Innledning

Først vil jeg gratulere med 50-års jubileet. Norsk TeleForum har i mange år vært en sentral diskusjonsarena for norsk telepolitikk. At dette fortsatt er en viktig arena, taler deltakerlisten og programmet sitt tydelige språk om.

Dernest vil jeg få takke for invitasjonen til å holde denne innledningen med en så spennende tittel. Jeg skal snakke om temaet ”Telekom - katalysator for norsk vekst”. For mange, ikke minst i denne salen, uttrykker denne tittelen en selvfølgelighet. Når vi ser på hvilken betydning telekom og IKT mer generelt har i samfunnet i dag virker det som selvsagt at telekom er en katalysator for norsk vekst, både innen telekom-bransjen selv og i norsk næringsliv generelt. Den relevante problemstillingen fra et myndighetssynspunkt er i hvilken grad og på hvilken måte myndighetene må ta grep for å sikre en slik utvikling.

Jeg skal i dette innlegget si litt både om politisk og regulatorisk utvikling og litt om aktuelle tiltak, bl.a. innenfor mobiltelefoni og på bredbåndsområdet.

Politisk og regulatorisk utvikling

De gjeldende mål for telepolitikken i Norge ble fastsatt midt på 90-tallet og har hatt bred politisk oppslutning. Målene er

• å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris, og
• å legge til rette for størst mulig verdiskapning og effektiv bruk av de ressurser som settes inn på telesektoren.

Disse hovedmålene ligger til grunn for og er nærmere presisert i telelovgivningen. Det kan vel slås fast at disse telepolitiske målene samsvarer godt med at televirksomheten er ansett å skulle være katalysator for norsk vekst.

Når det gjelder hvordan målene skal nås, vil jeg vise til at det sentralt i lovens formålsbestemmelse står at det er lovens formål å fremme ”Oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon og effektiv bruk av ressursene gjennom virksom konkurranse”.

Vi har således i dag en regulering som i utgangspunktet skulle være egnet til å legge til rette for en positiv utvikling av både telekom-bransjen og norsk næringsliv for øvrig. Det er selvfølgelig delte meninger om nåværende regulering og/eller praktiseringen av denne er et tilstrekkelig virkemiddel for å nå de telepolitiske målene i fremtiden. Dette skal jeg komme tilbake til, men la meg først siden dette er et jubileum, tillate meg et tilbakeblikk på utviklingen.

50 år er lang tid - i televerden er det en evighet.

Det er tilstrekkelig å gå vel tjue år tilbake i tid for å finne et nokså sørgelig utgangspunkt for den positive utviklingen som senere har funnet sted. Vi hadde på det tidspunkt et statlig monopol – Televerket – som sto for all televirksomhet i Norge, vi hadde et analogt telenett, lange ventelister for å få telefon, flere manuelle telefonsentraler og høye priser, både absolutt og sammenlignet med andre land som Sverige. Som statlig monopol var Televerket en del av statsbudsjettet, og relativt detaljerte forhold ved Televerkets virksomhet var den gang tema for Stortingets årlige budsjettbehandlinger.

Alt var imidlertid ikke bare sorgen. Allerede på slutten av seksti-tallet ble Televerkets forskningsinstitutt opprettet. Mye av den kompetansen tele-Norge har hatt glede av de siste ti-årene har vært innom TF.

På begynnelsen av åtti-tallet begynte også en prosess for å bedre på tingenes tilstand – for ikke å si stillstand. Selv om flere krefter, for eksempel innen industrien, dro i samme retning, vil jeg fremheve betydningen av Teleutvalgets arbeid på begynnelsen av åtti-tallet.

Teleutvalgets anbefalinger førte nemlig direkte til viktige oppfølgningstiltak i norsk telepolitikk. Det kan høres merkelig ut i dag, men Teleutvalget fant det faktisk nødvendig å anbefale strategi for utskifting av foreldet utstyr og innføring av ny teknologi, som om dette ikke skulle være en selvfølgelighet. Utvalget uttalte at: ”Utvalget tillegger innføringen av digital teknikk større betydning enn en forsert avvikling av telefonkøen. Utvalget frykter at hvis en nå investerer i store mengder analogt utstyr, vil dette binde Televerket til en teknikk som raskt blir foreldet”. Det analoge utstyret hadde faktisk fortsatt sine forsvarere i enkelte fagmiljøer! I tillegg anbefalte utvalget å velge system for framtidig digitalisering på grunnlag av internasjonalt anbud, riktignok med forutsetning om en viss andel norsk produksjon. Historien har vist at dette var gode anbefalinger fra utvalgets side.

Som en kuriositet kan nevnes at utvalgets medlem Nic. Knudtzon, daværende forskningsdirektør i Televerket, i en særmerknad mente at ”det personale som Televerket trenger for å kunne gjennomføre digitaliseringen og innføre nye tjenester, er sterkt etterspurt også i industrien og oljevirksomheten. Lønnssituasjonen i Televerket er så alvorlig at den alene burde tilsi en friere stilling i forhold til statsbudsjettet.”

Denne problemstillingen kan kanskje virke noe fjern for de ansatte i telekomselskaper i dag, men datidens telebransje var neppe lønnsledende!

Jeg vil spesielt peke på tre forhold på åtti-tallet som var av sentral betydning for den senere telekomutvikling i Norge.

• Digitaliseringen av telenettet. (Vi hadde bare ett den gangen.)
• Et relativt høyt og stabilt investeringsnivå gjennom stort sett hele ti-året.
• At det i statsbudsjettet ble satt krav til produktivitetsvekst i Televerket.

På nitti-tallet vil jeg spesielt peke på følgende forhold av stor betydning:

• Omorganiseringen av Televerket fra 1993, som sammen med digitaliseringen bidro til de betydelige prisreduksjonene på nitti-tallet.
• Omdanningen av Televerket til aksjeselskap fra 1. november 1994, som også bidro til at nåværende Telenor var forberedt på å møte konkurransen fra 1998.

I tillegg kommer selve liberaliseringsprosessen og den regulatoriske utvikling som kort kan beskrives med følgende milepæler:

• 1987: Kabelfjernsynsnett til bruk for beboersammenslutning, institusjon eller lignende ble unntatt fra konsesjonsplikt. Flere kabelfjernsynsnett i samme geografiske område ble tillatt. Statens teleforvaltning (senere Post- og teletilsynet) ble opprettet.
• 1988: Konkurranse ble innført på terminalutstyr (salg og omsetning av f.eks. telefonapparater, modem og telefaksmaskiner) og bedriftsinterne telenett.
• 1989: Verdiøkende tjenester ble unntatt fra eneretten og flere aktører ble tillatt.
• 1991: Det ble gitt konsesjon til to aktører for tilbud av GSM-mobiltelefontjenester, dvs. en aktør utover Televerket, nemlig NetCom.
• 1993: Dataoverføringstjenester og rent videresalg av kapasitet i leide samband ble åpnet for flere aktører.
• 1994: Satellittnett- og satelittkommunikasjon ble åpnet for konkurranse
• 1996: Det ble åpnet for rett til å etablere alternative telenett til Televerkets nett for tilbud av ikke konsesjonspliktige teletjenester
• 1997: Maksimalprisordning for fastnett-telefoni og leide samband ble innført.
• 1998: Resterende eneretter ble avviklet.
• 1999: Fast operatørforvalg og nummerportabilitet ble innført
• 2001: Pålegg om tilgang til aksessnettet – såkalt Local Loop Unbundling - ble innført.

Vi har således vært gjennom en gradvis liberaliseringsprosess på 10 år fram til 1998. Etter det har vi iverksatt ytterligere tiltak for å styrke konkurransen.

Markeds- og konkurransemessig utvikling

Så langt om den politiske og regulatoriske utviklingen. Hva har så skjedd i markedet, har utviklingen svart til forventningene og forutsetningene?

Hvis vi sammenligner med det begredelige bildet jeg tegnet av situasjonen for tjue år siden, har vi klart grunn til å være fornøyd. Både teleteknisk og tjenestemessig ligger vi ikke tilbake for land vi liker å sammenligne oss med. På prissiden har vi også hatt en meget positiv utvikling. Enten vi regner på den ene eller den andre måten er prisen på teletjenester i Norge i dag på nivå med de laveste prisene i andre land. Det kolossale forspranget svenskene hadde på oss tidligere, er ikke der lenger. Norske teletilbydere ligger således godt an både i pris og tjenesteutvikling. Vi har hatt en utvikling på dette området som har vært med på å legge til rette for økonomisk vekst.

Hva så med konkurransen? Det kan synes som et paradoks at vi har hatt denne gunstige utviklingen på pris- og tjenestesiden, samtidig som det er en utbredt oppfatning at konkurransen fortsatt ikke fullt ut er tilfredsstillende. Det er flere årsaker til dette, blant annet at Telenor i tiden før 1998 fikk forberedt seg godt på den kommende konkurransesituasjonen og tok ut de nødvendige prisreduksjoner i forkant. Utviklingen i prisene etter 1998 har nemlig ikke vært så imponerende. Jo flinkere Telenor er, jo vanskeligere vil det være å etablere lønnsom, konkurrerende virksomhet. I tillegg er det nok fortsatt slik at det i telemarkedet er elementer av stordriftsfordeler og naturlige monopoler som innebærer høye etableringsterskler for de små aktørene. Videre er Norge et relativt sett lite marked i omsetning, men stort geografisk og dermed kostbart å bygge ut i deler av markedet. Til sammen gjør ikke dette det lett for Telenors konkurrenter, men teknologiske endringer og vekst i markedet vil etter hvert gjøre det lettere for nye selskap å komme inn i markedet.

Som nevnt er virksom konkurranse et sentralt virkemiddel for å nå de telepolitiske mål. I den grad det ikke ennå er etablert tilstrekkelig virksom konkurranse, vil det være et mål for de regulatoriske myndigheter å bøte på dette. Nå er heller ikke bildet helsvart fra et konkurrentståsted, for utviklingen viser at det er mulig for Telenors konkurrenter å erobre markedsandeler i Norge og at disse markedsandelene er stadig økende.

Videre regulatorisk utvikling

Hva så med selve telereguleringen, vil den være egnet til å håndtere utfordringene framover? Det er min vurdering at det sektorspesifikke regelverket så langt har fungert tilfredsstillende. Post- og teletilsynet har også overfor departementet gjort de samme vurderingene. Tilsynet har pekt på at utfordringen har ligget i å utforme en mer aktiv og effektiv håndhevelse av den kompetanse tilsynet er tildelt. Regelverket i seg selv gir bl.a. tilstrekkelig kompetanse og sanksjoner til å fremme virksom konkurranse.

Vi er likevel i ferd med en totalgjennomgang av reguleringen i parallell med EUs regelverksgjennomgang, med sikte på å etablere et nytt regelverk for elektronisk kommunikasjon fra juli neste år, dvs. samtidig med EU. Eva Hildrum vil i morgen fortelle dere mer om dette arbeidet. Den nye reguleringen vil være mer tilpasset det framtidige konkurransemarkedet på området elektronisk kommunikasjon enn dagens teleregelverk er.

Mobilmelding

Vi nordmenn ligger i fremste rekke internasjonalt sett når det gjelder å bruke mobilkommunikasjon. Eksempelvis har over 70 prosent av alle nordmenn mobiltelefon og ingen andre i hele verden sender så mange SMS-meldinger som oss, undertegnede inkludert.

Fra introduksjonen av mobilkommunikasjon i Norge på begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, har mobiltelefonen blitt et stadig viktigere kommunikasjonsverktøy både for næringslivet og for folk flest. De er flere grunner til det. godt utbygde og moderne mobilnett, mangfold av mobile teletjenester til relativt lave priser og utviklingen av brukervennlige terminaler er etter min mening noen av suksessfaktorene.

Utviklingen på mobilområdet skjer raskt. Eksisterende mobilsystem videreutvikles, nye introduseres. Det er ingen dristig påstand at mobiltelefoniens betydning bare vil øke i årene framover. Det er derfor et telepolitisk mål å legge forholdene til rette for at Norge også i fremtiden skal ligge helt i front når det gjelder å utvikle og ta i bruk nye mobiltjenester.

Samferdselsdepartementet har i vår arbeidet med en stortingsmelding om mobilkommunikasjon. Arbeidet er i sluttfasen, og meldingen vil bli overlevert til Stortinget i nær framtid. I meldingen ønsker jeg for det første å orientere Stortinget om situasjonen i det norske mobilmarkedet, samt se nærmere på virkemidler som er egnet til å styrke konkurransen. Jeg legger sterk vekt på at det skal kunne etableres et funksjonelt konkurransemarked som sikrer bærekraftig konkurranse, det vil si at seriøse aktører finner det attraktivt å investere i det norske markedet. Det skal være rimelige rammebetingelser både for nettoperatører og tjenesteleverandører.

I meldingen ønsker jeg også å orientere Stortinget om utbyggingen av mobilsystemet UMTS. Ikke bare i Norge, men også i resten av Europa, sliter konsesjonærene med å oppfylle løftene som ble gitt for å få konsesjon. Det er flere årsaker til det, men en av årsakene er forsinkelsene som har skjedd på teknologisiden. Endringene som har skjedd i perioden fra konsesjonstildelingen og frem til i dag, gjør at jeg i meldingen finner det nødvendig å se nærmere på behovet for å gjøre tilpasninger i de gjeldende rammevilkårene for UMTS. videre vil jeg i meldingen komme med forslag til hva som bør skje med den ledige UMTS-konsesjonen. Etter min mening er det naturlig å se UMTS-konsesjonen i sammenheng med konkurransesituasjonen og eventuelle tiltak for å bedre konkurransen. UMTS-markedet er fremtidens mobilmarked, og dette må etter mitt syn bli tatt hensyn til i vurderingene rundt nåværende og fremtidig regulatorisk politikk på mobilområdet.

Betydningen av Elektronisk kommunikasjon

Når vi snakker om markedet for elektronisk kommunikasjon, så snakker vi også om områder som i dag faller utenfor telekombegrepet regulatorisk sett, som for eksempel kringkastingsoverføring. Både nåværende og forrige regjering har i oppfølgningsarbeidet til eEurope – eNorge - lagt vekt på et velfungerende marked for elektronisk kommunikasjon, herunder bredbåndsnett, som et helt nødvendig grunnlag for e-handel, og nødvendig bruk av IKT innen områder som helse, skole og offentlig administrasjon, i erkjennelsen av at IKT spiller en stadig viktigere rolle for økonomisk vekst og verdiskapning og for samfunnsutviklingen generelt.

Den vekt som legges på betydningen av elektronisk kommunikasjon i den sammenheng, både nasjonalt og internasjonalt, er uttrykk for at elektronisk kommunikasjon vil være mer enn en katalysator for vekst, det vil være en nødvendig forutsetning.

Bredbånd

I eEurope- og eNorge-sammenheng er bredbåndsutbygging et sentralt tema. Jeg skal vil derfor si noen ord om bredbånd, som jo er telekommunikasjonsnett - eller kanskje rettere sagt elektroniske kommunikasjonsnett - med høy overføringskapasitet.

Det er myndighetenes oppgave å legge rammebetingelsene til rette for utbygging av bredbånd – og det skal vi prøve å gjøre på best mulig måte.

Sett fra myndighetenes side ønsker vi ikke å avgrense konkret hvilken type kapasitet og derigjennom teknologi som ér bredbånd. Bredbåndstjenester kan formidles over fiber, eksisterende kobberaksess, kabel-TV-nett (koaksialkabel), satellitt, radioaksess og enveis i ett eventuelt framtidig bakkenett for kringkasting. For øvrig bygges det nå mobilnett med betydelig høyere kapasitet enn det eksisterende. Vi er imidlertid opptatt av at bredbånd må være en overføringskapasitet som gir den enkelte bruker mulighet til å benytte moderne multimedietjenester og som dekker de opplevde og forventede behovene til den enkelte bruker. Vi er nå vitne til en utvikling som åpner for nye typer tjenester og anvendelser, og som bidrar til at brukernes behov endres raskt.

Jeg vil kort nevne noen klare utfordringer vi står overfor i bredbåndsarbeidet:

1. Skjer utbyggingen raskt nok?
Det foretas store investeringer i bredbåndsutbygging, men skjer det raskt nok – og hvor store deler av landet vil markedet dekke på kommersielle vilkår? Er konkurransen sterk nok? Regjeringen ønsker å stimulere til rask utbygging over hele landet. I samspill med de private aktørene er det viktig at vi nå framover:

• følger nøye med i markedets utbyggingstakt av bredbåndsnett,
• identifiserer evt. flaskehalser/barrierer for utbyggingen.

2. Mobilisere kommunene
Kommunene har en meget viktig rolle i bredbåndsutbyggingen, og er en viktig bidragsyter til gjennomføring av tiltakene i både handlingsplanen for bredbånd og i eNorge-planen. Det finnes mange eksempler på kommuner og regioner som arbeider godt og kreativt med bredbåndsanvendelser og utbygging. Disse har valgt ulike modeller for selve utbyggingen – det være seg at kommunen selv foretar en utbygging, samarbeid mellom kommuner og mellom kommuner/privat sektor. Noen kommuner er i ferd med å komme etter, mens mange ikke har tatt tak i utfordringen i det hele tatt.

3. Det synes å være et stort behov for informasjon og veiledning
overfor kommunesektoren og deler av næringslivet når det gjelder planlegging, anskaffelse, nytte og bruk av bredbånd. I første fase må kommunene se nærmere på hvilke muligheter som finnes for hva bredbånd kan benyttes til, og definere sine behov. I denne fasen er det mange som ønsker seg tilgang til kompetanse på bredbånd, og som oppgir at kompetanse og ressurser er en knapphetsfaktor.

Det har blitt tatt flere initiativ i forhold til veiledningstjenester for bredbånd. Det er viktig å få spredd de (gode) erfaringene som nå gjøres i ulike kommuner til de kommunene som sitter på gjerdet og avventer utviklingen. Blant annet har Samferdselsdepartementet nylig gitt ut en veileder om bredbånd rettet mot kommunene, noe jeg kommer tilbake til senere.

4. Fokus på innhold og anvendelser må økes.
Det er en sentral utfordring å få frem at det naturlig nok er selve innholdet og bruksmåtene som infrastrukturen muliggjør, som utgjør nytteaspektet og effektiviseringspotensialet for både offentlig sektor på alle forvaltningsnivåer og næringslivet.

5. Sikre felles utnyttelse av eksisterende og nye framføringsveier for telenett.
Vi har sett en utvikling med tendenser til at teletilbyderne har lagt nye kabeltraseer på ”kryss og tvers”. Inntrykket har vært at tilbyderne hittil i for liten grad har samarbeidet om framføringsveier, og at ulike tilbydere har gravet opp den samme gaten ”flere ganger på rad”. Samtidig utgjør framføringsveiene en stor kostnadskomponent ved å bygge ny infrastruktur. Samferdselsdepartementet laget i august 2001 en rapport om dette, der vi foreslår ni tiltak for å rette på situasjonen. Rapporten har vært på høring og følges nå opp. Jeg kommer tilbake til dette.

Hva gjør myndighetene?

Det er mange departementer som har satt i verk tiltak som bidrar inn mot å fremme utviklingen av høyhastighetsnett. Disse tiltakene bygger på handlingsplanen for bredbånd fra oktober 2000. Handlingsplanen skisserte 35 tiltak for å nå de ambisiøse målene i planen. Et av målene i planen er at styrking av konkurransen og styrking av offentlig etterspørsel skulle bidra til ”gode markedstilbud om tilknytning til bredbåndsnett til alle grunn- og videregående skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner innen utløpet av 2002”.

Nærings- og handelsdepartementet koordinerer regjeringens bredbåndspolitikk. Bredden i tiltakene det har vært satset på er nærmere beskrevet i statusplanen for handlingsplanen for bredbånd, som NHD gav ut i oktober i fjor, og i eNorge planene. I statsbudsjettene for 2001 og 2002 ligger det inne i størrelsesorden 300-350 mill kr til tiltak relatert til bredbåndsutviklingen. Hovedutfordringen for regjeringen framover er å sikre bredbånd til skole, bibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner. Vurderinger som er gjort av utviklingen konkluderer med at det vil være vanskelig å nå målsetningene i handlingsplanen. Regjeringen vil vurdere om det er behov for tiltak for å forsere utviklingen.

Når det gjelder Samferdselsdepartementet konsentrerer vi arbeidet på to hovedområder; regulering og veiledning.

Veiledning og informasjon om bredbånd

Samferdselsdepartementet fikk som nevnt utarbeidet rapporten Fremføringsveier for telenett i fjor. Noe av det viktigste denne rapporten viste var at kommunene spilte en helt sentral rolle i bredbåndsutbyggingen. Rapporten viste at det var et behov for veiledning rettet mot kommunene, slik at flere kommuner blir bevisste i forhold til den rolle de spiller i bredbåndsutbyggingen og hvilke virkemidler de faktisk sitter på i dag.

Departementet har derfor utarbeidet en veileder sammen med Kommunenes sentralforbund, Nærings- og handelsdepartementet, Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og HØYKOM. Veilederen, som ble gitt ut før påske, fokuserer på at kommunene gjennom å ta rollen som tilrettelegger for bredbåndsutbygging, samordner av tiltak og etterspørrer av bredbåndstjenester ved relativ enkle, og ikke nødvendigvis kostbare, virkemidler kan bidra til å sette fart i utbyggingen av bredbånd til egen kommune og region.

Særlig sentralt i veilederen står kommunenes rolle i tilretteleggingen av framføringsveier for bredbånd; grøfter, tunneler, kanaler mv. En bedre koordinering og nytenkning i forhold til planlegging på dette området kan bidra til å forsere bredbåndsutbyggingen i alle deler av landet.

Veilederen fokuserer i tillegg på kommunenes rolle som etterspørrer ved å benytte eksempler fra foregangskommuner og –regioner, som tidlig har sett hvilken nytte de kan ha av bredbånd, og tatt i bruk relativt enkle virkemidler, som samordning på tvers av kommunegrenser og definering av felles behov og løsninger, enten over kommunegrensen eller i allianse med næringslivet i kommunen, med større regionale sammenslutninger og med fylkeskommunen. På denne måten kan man danne en større etterspørselsenhet, og få et bredbåndstilbud til gode priser også i områder der en og en kommune kanskje ikke er ansett for å være såkalt kommersielt interessante.

Veilederen søker naturlig nok å rette seg mot kommuner som ikke er kommet så langt i bredbåndsutbyggingen, for å gi disse et innblikk i hva bredbånd er, hva det kan brukes til og hvilken nytte kommunen, dens næringsliv og innbyggere kan ha av bredbånd.

Mulige finansieringsmodeller

Regjeringen vil vurdere tiltak på mange områder for å kunne forsere bredbåndsutviklingen. Et av tiltakene i rapporten Fremføringsveier for telenett var at mulige finansieringsmodeller for bredbåndsutbygging burde utredes. Departementet iverksatte derfor høsten 2001 en utredning for å komme frem til mulige tiltak eller støtteordninger som kunne tenkes å forsere bredbåndsutbyggingen i hele landet, slik at man kunne komme nærmest mulig målene i handlingsplanen for bredbånd. Utredningen vil danne grunnlaget for det videre arbeidet med mulige modeller for finansiering av bredbåndsutbyggingen. Jeg mener at det også er avgjørende at vi entydig får avdekket status for utbyggingen og overvåker den generelle markedsutviklingen, slik at behovet for eventuelle ordninger avstemmes mot de faktiske forhold.

Avslutning

Det er fortsatt et langt stykke frem til full bredbåndsutbygging i landet, men med de tiltakene som nå iverksettes tar departementet og regjeringen tak i sentrale utfordringer og hindringer for bredbåndsutbygging.

En viktig forutsetning for å få til en forsert bredbåndsutbygging ligger i en erkjennelse av felles behov og løsninger i offentlig sektor og næringsliv og gjensidig utnyttelse av kompetanse. Det er viktig å få prøvd ut ulike former for samarbeidsmodeller mellom det offentlige og private, og spre erfaringer til andre.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å minne om at teknologi ikke er alt – heller ikke for å oppnå våre felles mål om vekst og verdiskaping. Teknologien må settes inn i en helhetlig samfunnsmessig og verdimessig ramme. Utfordringen for en relativt avansert teknologinasjon som Norge er å vise vei også her, og bruke teknologien på en måte som understøtter våre mål om hvor vi vil med samfunnet. Investering i teknologi uten samtidig å investere i mennesker, gir dårlige muligheter for gevinst.

Jeg ønsker lykke til med resten av arrangementet.

Takk for oppmerksomheten!