude, som skal bore letebrønner i Barentshavet. Jeg mener at situasjonen er den motsatte, nemlig at søknader om utslippstillatelse blir behandlet svært grundig.

Det er helt avgjørende for petroleumsnæringen at den har legitimitet for å sikre framtidige vekstvilkår. Næringens legitimitet er avhengig av at det er tillitt til det vi driver med – i dette ligger det også å tydeliggjøre at vi tar miljøansvar. Alle som har interesse for denne næringen har et ansvar for det bildet som skapes.

Noen forsøker å gi inntrykk av at det bare er rike oljeselskaper som drar nytte av oljevirksomheten. Faktum er at vi har et meget godt system for å sikre at petroleumsinntektene bidrar til det norske samfunn. Gevinstene ved å sikre langsiktig lønnsom aktivitet kommer først og fremst det norske samfunn til gode, og den norske velferdsstaten hadde sett ganske annerledes ut uten de inntektene olje- og gassvirksomheten gir. Med dagens skattesats på 78%, vil petroleumsnæringen bidra med ca 200 milliarder kroner kommende år. Vi må heller ikke glemme at virksomheten har positive virkninger også utenfor vår egen andedam – norsk gass spesielt bidrar til å sikre europeisk energiforsyning, styrker forsyningssikkerheten, og er et mer miljøvennlig energialternativ for Europa.

I verdensmålestokk fremstår Norge som en enestående suksesshistorie når det gjelder å utnytte olje- og gassressurser på en samfunnsmessig god måte. Dette er noe vi skal være stolte av!

Takk for oppmerksomheten.