Innlegg tatt inn i Dagens Næringsliv 21. juli 2003

LUFTFARTEN: REGJERINGEN GJØR MYE

Av statssekretær Arnfinn Ellingsen, Samferdselsdepartementet

"Fly er ikkje luksus", skriver samferdselspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet Oddbjørg Ausdal Starrfelt i denne spalten 10. juli, og forsøker å legge skylden for de dårlige tidene i luftfarten på regjeringen. Starrfelt mener tydeligvis at SAS bør få særfordeler sammenlignet med andre luftfartsselskaper. Denne strategien er regjeringen uenig i.

Luftfarten er inne i en vanskelig periode. Samtidig med nedgangen som fulgte etter 11. september 2001, ser vi en generell nedkonjunktur i luftfarten med færre reisende og stadig større press på selskapene. En virksom konkurranse med flere aktører er nødvendig for å sikre norske passasjerer og næringsliv et godt flytilbud til rimelige priser.

Norsk luftfart ble med innføringen av "Luftfartspakke 3" og gjennom EØS-avtalen en integrert del av EUs indre marked. I denne prosessen ble myndighetenes rolle endret fra å drive regulering gjennom konsesjoner og detaljstyring av priser mv., til styring gjennom fastsetting av rammevilkår og håndheving av konkurranseregler. Dette er statens rolle i dag, og det er ut fra disse forutsetningene norsk luftfartspolitikk må føres.

Siden Samarbeidsregjeringen tiltrådte høsten 2001 har vi beveget oss fra tilnærmet monopoltilstand på innenriksmarkedet til konkurranse. Samarbeidsregjeringen fjernet flypassasjeravgiften, noe som gjorde billettene på en rekke strekninger innenlands 250 kroner billigere. Avgiften ble besluttet fjernet omgående, faktisk før regjeringen fikk hengt av seg yttertøyet.

Konkurransetilsynets og Arbeids- og administrasjonsdepartementets forbud mot opptjening og uttak av bonuspoeng på innenlandsreiser er en beslutning som bidrar til like konkurransevilkår. Bonuspoeng binder flypassasjerene til ett selskap, og hemmer dermed effektiv konkurranse. SAS-gruppens nye konkurrent, Norwegian, ville trolig ikke etablert ruteflyvirksomhet på norske innenlandsruter dersom bonusordningen hadde blitt opprettholdt. Statens storkundeavtaler med flyselskapene bidrar også til konkurranse. Staten kjøper der det er rimeligst – det skal lønne seg for selskapene å være dyktige. Å favorisere enkeltselskaper ville også være med på å opprettholde et monopol som kunne føre til høyere priser for kundene. Ap var negative til å fjerne bonusordningen og til at staten skulle inngå storkundeavtale med Norwegian.

Gjennom EØS-avtalen er det åpnet for at staten kan kjøpe flyrutetjenester på strekninger der det ikke er grunnlag for et kommersielt flyrutetilbud. På denne måten kan vi sikre transporttilbudet til alle regioner. Forutsetningen for et slikt statlig kjøp er at tjenesten legges ut på anbud. I 2003 kjøper staten tjenester på kortbanenettet for 400 millioner kroner. I tillegg bruker staten 250 millioner kroner som tilskudd til driften på de regionale flyplassene. Starrfelt omtaler SAS som det store selskapet som tilbyr flyreiser over hele landet. Det er, så vidt vi vet i dag, ingen av selskapene i SAS-systemet som ønsker å trafikkere strekninger der inntjeningen ikke er god nok til å forsvare kostnadene. Det så vi et tydelig eksempel på da Widerøe nylig sa opp avtalen om å trafikkere Finmark og Nord-Troms.

Staten tar ansvar i mange sammenhenger. Etter 11. september 2001, da forsikringsselskaper fraskrev seg ansvar, var det nettopp staten som for svimlende summer påtok seg forsikringsansvar for å sikre en forsvarlig og nødvendig luftfart.

Norsk luftfart drives blant annet etter et solidarisk finansieringsprinsipp der bedriftsøkonomisk lønnsomme flyplasser bidrar økonomisk til drift av de ulønnsomme. Var det ikke Oddbjørg Starrfelt og Arbeiderpartiet som foreslo at de fire overskuddsflyplassene til sammen skulle få beholde ca 100 millioner kroner av overskuddet til egenutvikling – på bekostning av det øvrige flyplassnett? Hvor ble det av solidariteten vi ofte hører om i festtalene?

Starrfelt påpeker en del utfordringer i norsk luftfart. Hun antyder også en del løsninger. Jeg er redd hennes svar på utfordringene tilhører et tidligere årtusen. I vår tid ønsker de reisende trygge og rimelige reiser som effektivt bringer oss dit vi skal. Da nytter det lite med foreldet tankegods om å beskytte dem vi liker best og la de andre ta seg av konkurranse.

Regjeringens politikk på luftfartsområdet har ført til lavere priser for kundene. Samtidig er regjeringen opptatt av å opprettholde et godt tilbud til hele landet. Både på de kommersielle rutene og på rutene med offentlig kjøp er vi avhengige av å ha velfungerende markeder innen luftfarten – for å kunne få mest mulig effektive flyrutetjenester, og for å sikre at passasjerer og næringsliv over hele landet skal få et godt tilbud til riktig pris.