Kjære alle sammen,

Mange ungdommer i den rike vestlige delen av verden eksperimenter på liv og død med narkotika.

Også her på Karmøy.

Politiets tall er dystre. Minst 25 mennesker er døde av overdoser av heroin bare i Haugesund og Karmøy de siste par årene.

Dødsfallene er toppen av et isfjell.

Narkotika er utbredt, alkohol er vanlig. Det er alminnelig å ruse seg.

De som ruser seg, blir yngre og yngre.

Dette vet dere godt, dere som er her i dag.

Dette er grunnen til at jeg som statsminister er kommet hit.

Jeg er kommet for å støtte dere i kampen mot narkotika. I kampen mot en stadig større utbredelse av rusmidler.

Jeg vil med en gang komme til det som er kjernen i mitt budskap:

Bruk av narkotika er meget farlig, i mange tilfeller livsfarlig.

Dette er ikke et lettvint forsøk på å skremme dere. Dette er harde fakta.

Rusavhengighet begynner alltid i det små, med litt alkohol, litt hasj, en følelse av noe gøy og utfordrende.

Når man er ung, kan man føle seg usårbar. Det kan jeg godt huske.

Død og sykdom virker som oftest langt unna. Du tror ikke at ulykkene rammer deg selv.

Særlig vanskelig er det å identifisere seg med en sprøytenarkoman som dør av overdose.

Dere står på terskelen til voksenlivet. Jeg kan love at det venter mange slags eventyr. Vennskap og kjærlighet. Selvstendighet, studier, arbeid og reiser. Reiser jorden rundt har blitt fast kost for mange av dagens unge.

Men én ting må dere huske:
Eventyrene blir ikke større av rus.

Jeg har lest i undersøkelsen deres at så mange som 62 prosent av guttene og 70 prosent av jentene oppgir at de angrer på noe de har gjort i beruset tilstand.

Skammen som brenner dagen derpå gjør ikke livet rikt.

Det følger sløvhet med rus. Ikke bare dagen etter. Men ofte for hele livet.

På dette området er det ikke bare den sunne fornuften som rår.

Det er det som gjør det så vanskelig å stanse utviklingen.

Noe har gått galt i vår tid når bruken av rusmidler har blitt så stor.

Økningen i narkotikamisbruk og overdosedødsfall er mer enn dobbelt så stor i Norge som i våre naboland, Sverige og Danmark.

Mens vi her i landet for ti år siden hadde nokså små rusproblemer, så er bildet i dag et helt annet:

• Antall tunge rusmisbrukere er doblet på ti år.
• Fra 1995 til 1999 ble tallet på ungdommer som hadde prøvd hasj, doblet. I dag sier 12 prosent av norske 15-16-åringer at de har prøvd cannabis.
• To prosent av norsk ungdom mellom 15 og 20 år har satt en eller flere sprøyter heroin i år 2000.
• Antall overdosedødsfall er mer enn tredoblet siden 1993.

I år 2000 døde 327 mennesker av narkotika i Norge. I fjor døde 336 mennesker. Det er ny rekord og suverent flest narkotikadødsfall i hele Skandinavia, på tross av at Sverige og Danmark har flere innbyggere enn vårt land.

Vi vet at det er stor tilgang på rusmidler i samfunnet vårt, og at det er mange mennesker som bruker dem. All bruk medfører risiko for misbruk.

Derfor må vi begrense både tilgangen og forbruket.

Altfor mange mennesker er direkte eller indirekte rammet av rusens skyggesider. Ikke minst foreldrene til narkomane.

Her i deres område vet jeg at politiet de to siste årene har prioritert å avdekke heroinomsetningen. Det er gjort betydelige beslag av heroin.

Når det blir lite heroin, går bruken av amfetamin og ecstasy kraftig opp.

Disse rusmidlene brukes i stadig flere ungdomsmiljøer her i distriktet. Politiet er svært bekymret over omfanget.

Jeg tror nok de fleste av dere har tenkt som så at jeg skal røyke litt, men ha full kontroll. Jeg skal drikke og feste litt, men aldri bli avhengig eller få noen problemer som følge av det.

Sannsynligvis og forhåpentligvis har dere rett i det.

Det går mange mennesker rundt som har prøvd både det ene og det andre og kommet seg helskinnet ut av det. Heldigvis.

Å prøve noe en gang er ikke ensbetydende med å bli avhengig og vedvarende misbruker.

Men gjaldt ikke dette før – når hasjen var inngangen? I dag kan en tablett ecstacy ødelegge et menneske – bryte ned det viktigste vi har, nemlig hjernen.

Og selv den lengste reise starter med det første skritt.

For en mindre gruppe betyr dette første skrittet mot å miste kontrollen.

Det er for mange som får for store problemer til at vi kan godta det.

Selv har jeg valgt å avholde meg fra å ruse meg med rusmidler. Jeg drikker heller ikke alkohol.

Jeg ønsker å være et eksempel på at man kan leve et rikt liv uten rusmidler.

Jeg ønsker å solidarisere meg med dem som ikke klarer et moderat forhold til rus, for eksempel tørrlagte alkoholikere.

Jeg tror eksempelets makt er sterkt.

Vi trenger både alkoholfrie mennesker og alkoholfrie soner. Vi trenger klare soner av livet som er rusfrie.

De siste dagene har vi opplevd flere uhyggelige drapssaker.

Straks kom det en debatt om omfanget av skytevåpen i privathjem. Den debatten er viktig. Men i flere av disse tragediene vet vi at alkoholen er en viktig medspiller.

Alkoholen løser opp det såkalte overjeget.

Sagt på en annen måte: den løser opp hemninger. Alkoholrus er en viktig årsak til mishandling, vold og drap.

Vi er opptatt av et godt miljø, og en god miljøpolitikk. Da tenker vi vanligvis på det fysiske miljøet. Men minst like viktig er det menneskelige miljøet. Sats på miljøet – si nei til rus.

Undersøkelsene herfra forteller at det er lett for ungdommer, mange ungdommer her i distriktet, å få tak i hjemmebrent.

Fyll i ung alder er ofte forløper til senere narkotikamisbruk.

Så nå vil jeg snakke om oss som er voksne.

Det er 18-års aldersgrense for kjøp av alkohol, unntatt brennevin som har 20 års aldersgrense. Dersom alt fungerte, skulle ingen under 18 år ha tilgang til alkohol.

Slik er det ikke.

Jeg er sikker på at det i all hovedsak er voksne mennesker som produserer og videreformidler hjemmebrent her på Karmøy som i resten av landet.

Det må være mulig for foreldre å bli enige om å ta ansvar for dette og si: Dette tillater vi ikke.

Vi vet at foreldres holdninger og bruk av rusmidler er utslagsgivende for hvilket forhold barna får til alkohol og narkotika.

Dagens unge har en foreldregenerasjon som har opplevd store forandringer og deltatt i eller vært vitne til betydelige opprør.

Mange mener at denne foreldregenerasjonen er så liberal, at ungdommen må ty til sterke virkemidler - altså rus - for å kunne opponere eller markere sitt opprør og løsrivelse fra foreldrene.

Noen spekulerer også i at vi i foreldregenerasjonen i så stor grad overbeskytter våre barn, at de søker til ekstremopplevelser, altså rus.

La oss voksne være selvransakende.

Sett grenser.

Krev svar.

Vær gode eksempler.

Regjeringen er i gang med en handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Der er vi særlig opptatt av et godt forebyggende arbeid, som jeg vet dere her er opptatt av også.

Et forskningsarbeid i Bergen konkluderer med at det er nødvendig å arbeid i skolene, på fritidsarenaer og i hjemmene. Samtidig. Slik kan vi oppnå gode resultater.

Forebyggende arbeid defineres på flere måter.

En måte er å komme for sent så tidlig som mulig. Det vil si at tiltakene settes inn i forkant av bruken av rusmidlene, men ikke så langt i forkant at de er fremmede for elevene.

Videre bør elevene lære seg å oppdage risikosituasjoner i forhold til røyk, alkohol og narkotika, og få praktisk veiledning i hvordan de skal takle disse situasjonene.

Dette er anbefalinger jeg slutter meg til. Regjeringens rusmiddelpolitikk skal styrke det forebyggende arbeidet rettet mot unge, og foreldregenerasjonen.

Dessuten vil vi øke støtten til de frivillige organisasjonenes rusforebyggende arbeid.

I Bergen, Oslo og Trondheim har det i flere år eksistert prosjekter som kalles ”Future”. De består av ungdommer som arbeider frivillig.

Mange av dem har tidligere brukt rusmidler, men har lagt dette bak seg og ønsker å formidle sine erfaringer til andre ungdommer, foreldre og fagfolk.

De retter seg ofte mot noe eldre ungdom enn dere som er her. Men jeg mener måten de jobber på burde kunne anvendes i skolen.

”Future” kan bistå skolen med å identifisere risikosituasjoner og snakke med stor troverdighet om hvor kort veien er fra eksperimentering og det-vil-aldri-skje-meg til at rusen tar overhånd.

Jeg tror det ville være nyttig å etablere et korps av elever og andre, både frivillige og offentlige aktører, som kan gjøre et tilsvarende arbeid i skolen.

De ville kunne framstå som et alternativ for dem som ikke ønsker å bruke rusmidler. I samarbeid med ”Future”-ungdommer kunne de informere og påvirke med stor troverdighet.

De vil kunne sørge for at spørsmål om verdivalg og bruk av rusmidler oftere ble diskutert.

Dette vil øke bevisstheten hos elevene.

Oppriktig engasjement har stor betydning, og dette er et opplegg som Regjeringen vil gi penger til.

Ungdomsundersøkelsene som er gjennomført og oppsummert i rapportene ”Ungdom og rus”, er et grundig arbeid som gir mye nyttig dokumentasjon.

Rapportene er et godt utgangspunkt for videre arbeid.

Jeg har forstått at det skal gjennomføres en ny undersøkelse om ett års tid. Da blir det mulig å måle i hvilken grad dere lykkes med arbeidet dere skal gjennomføre.

Det skal bli spennende å se hvilke resultater dere får.

Den store majoriteten av ungdom på Karmøy bruker ikke forbudte rusmidler.

I dag vier vi oppmerksomheten til det som er negativt. Det er ofte slik at det er den mest bråkete i klassen som får oppmerksomhet.

I psykologien heter det at den beste måten å påvirke mennesker på, er å belønne og styrke ønsket atferd.

Da er det tankevekkende at fagfolk, mediene og vi politikere retter så stor oppmerksomhet mot det vi ikke ønsker.

Vi må også rose det vi er tilfreds med.

Samtidig er dette en vanskelig balanse fordi ingen ønsker å bli beskyldt for å bagatellisere alvorlige samfunnsproblemer. Antall rusmisbrukere er for høyt til at vi kan tillate oss å overse det.

Men la oss ikke glemme rosen og oppmuntringene.

Og jeg vil gi blomster til dere for denne aksjonsdagen mot narkotika.

Jeg vil rose all ungdommen her som ikke ruser seg. Livet er spennende. La oss oppleve det med alle sanser åpne og edrue.

Takk skal dere ha. Dere er vår framtid.