Deres kongelige høyhet, mine damer og herrer, kjære venner,

Bare sju år etter den andre verdenskrig vedtok Stortinget enstemmig å opprette ”Fondet for hjelp til underutviklede land”. Det er 50 år siden.

I kveld markerer vi disse 50 årene i kamp for verdens fattige.

Det er en innsats vi som nasjon kan være like stolte av som å være av verdens beste på ski.

Det var interessant nok et Norge merket av krig og karrige kår som ville dele med dem som var verre stilt. Som ville være de svakes bror.

Fiskeriprosjektet i Kerala i India var det første prosjektet med norske bistandsmidler.

Siden da har titusener av nordmenn på forskjellig vis vært engasjert i utviklingssamarbeid.

Dette har skjedd gjennom frivillige organisasjoner, i solidaritetsarbeid og misjon hjemme og ute, for FN, NORAD og internasjonale organisasjoner, i opplysningsarbeid land og strand rundt.

***

Jeg vil på Regjeringens vegne i dag få takke dere alle, alle som på så mange måter har gjort det mulig for Norge å være et foregangsland for utviklingssamarbeid.

Vårt bistandsbudsjett har vært stort gjennom mange år. Men den offentlige innsatsen bæres oppe av den enkelte, av et bredt folkelig engasjement, og ved vedvarende høy oppslutning i opinionen.

***

Mye er oppnådd på 50 år.
Men som i toppidretten vi har sett de siste dagene, kreves det slit og utholdenhet.
Bistandshistorien har flere feilskjær. Men vi har ikke mistet motet.
Vi har lært av feilene og vi arbeider videre framover, i visshet om at målet er godt.
I visshet om at vi her rett og slett gjør noe som er bra og viktig.
Mange mennesker har gjennom de siste 50 årene fått utdanning, bedre helse og arbeid.
Mange lokalsamfunn har fått brønn og rent vann, bedre miljø, elektrisitet, vei til markedet, og ut i verden.
Mange land har fått forbedret ressursforvaltning, styrket demokrati, menneskerettigheter, kanskje bedre styresett.

Dette er håndfaste resultater.

Og hva er utviklingssamarbeidets egentlige mål og målestokk, annet enn det enkelte menneske ?

***

Vår hjelp er hjelp til selvhjelp.

Frigjøring fra fattigdom er å få dekket livets grunnleggende behov. Men det er også å få oppfylt det behov ethvert menneske har for selv å mestre sitt liv og skjebne, skaffe utkomme til seg og sine.

Mange av mine sterkeste opplevelser har vært i møte med enkeltmennesker i den tredje verden som har fått denne muligheten. Og jeg glemmer dem ikke.

Jeg glemmer ikke glade glimt jeg så i øynene hos guttunger utenfor Maputo, som fikk et hjem, utdannelse, og en vei ut av et hardt og fornedrende liv som gatebarn.

***

Vi har disse 50 årene med norsk bistand lært at dette arbeidet er komplisert.

Det kan være skjulte sammenhenger i de land vi samarbeider med. Gjenstridige strukturer. Alt krever tid. Feirer vi suksess på et felt, møter vi utilsiktet og uventet krise på et annet.

Bistandens historie er brolagt med gode forsetter, og ikke fullt så gode resultater.

Med utviklingssamarbeid sikter vi mot det umulige, og vi oppnår det mulige.

Men det er ikke lite !

Jeg er optimist og jeg ser gode grunner til å være det.

***

Vi vet mer enn noen gang hva som skaper fattigdom og underutvikling, og hva som skal til for å oppnå vekst, utvikling og bedre fordeling.

Det er også et stort behov for reform i mange fattige land.

Krig, vanstyre, sult og korrupsjon er til hinder for utvikling.

Landene må selv gjøre sitt, og vi vil bistå dem.

***

FNs Millenniumsmål er marsjordre klar nok.

På landene i vår del av verden hviler et klart ansvar.

Tenk om vi når disse målene.

Tenk om vi halverer antallet fattige.

Tenk om vi gir alle barn grunnutdanning.

Tenk om vi reduserer barnedødeligheten med to tredeler - innen 2015.

Da er vi med på å skape en ny verden.

***

Vår globaliserte tid viser kontraster grellere enn noensinne.

Fjernsynsbildene farer over kloden på et blunk og avslører gapet mellom fattig og rik.

Vi vet hvordan de fattige har det.

De vet hvordan vi lever.

Kontrastene er ikke til å leve med.

En verden med store ulikheter er en usikker verden.

Havarerte samfunn, merket av nød, urett og uten muligheter for den enkelte, vil før eller senere eksportere sin usikkerhet.

Den 11. september har ytterligere forsterket dette. Terrorhandlingene den dagen vil bidra til en klarere erkjennelse hos mange mennesker av at vi alle – fattig som rik – er en del av samme skjebnefellesskap.

***

Regjeringen vil følge opp vårt lands gode tradisjoner, og mobilisere for et nytt krafttak mot fattigdom og for utvikling:

- Vi har som mål å øke bistanden til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten innen 2005.

- Vi vil fortsatt gå i spissen for å gjøre utvikling til et sterkt, gjensidig forpliktende partnerskap.

- Vi lanserer neste uke en handlingsplan mot fattigdom.

- Vi vil fremme handel, investeringer og tiltak for gjeldslette som gir utvikling.

- Vi vil fortsatt være en pådriver, initiativtaker og alliansebygger internasjonalt.

- Vi inviterer næringsliv og organisasjoner til å medvirke i en dugnad, fordi vi vet at skaperkraften i privat sektor og det sivile samfunn er en forutsetning for utvikling.

***

Bistand har vært oppfattet som bare å gi.

Men allerede Frans av Assisi formulerte at det er gjennom å gi at man får.

Som enkeltmennesker og som nasjon har vi erfart nettopp dette. Vi har fått flerfold igjen for det vi har gitt.

Utviklingssamarbeid har for mange av oss vært rike møter med mennesker fra andre kulturer.

Det har gitt vårt land en bredere internasjonal rolle.

Bistandsarbeidet har gitt troverdighet og forutsetninger for konfliktløsnings- og fredsarbeid.

Det har også gitt vårt samfunn kunnskaper og forståelse vi trenger når vi i dag møter et flerkulturelt Norge.

***

Alle har samme menneskeverd.

Alle har samme rett til et liv i frihet fra nød og frykt.

Dette er målet vi strekker oss etter i vårt utviklingsengasjement.

Nytter det ?

Ja, jeg har sett det: F.eks i Guatemala, hvor Kirkens nødhjelp bygger opp ”Coloria Noruega” for slumbefolkningen.

Menneskers håp og ønsker er de samme verden over.

Gratulerer med dagens jubileum !