Foiler fra foredraget (pdf format)

God morgen!
Takk for denne anledningen til å snakke til den mangfoldige forsamlingen som Miljøforum er. Hvorfor trenger vi Miljøforum? Med det fokus spørsmål i skjæringspunktet mellom petroleum og miljø har i den offentlige debatten gir svaret seg nærmest selv.

Det er ingen tvil om at vi trenger en arena som denne der aktuelle spørsmål presenteres og diskuteres på en grundig og god måte. Her kommer viktige aktører – fra industrien, miljø- og fiskeriorganisasjonene, forskning og forvaltning – sammen for å diskutere de utfordringene vi står overfor.

Miljøforum er Konkrafts miljøverktøy. Næringens konkurransekraft skal opprettholdes, og miljømålsetningene skal nås. Jeg tror at åpenhet og dialog mellom oss som er her i dag er helt nødvendig for at miljømålsetningene skal nås på en kostnadseffektiv måte.

Jeg vil også berømme Miljøforum for evnen til alltid å sette de mest aktuelle temaene på agendaen. I år er nordområdene og sameksistens i nord et hovedtema. Det er også hovedtema for mitt innlegg.

Det globale energiperspektivet – klimautfordringen
Jeg vil starte med å gi dere mine vurderinger og synspunkter i den løpende, og i de siste uker, svært levende debatt om hvilken plass petroleumsvirksomhet i nordområdene har.

Skillelinjene har vært klare lenge, noen mener petroleumsvirksomhet i nord ikke bør eller skal forekomme under noen omstendigheter, andre argumenterer for at petroleumsvirksomhet i nord har en plass, men under bestemte forutsetninger. Denne regjeringen, og et stort flertall på Stortinget, mener at det skal legges til rette for en langsiktig produksjon av olje og gass fra norsk kontinentalsokkel, herunder også fra nordområdene.

Jeg vil gjerne invitere til en ryddig diskusjon rundt disse temaene, hvor jeg håper vi kan holde klart for oss når vi diskuterer klimavirkninger av verdens forbruk av fossile brensler, og når vi diskuterer vilkår for fortsatt aktivitet i Barentshavet syd.

I følge World Energy Outlook for 2004 fra IEA, stadfestes det igjen at verdens energibehov vil være 60% høyere i 2030 enn i dag, og at fossile energibærere vil være den dominerende kilden til å dekke dette energibehovet. For meg er det klart at verden trenger mer energi – og at deler av dette energibehovet vil være i form av fossile brensler. Det er min ambisjon at Norge også i fremtiden skal ha en rolle som en ledende energinasjon. En forutsetning for å oppnå dette, er imidlertid at vi gjennom kontinuerlig fokus på utvikling av ny teknologi gjør det mulig å blant annet operere i miljøfølsomme områder og utvinne olje og gass i eksisterende felt enda mer effektivt enn i dag. Utslipp av klimagasser per produsert enhet i Norge er lavt i forhold til land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Det er viktig at internasjonale klimautfordringer løses gjennom internasjonale avtaler. Det er derfor svært positivt at Kyotoprotokollen nå vil tre i kraft. Norge tar sin del av ansvaret med å redusere utslipp av klimagasser, i form av utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. I tillegg har regjeringen satset sterkt på å videreutvikle mulighetene for C02-håndtering. Norge som nasjon, da mener jeg både myndighetene og relevante selskaper, har et stort fokus på teknologiutvikling i hele verdikjeden. For å illustrere dettet nevner jeg deltakelse i Carbon Sequestration Leadership Forum, det internasjonale hydrogeninitiativet, etablering av fondet for innovasjonsselskapet i Grenland og regjeringens satsing på forskning på området.

Jeg vil også være tydelig på at regjeringen i gjenåpningen av Barentshavet syd bestrebet seg på å gi et best mulig beslutningsgrunnlag for Stortinget. Hele Barentshavet syd ble åpnet i 1988, og vi må ikke glemme det store utredningsarbeidet som lå til grunn for Stortingets beslutning den gang. Til forskjell fra da, har vi nå utredet mulighetene for helårig petroleumsaktivitet.

Hva er konsekvensene av å ikke ha petroleumsaktivitet i Barentshavet? I følge ODs ressursrapport vil da omkring 1/3 av de uoppdagede ressursene ikke bli utvunnet. Vi vil med andre ord ikke nå den langsiktige utviklingsbanen, med de konsekvenser det vil ha for videreutvikling av velferdsstaten og vårt samfunn for øvrig.

En annen dimensjon i denne diskusjonen er at vi må forvente større petroleumsaktivitet, også offshore, på russisk side av Barentshavet i årene som kommer. Når vi vet at Norge ligger i verdenstoppen i forhold til å ivareta og bruke teknologi som reduserer miljøfarlige utslipp til et minimum (null), er det for meg et tankekors hvis norske selskaper i det samme geografiske området ikke skal kunne drive petroleumsaktivitet innenfor norske rammer og krav.

Sem–erklæringen
Før jeg går videre, vil jeg minne om hva regjeringens tiltredelseserklæring, Sem – erklæringen, sa om petroleumsvirksomhet i nordområdene. Sem – erklæringen er bakgrunnen for både arbeidet med ULB og den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet.

I Sem – erklæringen står det at samarbeidsregjeringen vil:
"foreta en konsekvensutredning av helårig petroleumsvirksomhet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover. Inntil en slik plan er på plass åpnes ikke Barentshavet ytterligere for petroleumsvirksomhet."

Om forvaltningsplanen står det i Sem – erklæringen at samarbeidsregjeringen vil:
"legge opp til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet, der hensynet til miljø, fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport vurderes samlet."

Sem – erklæringen bestilte altså to produkter, og regjeringen leverer på begge. Utredningen om helårig petroleumsvirksomhet er allerede ferdigstilt, og både regjeringen og Stortinget har fattet vedtak i saken. Arbeidet med forvaltningsplanen er godt i gang og arbeidet vil legges frem for Stortinget våren 2006. Det må presiseres at det ikke var en forutsetning i Sem – erklæringen at ULB og en beslutning om fremtidig petroleumsvirksomhet i Lofoten - Barentshavet skulle avvente forvaltningsplanen. Tvert imot var det slik at dette var to separate arbeid, som da følgelig også avleveres hver for seg. ULB har hatt to formål. Den var grunnlag for regjeringens beslutning om helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet, samtidig som den inngår som en av grunnlagsstudiene for forvaltningsplanen.

Jeg mener det er viktig å presisere dette, slik at eventuell debatt og diskusjon senere har et riktig utgangspunkt. Jeg vil komme tilbake til både ULB og arbeidet forvaltningsplanen senere i foredraget.

Kort historikk – virksomhet i Barentshavet og ULB-prosessen
Petroleumsvirksomhet er ingen ny virksomhet i Barentshavet. Deler av Tromsøflaket ble åpnet i 1979, og de første utvinningstillatelsene ble tildelt i femte konsesjonsrunde i 1980. Området ved Tromsøflaket ble vedtatt utvidet i 1985, mens hele Barentshavet syd formelt ble åpnet for lete-virksomhet i 1989.

Den første letebrønnen ble boret i Barentshavet syd i 1980. Pr. dato er det tildelt ialt 41 utvinningstillatelser og boret 61 letebrønner i området. Det er påvist en rekke mindre og middels store funn, hovedsakelig gass. Gassfeltet Snøhvit er det eneste feltet som hittil er vedtatt utbygget. Det er også påvist olje i Barentshavet, men det er foreløpig ikke levert inn planer for utbygging og drift av disse funnene.

ULB
Da samarbeidsregjeringen tiltrådte i 2001 så den et behov for at konsekvensene av helårig petroleumsvirksomhet i nordområdene burde utredes før en videreførte aktiviteten i disse områdene. Dette ble som nevnt skrevet inn som et eget punkt i Sem – erklæringen, og all petroleumsaktivitet i Barentshavet ble innstilt i påvente av denne utredningsprosessen.

Det ble satt sammen en styringsgruppe for å lede arbeidet med utredningen bestående av Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet og Olje- og energidepartementet. I alt ble det gjennomført 26 faglige grunnlagsutredninger for ULB om forskjellige temaer. Disse ble sammenstilt i en faglig rapport som ble ferdigstilt i juli 2003. Både sammendragsrapporten og grunnlagsutredningene ble lagt frem på brede offentlige høringer. I tillegg ble det avholdt egne høringsmøter med spesielt berørte interessegrupper og lokale myndigheter.

15. desember 2003 fattet regjeringen sin beslutning i saken. For Barentshavet besluttet regjeringen å åpne for videre helårig petroleumsvirksomhet i de allerede åpnede områdene i Barentshavet syd, med visse unntak. Unntakene var de kystnære områdene i Troms og Finnmark og de særlig verdifulle områdene: polarfronten, iskanten, Bjørnøya og Tromsøflaket.

For Nordland VI husker sikkert de fleste i salen at regjeringen ikke åpnet for videre petroleumsvirksomhet i dette området. Det ble sagt at en nærmere vurdering av dette spørsmålet vil bli foretatt når den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet foreligger.

Regjeringens beslutning for nordområdene ble også lagt frem for Stortinget i oljemeldingen (St. meld. nr. 38 (2003-2004)) og et bredt flertall i Stortinget stilte seg bak regjeringens vurderinger.

Inst. S. nr. 249 – 2003-2004: Flertallet (Ap, H, Kr. f) "viser til Regjeringens beslutning om å tillate fortsatt petroleumsaktivitet i Barentshavet sør, med unntak av noen særlig verdifulle områder. Flertallet viser til at store deler av Barentshavet sør dermed er tilgjengelig for petroleumsaktivitet, og at Regjeringen allerede har inkludert de modne områdene rundt Snøhvit i utlysningen til tildelinger i forhåndsdefinerte områder 2004 (TFO 2004)."

Dette er korte utdrag fra petroleumsvirksomhetens historie i Barentshavet. Jeg har valgt å si litt om dette i dag fordi man har en tendens til å glemme historien når man omtaler aktiviteter som nå planlegges i Barentshavet. Vi har altså holdt på lenge i dette området, ca. 25 år. Regjeringen bestemte seg i 2001 for å gjennomføre ekstra utredninger for å få belyst om aktivitet i dette allerede åpnede området var forsvarlig, og både regjeringen og Stortinget konkluderte med at en ønsket videre aktivitet. Forutsetningen for videre aktivitet var imidlertid at det ble satt strenge miljøkrav til virksomheten.

Det var altså et politisk utgangspunkt for ULB. Hvorvidt ULB kan kalles en konsekvensutredning eller en utredning, er mindre viktig. Så lenge innholdet i utredningen oppfyller alle relevante krav, som er situasjonen i dette tilfellet, er jeg trygg på at beslutningene vi har tatt i ettertid er basert på et tilstrekkelig og faglig grundig grunnlag.

Petroleumsvirksomhet i nord betyr både betydelige utfordringer og store mulige gevinster. La oss se på gevinstene først.

Ressurspotensialet i Barenthavet
Barentshavet syd er det minst utforskede havområdet på norsk sokkel, og kan karakteriseres som et umodent område med stort potensial for å gjøre store nye funn. Om lag en tredjedel av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel er antatt å ligge i den norske delen av Barentshavet, noe som gjør dette området meget viktig i den videre utviklingen av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel.

Ringvirkninger på land
Offshoreaktivitet i nord vil også få positive ringvirkninger på land i regionen. Se bare på Snøhvitutbyggingen. Snøhvit innebærer et løft for regionen, og vil på sikt bidra til et større og mer allsidig arbeidsmarked. Statoil anslår at anlegget vil gi mellom 350 og 400 nye arbeidsplasser i Hammerfest, hvorav 160 vil bli på LNG-anlegget.

Utbyggingen gir en kompetanseoppbygging i regionen og skaper et miljø for arbeidsplasser som krever høy kompetanse. Dette vil også kunne ha betydning for andre næringer. Og - kanskje viktigst av alt: Snøhvit har gitt optimisme og pågangsmot i regionen.

Miljøteknologi som konkurransefortrinn
Prosjektene på norsk sokkel er helt i front internasjonalt når det gjelder å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Både teknologier som er utviklet spesielt for å ivareta miljøhensyn, som de ulike konseptene for rensing av produsert vann, men også sub-sea-løsninger som blant annet er valgt for Snøhvit, gir redusert miljøbelastning. Den planlagte injeksjonen til undergrunnen av 700 000 tonn CO ₂ fra naturgassen på Snøhvit er også en unik miljøløsning som skaper oppmerksomhet internasjonalt.

Vanskelige klimatiske forhold og sårbare miljøforhold i nordområdene krever mye av petroleumsaktiviteten. Miljøutfordringene i nord bidrar til å "pushe" teknologutviklingen, og kan gi norsk industri og norske forskningsmiljøer ny kompetanse og et viktig konkurransefortrinn.

Kort sagt: Vi har mye å vinne på økt petroleumsaktivitet i nord, og vi er rede til å møte utfordringene slik aktivitet innebærer! La meg nå gå nærmere inn på hvordan vi vil møte disse.

Strenge miljøkrav til virksomheten i nordområdene – krav i ULB
Samtidig som Barentshavet syd er en svært interessant petroleumsprovins, er det også et område som er rikt på marine ressurser. Nettopp av hensyn til marine ressurser og havmiljøet, satte regjeringen gjennom ULB-prosessen strenge krav til petroleumsvirksomheten i Barentshavet.

Under normal drift skal det ikke være utslipp til sjø av produsert vann, borekaks eller slam fra petroleumsvirksomheten i dette området. Med normal virksomhet menes all planlagt virksomhet. Dette inkluderer altså også letevirksomhet. Boring av den øverste seksjonen i en brønn, det såkalte topphullet, ble unntatt fra kravet om ingen utslipp fordi dette utslippet ikke ventes å ha negativ effekt på miljøet. De nye etablerte kravene i Barentshavet er en vesentlig skjerping av kravene sammenlignet med hva som gjelder andre steder på norsk sokkel, og gjør at miljøkravene som er satt til petroleumsvirksomheten i Barentshavet er av de strengeste i verden.

I den senere tid har det fra noen blitt hevdet at regjeringen ikke står fast på de rammene som ble satt for virksomheten i Barentshavet, når det nå ved de kommende boringene i Barentshavet gis tillatelse til begrensede utslipp i forbindelse med boring av topphullet. Dette er ikke riktig. Myndighetene har hele tiden vært klare på hva som ligger i definisjonen av ingen utslipp. Både i ULB og oljemeldingen er dette detaljert omtalt.

Fremtidig aktivitet, inkl de tre planlagte leteboringene
I etterkant av de politiske avklaringene både i regjering og Storting om petroleumsvirksomhet i Barentshavet, har regjeringen fulgt opp på flere områder:

I TFO 2004 er områder rundt Snøhvit gjort tilgjengelige for industrien. For å få en god industriell utvikling på Snøhvit er det viktig at tilleggsressurser kan påvises, slik at feltet kan utvikles videre. Tildelingene i TFO 2004 er i sluttfasen, og jeg vil i desember kunngjøre utfallet av denne runden.

I forbindelse med nominasjonen til 19. konsesjonsrunde har jeg bedt oljeselskapene nominere blokkene de mener bør inkluderes i denne runden. Nominasjonene kan omfatte de fleste områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet i Norskehavet og Barentshavet syd. Områdene som ble unntatt petroleumsvirksomhet i forbindelse med behandlingen av ULB er naturligvis ikke tilgjengelige for nominasjon. Jeg tar sikte på å utlyse 19. konsesjonsrunde før sommeren 2005, og tildeling av nye utvinningstillatelser er planlagt første kvartal 2006. Det har ikke vært tildelt utvinningstillatelser i Barentshavet syd siden 1997. Jeg håper at avklaringene rundt rammevilkårene for petroleumsvirksomheten i Barentshavet vil føre til større interesse fra oljeselskapene i dette området enn hva vi har erfart de senere årene.

Tre letebrønner planlegges nå gjennomført i løpet av vinteren 2004/ 2005 i allerede tildelte utvinningstillatelser. Dette er interessante boringer som forhåpentligvis vil bidra til en videre utvikling av petroleumsvirksomheten og bedre forståelse av ressurspotensialet i Barentshavet. Hydro er operatør for den første boringen, mens Statoil har operatøransvaret for de to etterfølgende. De planlagte boringene vil være de mest miljøvennlige leteboringene som er gjennomført på norsk sokkel. Gjennom boringene har industrien mulighet til å vise at den er i stand til å møte de utfordrende miljøkravene som er satt til virksomheten i nordområdene, og jeg forutsetter at Statoil og Hydro forholder seg til de rammene regjeringen har nedfelt.

Jeg vil, i lys av siste ukes debatt, påpeke at disse søknadene fra myndighetenes side behandles etter vanlige regler for saksbehandling. Det er ikke noe nytt eller ekstraordinært ved SFTs behandling, og jeg har tillitt til at SFT gjør sine vurderinger på et faglig solid grunnlag.

Helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet
La meg avslutningsvis si noe om arbeidet med den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet. Fra Regjeringens side har vi helt fra starten hatt fokus på det sårbare økosystemet i Barentshavet og miljøutfordringene ved all type aktivitet i dette området. Sem-erklæringen la grunnlaget for det grundige arbeidet med en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet.

Det er en forutsetning at virksomhet i området skal drives på en måte som sikrer den overordnede miljøkvaliteten i havområdet, og at det legges til rette for verdiskapning gjennom bærekraftig utnyttelse av ressursene. Prinsippet om slik økosystembasert forvaltning er innarbeidet i flere internasjonale avtaler og fora. Gjennom arbeidet med forvaltningsplanen ligger Norge langt fremme i å omskape denne tenkingen til praktisk politikk.

Forvaltningsplanen er en bred prosess og baseres på fire sektorvise utredninger. ULB er en av disse. Alle utredningene er nå ferdigstilt. Neste fase i arbeidet er å sammenstille påvirkningene som er identifisert gjennom de sektorvise utredningene, vurdere konsekvenser av påvirkningene og vurdere disse opp mot miljøkvalitetsmål. En bredt sammensatt faggruppe på myndighetsnivå skal utarbeide det faglige grunnlaget for en helhetlig forvaltningsplan. Det planlegges også etablert et eget forum for konsultasjon med interessegrupper. Forvaltningsplanen skal være ferdig våren 2006.

Vi går en spennende tid i møte i nordområdene. Jeg håper at Barentshavet kan etablere seg som en verdifull petroleumsprovins med stor aktivitet i årene som kommer, innenfor de strenge miljøkrav som er satt til virksomheten i dette området.

Jeg forventer også at den videre diskusjonen og debatten om petroleumsvirksomhet i nord kan skje på en ryddig og konstruktiv måte. Jeg skal bidra så godt jeg kan fra mitt ståsted.

Takk for oppmerksomheten!