Historisk arkiv

Innlegg i Stortingsdebatten om løyve til overføring av vatn gjennom bygging av ein tunnel mellom Breidalsvatnet og Raudalsvatnet. [ St. prp. nr. 49 (2004-2005) og Innst. S. nr. 218 (2004-2005)], 8. juni 2005

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Olje- og energidepartementet

Innlegg i Stortinget 8. juni 2005 i forbindelse med Stortingets behandling av St. prp. nr. 49 (2004-2005) om løyve til overføring av vatn gjennom bygging av ein tunnel mellom Breidalsvatnet og Raudalsvatnet

President, Stortinget skal i dag gi samtykke til at det gis konsesjon for å overføre vann mellom Breidalsvatnet og Raudalsvatnet i Skjåk kommune i Oppland.

Samtykket innebærer en optimalisering i et område med kraftutbygging som har vært preget av to reguleringsmagasiner fra 1940-tallet. Vi får på den måten et tilskudd av ren og fornybar vannkraft gjennom å utnytte eksisterende vannkraftstruktur enda bedre ved svært moderate inngrep. Prosjektet gir en langt mer effektiv og miljøvennlig ressursutnyttelse enn om vi skulle gjennomført utbygginger av tilsvarende størrelse i urørte områder.

Dette overføringsprosjektet til Glommens og Laagens Brukseierforening skiller seg både teknisk og inngrepsmessig fra Øvre Otta-prosjektet som Stortinget behandlet i 1999. De fleste sideelvene fra prosjektet den gang ble vernet i forbindelse med suppleringen av verneplanen for vassdrag som Stortinget vedtok i februar. Det prosjektet som Stortinget skal ta stilling til i dag tar ikke inn en eneste sideelv, men er begrenset til tapping av vann gjennom en tunnel mellom to om lag 60 år gamle magasiner. Vi har derfor ingen ”omkamp” i dag i forhold til den saken Stortinget behandlet i 1999, slik SVs representanter i komiteinnstillingen har antydet.

Regjeringen følger her opp tidligere føringer fra Stortinget som blant annet har kommet til uttrykk ved behandlingen av Vasskraftmeldinga og Forsyningssikkerhetsmeldingen.

Regjeringens forslag innebærer at det blir bygget ut ny kapasitet på ca. 125 GWh pr. år. Dette tilsvarer det årlige forbruket til over 6000 husstander.

Regjeringen har lagt vekt på lokalsamfunnets og regionens sterke ønske om en utbygging i området. For en liten utkantkommune vil dette prosjektet bety mye økonomisk gjennom konsesjonsavgifter og konsesjonskraft, og ved inntekter fra naturressursskatt og eiendomsskatt. I tillegg vil prosjektet gi godt med arbeidsplasser til folk i dalføret i anleggsperioden.

Jeg har også merket meg den positive holdning til prosjektet som både fylkesmannen og fylkeskommunen har gitt til kjenne. Det har vært sjelden kost med en slik samstemthet om et kraftutbyggingsprosjekt de senere årene som vi her er vitne til.

Jeg registrerer derfor med tilfredshet at det nå ligger an til at Regjeringens forslag vil få et solid flertall i Stortinget i dag.

Jeg er sterkt opptatt av at vi setter inn tiltak for å skape balanse mellom tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet. Dette gjør vi gjennom å ha fokus på forbrukssiden gjennom det arbeidet som bl. a. gjøres av Enova, men vi må også fokusere på å bygge ut ny kapasitet der det kan gjøres på en miljøvennlig måte.

President, vannkraften vil fortsatt være vår viktigste miljøvennlige energikilde i mange år fremover. Vannkraft i form av småkraftverk vil gi et betydelig tilskudd av ny kraft. Det er dessuten fortsatt mulig å få en god del mer kraft ut av de eksisterende vannkraftverkene våre ved hjelp av opprustinger og utvidelser. Denne regjeringen har lagt godt til rette for at vi skal kunne få utnyttet dette potensialet i årene som kommer.

I Sem-erklæringen går da også regjeringspartiene inn for at eksisterende vannkraftstruktur må utnyttes bedre. Det prosjektet vi behandler i dag er det beste eksempel i så måte.

I den tid Samarbeidsregjeringen har vært i virksomhet er det gitt tillatelse til vannkraftprosjekter med en produksjonskapasitet på om lag 2,1 TWh. Dette tilsvarer det samme volumet som det ble gitt tillatelse for i hele perioden fra 1991 til oktober 2001.

Dette viser med tydelighet at vannkraftepoken ikke er over, men vi har sett en vridning fra store nye prosjekter over til den type prosjekter som jeg nettopp har beskrevet.

Det vil uansett være slik at vi må veie miljøulempene i det enkelte prosjekt opp mot fordelene, og dette må gjøres uavhengig av størrelsen på prosjektet. Gjennom konsesjonssystemet vil det bli vurdert om miljøvirkningene er akseptable i forhold til nytten.

For å stimulere til nye prosjekter er det viktig for potensielle utbyggere å ha forutsigbare rammevilkår innenfor konsesjonssystemet. Jeg er derfor glad for at et bredt flertall i komiteen peker på viktigheten av dette i sin innstilling. Det har denne regjeringen bidratt med i stort monn med en rekke tiltak for forenklinger og forbedringer.