Samferdselsminister Torild Skogsholm
Veg- og trafikkdagene ved NTNU,
Trondheim, 11. september 2002

Nullvisjonen – Vet politikerne hva de har vedtatt?

Jeg vil først få takke for invitasjonen til Veg- og trafikkdagene her på NTNU og muligheten til å si litt både om mitt syn på nullvisjonen, og om Regjeringens satsing på trafikksikkerhet i tiden som kommer.

Trafikkulykker er et av våre alvorligste samfunnsproblem. De er mange, og de rammer ofte hardt og brutalt. I løpet av ett år i vegtrafikken mister omtrent like mange mennesker livet som i resten av transportsektoren i løpet av 15 år. Om lag 12 000 mennesker skades og drepes årlig på norske veger. Av disse mister rundt 300 livet, og om lag 1 400 påføres alvorlige eller meget alvorlige skader.

Allikevel henter vi ofte fram ordet uvirkelig når vi skal omtale en alvorlig trafikkulykke. ”Det skjer ikke meg”, tenker vi. En ulykke er liksom noe som kun rammer andre, inntil vi selv eller noen som står oss nær blir utsatt for en tragedie og dens følger.

En trafikkulykke er ikke uvirkelig. Den er av denne verden! Den er et resultat av en ”farlig blanding”, nemlig kombinasjonen av mennesker og tekniske systemer og innretninger som heller aldri kan bli helt fullkomne.

Som samfunnsborgere og som medmennesker, har vi derfor både en rett – og bortimot en plikt til å engasjere oss, i hva som må gjøres for at trafikken skal bli tryggere. Som samferdselsminister er jeg glad for at folk bryr seg om trafikksikkerhetsarbeidet, og at de går sammen i organisasjoner og konkrete aksjoner eller deltar i offentlig ordskifte om slike spørsmål. Vi trenger folk som bryr seg – og som presser på! Det er meget viktig, og jeg er glad for at også Veg- og Trafikkdagene setter sikkerhet øverst på dagsorden.

Bedre sikkerhet i transportsektoren er gitt høyeste prioritet i stortingsmeldingen Nasjonal transportplan (NTP) 2002 – 2011. I innstillingen uttaler en samlet samferdselkomité, fra alle partier på Stortinget: Komitéen vil legge nullvisjonen til grunn for prioriteringene innen samferdselssektoren. Visjonen er ingen drepte eller livsvarig skadde i trafikken. Det innebærer at innsatsen må rettes mot områder der det kan ventes størst skades- og ulykkesreduserende effekt.

Det er djerve ord, og en krystallklar marsjordre fra landets nasjonalforsamling.

Jeg akter å ta det på alvor. Og jeg akter å snakke sant om hva som virker og ikke virker i trafikksikkerhetsarbeidet. Jeg vil ikke være blant de som prøver å få folk til å tro at bare vegene blir brede nok og bilene nye nok, så kan vi føle oss trygge i trafikken. Slik er det ikke. Jeg er ikke imot gode veger og trygge biler, tvert imot, men det er ikke det som først og fremst berger liv. En dårlig veg er ingen unnskyldning for å sette andre menneskers liv i fare.

Hvis det var motorveger og lave bilavgifter som var oppskriften, skulle land som USA, Tyskland og Danmark vært trygge land å ferdes på vegene i. Slik er det ikke. Norge ligger på verdenstoppen i trafikksikkerhet – mens for eksempel USA ligger blant verstingene i den vestlige verden med mer enn dobbelt så høy dødsrisiko som i Norge.

Det meste av trafikksikkerhetsarbeidet handler derfor ikke om tekniske framskritt, men om mennesker og hvordan mennesker oppfører seg.

Vi vet at dersom alle bilførere respekterte fartsgrensene, kunne femti menneskeliv vært spart – hvert eneste år. Vi vet at fylla dreper i trafikken, og at strenge regler og straffer mot promillekjøring redder liv. Vi vet at dersom en skoleunge blir påkjørt av en bil som holder 50 km/t forbi en skole, vil ungen med stor sannsynlighet bli drept eller meget alvorlig skadet. Dersom bilføreren hadde holdt 30, ville ungen med stor sannsynlighet komme fra det uten alvorlige skader.

Alt dette – og mye mer – vet vi om trafikksikkerhet. Og fordi Norge har vært flinkere enn mange andre land til å ta hensyn til denne kunnskapen, ligger vi også godt an internasjonalt når det gjelder trafikksikkerhet. Til tross for kraftig trafikkvekst de siste 30 årene, har antall drepte gått ned over tid, med unntak av de siste fem årene hvor utviklingen synes å ha stoppet opp. Mangel på kunnskap kan føre oss på – bokstavelig talt – ville veger. Når så slik mangel på kunnskap kombineres med bråkjekkhet og trafikkfarlige holdninger, kan trafikksikkerhetsarbeidet bli svekket. Derfor bør vi ta avstand fra lettvinte og populistiske utspill og løsninger – slik som det nylig er kommet fra bilgale guttunger i mannekropp i bladet Autofil.

Jeg merker meg at både NAF og Trygg Trafikk klart har distansert seg fra slike lettvinte forklaringer og løsninger. Det synes jeg er svært oppløftende. Og jeg regner også med at størstedelen av bilbransjen har mer seriøse holdninger og et mer faktabasert grunnlag for sitt arbeid med trafikksikkerhet.

På grunnlag av det høye antallet skadde og drepte i trafikken ble strategiplanen Trafikksikkerhet på veg 2002-2011 lagt fram i forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan 2002-2011. Strategiplanen gir en samlet framstilling og til dels utdyping av tiltak og prioriteringer for vegene og vegtrafikken i Nasjonal transportplan, og har lagt grunnlaget for handlingsprogrammet som ble ferdigstilt og utgitt i mars i år under navnet Nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet på veg 2002-2011. Vegdirektoratet har hatt ansvaret for å utarbeide dette handlingsprogrammet i nært samarbeid med Politiet og Trygg Trafikk.

I denne handlingsplanen skisseres en rekke tiltak for å bedre trafikksikkerheten på veg i Norge.

I tillegg til en slik hovedprioritering av tiltak, tar Regjeringen også på alvor den utrygghet mange føler som ferdes på for eksempel rasutsatte veger. Den forrige Bondevik-regjeringen la høsten 1999 fram en egen handlingsplan for forsterket satsing på rassikring. Jeg vil i årene som kommer videreføre og forsterke denne satsingen på å forebygge rasulykker. Det vil også bli arbeidet med å utvikle bedre rasvarsling og andre varslingssystemer for vær- og føreforhold.

I Nasjonal transportplan 2002-2011 og i strategiplanen er visjonen om ingen drepte og ingen livsvarig skadde lagt til grunn for det langsiktige trafikksikkerhetsarbeidet innen vegsektoren. Visjonen betyr at Regjeringen, i tillegg til å føre en politikk med mål å redusere totalt antall ulykker, vil sette et sterkt fokus på virkemidler som kan redusere de alvorligste ulykkene.

Nullvisjonen, som altså arbeidet med nasjonal transportplan, strategiplanen og handlingsplanen er forankret i, er ment å være et felles fundament for trafikksikkerhetsarbeidet i departementer, vegvesen, politi, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, organisasjoner og for den enkelte trafikants atferd.

En kritikk jeg ofte hører når jeg snakker om denne visjonen, er at den ikke er realistisk. Jeg vil hevde at som en visjon er den absolutt realistisk. Ingen kan forvente at vi ved å snakke i store ord skal løse dette samfunnsproblemet. Men ved å presentere denne visjonen, sørger vi for at alle aktører i transportsektoren har noe å strekke seg etter. Et sterkt fokus på visjonen vil i seg selv kunne legge grunnlag for en reduksjon i antall skadde og drepte.

Visjonen betyr altså et sterkere fokus på de alvorligste ulykkene enn tidligere. Reduksjon i antall møteulykker, utforkjøringsulykker og ulykker med myke trafikanter vil derfor stå sentralt i trafikksikkerhetsarbeidet.

I strategiplanen pekes det på at ingen trafikksikkerhetstiltak alene kan sørge for en vesentlig reduksjon i antall skadde og drepte. For å nærme seg Regjeringens visjon på trafikksikkerhetsområdet, kreves altså en kombinasjon av virkemidler blant annet knyttet til bedre sikring av vegene, økt kontroll, strengere sanksjoner og nye tiltak for eksempel i forhold til fart og ruspåvirket kjøring, og bedret trafikkopplæring og informasjon.

Jeg skal gå litt nærmere inn på enkelte av disse punktene.

Ettersom en stor andel av de drepte og skadde på norske veger følger av møte- og utforkjøringsulykker, er det etter min mening nødvendig å utvikle mer trafikksikker infrastruktur og bedre vedlikehold av denne. Et effektivt tiltak er å bygge ut strekninger med svært stor trafikk fra to til fire felts veg med midtrabatt. Som et eksempel på det har regjeringen framskyndet utbyggingen av E6 gjennom Østfold. Den første strekningen med ny veg åpner neste år, og allerede i 2005 vil vesentlige deler av E6 i Østfold stå ferdig med to felt i hver retning.

I tillegg vil jeg gå inn for i økende grad å investere i

• midtdelere på tofeltsvei med stor trafikk
• bruk av profilerte kantlinjer
• utretting av krappe kurver
• bedring av sikt, bedre retnings- og bakgrunnsoppmerking
• vegrekkverk

For å redusere skadeomfanget ved ulykker, kan selv en enkel type tiltak som å rydde vegenes sideterreng for farlige gjenstander, være effektivt. Det vil i økende grad bli gjort gjennom å satse på blant annet:

• fjerning av hindringer nær vegbanen (trær og liknende)
• utslaking av sideterrenget
• bruk av knekkledd på master og stolper
• skjerming av utstikkende fjellpartier og liknende

Men bedre veier er ingen sesam-sesam løsning for tryggere trafikk – særlig ikke dersom det bare fører til at folk kjører enda fortere. Jeg ønsker mer fartskontroll på norske veger – fordi det virker, og fordi det er nødvendig. Mer synlig politi er det klart viktigste. Politiets kontrollvirksomhet på vegene vil bli trappet opp, noe jeg jobber med i nært samarbeid med justisminister Odd Einar Dørum. I tillegg vil jeg allerede i år utvide bruken av automatisk trafikkontroll (ATK) gjennom å utplassere nye fotobokser. Undersøkelser tilsier at bruk av ATK reduserer ulykkestallet med nesten en femtedel – og de som kjører fortest, senker farten mest.

Det er selvsagt ikke noe mål med lavest mulig fart. Målet må være å tilpasse fartsgrensene bedre etter ulykkesrisikoen på vegen. Jeg har derfor gått inn for å prøve ut høyere fartsgrenser på veger som er gode nok til det – eksempelvis 100 km/t på nye E6 gjennom Vestfold. Samtidig vil jeg ikke nøle med å gi klarsignal for lavere fartsgrenser på veger hvor farten fører til mange ulykker. Det har allerede vært prøvd ut, blant annet i Hordaland. Effekten er klar: Farten har gått ned, og ulykkestallet har så langt blitt halvert. Da har vi ikke råd til å la være.

Regjeringen fremmet i vår forslag om innføring av prikkbelastning av førerkort, og fikk støtte til dette fra Trygg Trafikk, trafikkskolene, NAF og alle partier på Stortinget, unntatt Frp. Prikkbelastning er et målrettet virkemiddel for å ta førerkortet fra de som notorisk bryter blant annet fartsreglene, har råd til å ”betale seg ut” av reaksjoner i form av bøter og spekulerer i det. Det er etter min mening en helt uakseptabel atferd i trafikken. Jeg vil i løpet av nær framtid presentere detaljene i prikkbelastningssystemet, og sørge for at dette blir innført i løpet av 2003, senest med virkning fra 1. januar 2004. Vi vil også se på andre muligheter for å skjerpe reaksjonene overfor de som setter andres liv på spill gjennom alvorlige brudd på trafikkreglene.

Unge sjåfører, spesielt unge gutter, er innblandet i flest ulykker. Jeg vil derfor også ta initiativ til å få snarlige forbedringer i dagens føreropplæring. Det er mitt mål at viktige og nødvendige reformer i trafikkopplæringen skal kunne gjennomføres raskere enn den opprinnelige tidsplanen, hvor slike reformer skulle legges fram innen utgangen av 2005. Allerede fra neste år bør en del reformer kunne tre i kraft. Jeg ønsker bl. a. å innføre et obligatorisk grunnkurs i trafikksikkerhet før man begynner med privat øvelseskjøring med ledsager. Jeg er spesielt opptatt av å bedre opplæringen for motorsyklister, hvor ulykkesrisikoen i dag er uakseptabel høy, og jeg samarbeider nært med Norsk Motorcykkel Union om dette.

Samferdselsdepartementet har også tatt initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe som skal se på trafikkopplæringen i grunnskolen. Ved å innarbeide trafikk i læreplanen i grunnskolen vil barn tidlig kunne utvikle holdninger, og senere atferd, som vil kunne bedre ulykkessituasjonen i Norge på sikt.

Om kort tid legges det fram et nytt statsbudsjett. I en tid hvor de offentlige budsjetter er meget stramme, og må være det av hensyn til arbeidsplasser og rentenivå, er det viktig for meg å understreke at trafikksikkerhet vil bli meget høyt prioritert av Regjeringen. Tiltakene skissert i Nasjonal Transportplan, strategiplanen og handlingsplanen følges nøye opp. Jeg vil ta nullvisjonen på alvor og satse på trafikksikkerheten på norske veger, også i en krevende budsjettsituasjon.

For regjeringen er det et viktig poeng at det i fremtiden, som i dag, legges til grunn for sitt sikkerhetsarbeid at ressursinnsatsen skal settes inn på de områder hvor det kan ventes størst skade- og ulykkesreduserende effekt. Samfunnet har ikke råd til at det prioriteres feil i trafikksikkerhetsarbeidet! Jeg har tidligere vært inne på at trafikksikkerhetsarbeidet må bygge på faktisk kunnskap om problemenes karakter og om de enkelte tiltaks effekt. Det betyr blant annet at vi må være innstilt på å endre doseringen og kombinasjonene av de enkelte tiltak. Vi må hele tiden ha blikket rettet mot å finne fram til den strategien som samlet sett bidrar mest til økt sikkerhet.

Til slutt vil jeg takke for meg og samtidig takke for at jeg fikk invitasjon til denne konferansen. Slike fora hvor kunnskap og erfaringer utveksles er av stor verdi for trafikksikkerhetsarbeidet i Norge. Vi har kommet langt i internasjonal målestokk, men fortsatt kreves mye av alle aktører. Det finnes ingen enkle løsninger for tryggere trafikk – rett og slett fordi de fleste ulykker avhenger av hvordan du og jeg til enhver tid oppfører oss bak rattet.

Trafikksikkerheten avhenger til syvende og sist av om vi har respekt for andres liv og helse. Har vi det, oppfører vi oss deretter også på veiene. Da skaper vi en tryggere hverdag for både bilister, syklister og fotgjengere.

Lykke til videre!