Kjære alle sammen.

Kjære venner av idretten.

Det er løfterikt når idretten som en av landets største folkebevegelser har gående et eget verdiprosjekt hvor en av hovedpilarene er ærlighet. Vi trenger enkeltmennesker og organisasjoner som på denne måten tar ansvar og gjør sitt for at et godt samfunn skal bli enda bedre.

Idrettsbevegelsen er en vesentlig folkeoppdrager gjennom sitt arbeid, både i toppen og i bredden. Det våre barn lærer på banen og i garderoben, tar de med seg ut i livet forøvrig. En trener som ikke åpner for løgn og bedrag er derfor gull verdt for samfunnet. Trenere og andre voksenpersoner i idretten har en kjempeoppgave i å være med å oppdra unge mennesker.

Idretten kan gi hederlige og ærlige forbilder. Gjennom trening og konkurranse kan man fortelle hva som er rett og hva som er galt. Man kan skape fellesskap, solidaritet, ivareta moral og bygge karakter.

Idrettens opprinnelige ide var ikke bare fysisk aktivitet. Den skulle også utvikle deltakerens karakter og personlighet.

Idretten, i sin opprinnelse, dreide seg heller ikke bare om enkeltmennesket, men om fellesskapet.

Holdningen til andre bygget på fair play. Man tok motstanderen på alvor som menneske, man var ærlig.

Jeg har med tilfredshet sett at idrettsbevegelsen også vil basere sin virksomhet på verdier som glede, helse og fellesskap.

Jeg er glad for at alle disse verdiene blir løftet fram.

Vi trenger dem.

Og jeg vil legge til at den støtten idretten får fra staten, forutsetter en slik fokus på verdispørsmål. Dette har faktisk vært en forutsetning helt siden idrettsbevegelsen ble samlet etter den andre verdenskrig.

Samarbeidsregjeringen vil fastholde dette kravet til en verdiforankret idrettsbevegelse som nå har forrang i forhold til kommersielle eller andre interesser.

*

Vi har dessverre sett eksempler på at idretten har utviklet seg slik at dens opprinnelige idealer er truet.

Gleden over konkurranser – både for deltakere og tilskuere - smuldrer opp når løgn, fusk, bedrag og falskhet får rom. Gleden over sporten blir borte når doping forekommer, når mistankene og anklagene mot utøvere florerer.

Jeg tror det kreves mer av toppidrettsutøvernes moralske kvaliteter i dag enn tidligere. Pengepremiene er enorme, gevinstene kan utgjøre en uimotståelig fristelse for mange. Marginene er små. Juks gir store kortsiktige fordeler.

Men idretten er avhengig av ærlighet, av fair play.

Dette forsvinner når utøvere ikke er ærlige overfor seg selv. Tillitsforhold mellom trener og utøver blir frynsete når man ikke kan stole på hverandre. Vi har sett eksempler på utøvere som doper seg uten at treneren vet om det. Vi har sett eksempler på at leger eller trenere har dopet utøveren uten at han eller hun vet om det. Dette er helt ødeleggende for et byggende tillitsforhold. Det er viktig at man er enige om holdninger.

I internasjonal toppidrett har vi nå sett eksempler på en virkelighet som er blitt mer rå, egoistisk og hensynsløs. Signaleffekten fra disse sider av toppidretten er meget problematisk. Den går rett til røttene, til de store kullene i den oppvoksende generasjonen av idrettsutøvere.

Av disse grunnene har regjeringene de siste ti årene gitt Norges Idrettsforbund omlag 100 millioner kroner til arbeid med etikk og mot doping. Norge har vært en aktiv pådriver i etableringen av World Anti-Doping Agency (WADA), og var en av de første nasjonene som betalte sin andel av finansieringen for år 2002.

Samarbeidsregjeringen er i disse dager opptatt med å gi konstruktive innspill til WADA i utviklingen av et internasjonalt regelverk i antidopingarbeidet. I forbindelse med besøket til den nyvalgte IOC-presidenten Dr.Jacques Rogge i mars, stilte Regjeringen seg bak en tipunktserklæring som idrettsforbundet hadde utarbeidet sammen med Kultur- og kirkedepartementet. Jeg hadde selv gleden av å overrekke ham dette dokumentet.

Erklæringen inneholder gode forslag til hva det internasjonale arbeidet mot doping bør fokusere på. Det viktigste for oss var oppfordringen til andre stater om politiske og økonomiske bidrag til WADA, slik at denne organisasjonen blir et godt internasjonalt instrument i kampen mot doping.

Jeg har også lyst til å berømme idretten for sitt arbeid med integrering. Å bruke idretten som brobygger mellom kulturer i et flerkulturelt samfunn, er et viktig arbeid. Det er uttallige eksempler på hva en løkke og en ball skaper av positive verdier som samhold, også der ytre forutsetninger står i veien. Idrettens arbeid for sosial integrering er da også støttet med 9,5 millioner kroner i år.

”Gi rasisme rødt kort” er en aksjon som hver eneste helg når publikum rundt på våre fotballbaner. Sammen med Fotballforbundets ”Fargerik fotball” er dette eksempler på hvordan en verdidebatt kan gjøres konkret og få oppmerksomhet og respekt.

*

Det er ikke bare innen idretten, men også innen andre deler av vårt samfunn vi ser utviklingstrekk på kollisjonskurs med fair play og fellesskap, lagånd og respekt for andre mennesker.

Målet om en sunn sjel i et sunt legeme bør ikke gjelde bare for idretten.

Det er mange som i våre dager kjenner på hvordan mye av det vi trodde tilhørte de faste grunnbetingelsene for verdier og samfunnsmoral er i ferd med å endres.

Dette kan ikke bagatelliseres. Som rikspolitiker gjennom 30 år kan jeg underskrive på at det er meget kostbart og problematisk å lede et samfunn dersom man hele tiden må ”passe på alt og alle”. Et åpent demokrati forutsetter at folk flest er noenlunde hederlige og ordentlige. Det er også en forutsetning for et åpent demokrati at ikke nytelse, egoisme og materialisme får for fritt spillerom.

Uten moral kan vi ikke skape god livskvalitet.

Moralske regler er som med trafikkregler; de skal redde liv og forhindre skader. Ingen ønsker at folk skal kjøre bilene sine akkurat slik de har lyst til. Ingen vil føle seg trygge hvis folk oppfører seg akkurat slik de har lyst til i alle situasjoner.

Idrettsfolk vet mye om hvor viktig det er å følge spillets regler.

Moral har de samme målene. Den skal styre menneskelig adferd, slik at man fremmer godhet og verdighet i folks liv. Det gjør man blant annet ved å forhindre løgn, bedrag, fusk, manipuleringer, herskesyke og det å påføre andre mennesker smerte.

God livskvalitet er å bli møtt med kjærlighet og respekt og selv være i stand til å uttrykke det overfor andre. Det oppstår problemer når mennesker ikke ønsker å være moralske, og har en adferd som fremmer angst, forakt, likegyldighet og hat. En slik adferd kan være for eksempel være hensynsløs kjeftbruk på andres bekostning.

Kynismen får på denne måten gode vekstvilkår. Og i kjølvannet av kynismen finner vi ensomheten, fordi ingen riktig våger seg inn i samtaler og fellesskap som lider under en brutal omgangsform. I sin ytterste konsekvens snakker vi her om mobbing, som er en av de raskeste veiene til ensomhet og ødelagte liv.

*

Vår tids største tabu er ikke døden eller seksualitet.

Vår tids største tabuer er å ha klare oppfatninger om hva som er rett og galt. Eller enda verre; å si tydelig fra til andre mennesker om hva som er rett og galt, å stanse grenseoverskriderne.

Angsten for moralisme er blitt angst for moral. Mange i vårt folk har mistet fotfestet. Veien kan bli tung å gå hvis vi ikke er enige om vesentlige verdier og om hvor grensene skal settes.

Vår tids mangel på fotfeste blir særlig tydelig når vergeløse barn ikke får den beskyttelse de trenger fra voksne, i skolen, på idrettsbanen. Når små barn år etter år blir plaget og hundset og ingen stanser plageåndene.

Som statsminister kan jeg ikke gi den enkelte fotfestet tilbake, men den sittende regjering kan gjøre alt som står i vår makt for å mobilisere voksne til å ta ansvar og ledelse og skape fair play og lagånd.

Regjeringen ønsker våre felles verdier levendegjort blant barn og unge i idretten, - men også i skolen. Verdier som toleranse, nestekjærlighet og demokrati.

Vi styrker verdiformidlingen i skolen med flere prosjekt for å få en sterk skole gjennomsyret av et godt verdigrunnlag. Det største prosjektet heter ”Verdier i skolehverdagen” og skal bevisstgjøre barn og unge på våre felles kristne og humanistiske kulturarv.

Samarbeidsregjeringen har satt i gang en mobilisering i skolen mot mobbing. I løpet av neste år skal alle kommuner få tilbud om å delta i Olweus-programmet mot mobbing. Sammen med Barneombudet, lærernes, foreldrenes og kommunenes organisasjoner har vi også undertegnet et manifest som forplikter oss voksne til å gripe inn når vi ser mobbing.

Vi tror ikke det er mulig, og ønsker heller ikke, å få slutt på alle konflikter i skolen. Men vi gjør det klart at det er falsk toleranse fra voksne å tillate dårlig oppførsel, hersing og trakassering i klasserom, skolegårder - og idrettsarenaer.

I løpet av to år vil vi at voksne skal gripe inn når det oppstår mobbesituasjoner. Barn har merket seg at vi har satt en slik forpliktende grense, og vi får inn en strøm med positive reaksjoner på nettopp det. Vi kan ikke tolerere at bortimot 40 000 barn blir mobbet hver dag i norsk skole. Vi vil bidra til at mobbing blir historie.

Dette er for meg et verdispørsmål. Det dreier seg dypest sett om menneskeverd og likeverd.

Både i skole og idrett har vi nå altså vesentlige verdiprosjekter i gang som jeg er sikker på vil prege de som vokser opp på en god måte.

Dette er jeg glad for. Dette var jo noe av mitt håp da jeg under min forrige regjering startet Verdikommisjonen. Selv om kommisjonens arbeid er avsluttet, fortsetter arbeidet med bevisstgjøring rundt verdier. Det jeg ønsket den gang og det jeg fortsatt har tro på, er selve prosessen der man fremmer refleksjon og samtale om etiske hverdagsspørsmål. En prosess der man også sprer informasjon om gode forbilder. En prosess som kan bidra til å snu negative utviklingstrekk i samfunnet.

*

Så må vi også våge å snakke om hvem vi er, vi som skal sette grenser. Fremstår vi som gode eksempler?

I klassisk filosofi snakket man gjerne om betydningen av å fremstå som gode eksempler til etterfølgelse. Tanken var at gode handlinger i det lange løp bare kan komme fra gode holdninger.

Når vi klager over egoisme og materialisme i samfunnet vårt, og ikke minst ungdommen som mobber og eksperimenterer med rus, – ser vi da kritisk på de holdninger voksensamfunnet faktisk kommuniserer?

Hva slags holdninger formidler vi egentlig gjennom det vi snakker om, måten vi oppfører oss på, gjennom avisenes førstesider og det som er godtatt oppførsel og språkbruk for eksempel i TV-mediet?

Jeg har stilt spørsmålet før, og jeg stiller det igjen:

Når våre barn ser voksenverdenen, hva ser de egentlig?

La oss voksne gå i oss selv.

Særlig vi voksne som besitter viktige og synlige posisjoner i samfunnet. I politikken, i næringslivet, i mediene.

Leder i Arbeiderpartiet og tidligere statsminister Torbjørn Jagland er en av dem som offentlig har gått i seg selv og kritisert trekk ved den politiske kultur vi har skapt her til lands.

Jeg er enig med Jagland når han i Dagsavisen sist lørdag beskriver en tiltagende kynisme i vår politiske kultur. Mange politikere har gått foran med overbud, kravmentalitet og misnøye, og resten av samfunnet er kommet etter.

”Vi er blitt misfornøyde på et meget høyt nivå og vi vil ha mer. I en slik pengekultur der det eneste som teller er å slå det konkurrerende parti på meningsmålingene, selge en ekstra avis eller slå den konkurrerende fjernsynsstasjonen i seertall, blir alt lov –” skriver Torbjørn Jagland.

”Mer og mer energi blir brukt på å rive andre ned. Til slutt står vi tilbake tomhendte – uten styringsdyktige politikere, uten troverdige pressefolk, uten visjoner, uten løsninger. Bare negativ energi. Og ordene blir hardere og hardere.”

Jagland mener at denne utviklingen ikke bare skyldes oss politikere, men like mye tilskuerne; medier, eksperter, kommentatorer.

Jeg tror han har rett. Derfor skal vi politikere ta med oss dette selvkritiske perspektiv. Andre også. Og jeg er alvorlig redd for at vi skaper et samfunn med stadig flere misfornøyde, tross at Norge har klatret helt til topps på FN-statistikken over de beste land å bo i.

Kanskje er det også et problem at stadig flere inntar tilskuerplassene og ikke deltar. Kanskje idretten her kunne bruke sin folkeoppdragerrolle til å øke deltakelsen i samfunnet. Redusere antallet som bare skal være publikum i alle sammenhenger og aldri våge seg ut på banen. Bare sitte på tilskuerplass og bue ut deltakere.

Meningsmålingene er i en kategori for seg. Jeg har regnet ut at vi skal ha 200 partipolitiske meningsmålinger før neste Stortingsvalg. Det bærer galt avsted når enkelte meningsmålinger blir behandlet som om vi har hatt et nytt valg. En regjering kan ikke styre etter meningsmålinger som går opp og ned, selv ikke etter de store misnøyebølgene vi ser disse dagene. Vi må ha et mer langsiktig perspektiv.

Utholdenhet er et ideal for idretten. Og et ideal for meg som regjeringssjef. Jeg ønsker å holde fast ved de lange linjer, holde fast på målet, også når det butter imot. Det er i motbakke det går oppover, og grunnlaget for nye seire kan legges. Det gjelder i idretten – såvel som i politikken.

*

Velferdssamfunnet er mer enn velferdsstaten. Vi trenger en holdningsendring i samfunnet. Det er en grense for hva politikere skal befatte seg med.

Det er en grense for hvor mye ansvar kommune, fylkeskommune og stat kan ta på seg. Myndighetene kan legge forholdene til rette for et godt samfunn. Men den enkelte må selv fylle livet sitt med innhold.

Hver og en må spørre seg selv om man i det daglige vil påta seg litt større ansvar. For sine barn, for sine foreldre, for sine ensomme bekjente.

Denne regjering vil gjøre vilkårene for frivillighet bedre her til lands gjennom økt skattefritak på gaver og forenkling av regelverk.

Dette gjelder også idretten. Vi trenger ildsjelene. Vi vil oppmuntre alle som bryr seg.

Vi ønsker at hele befolkningen for eksempel skal føle et ansvar for å ta vare på naturen, på de menneskelige omgivelsene våre. Vi ønsker bilister som viser ekstra aktsomhet når de kjører forbi barn. Vi ønsker voksne som griper inn mot mobbing.

Å ta litt større ansvar koster ikke så mye for den enkelte, men for samfunnet ligger det store besparelser.

Samarbeidsregjeringen vil legge til rette for det personlige ansvar. At omsorgen for andre ikke bare er noe man overlater til treneren, læreren, sykepleieren, men at vi tar ansvar selv. At vi voksne faktisk reagerer når vi ser brudd på fair play både hos voksne og barn. Også når det skjer innad ”vårt eget lag”, i vår egen sammenheng, ikke bare når andre tråkker over grensen.

Vi skal stille krav til omgivelsene og i det offentlige. En viktig del av Regjeringens program er å fornye og forbedre offentlig sektor. Men vi må heller ikke glemme kravene til oss selv og vårt personlige ansvar.

*

Samfunnets kvalitet er avhengig av folkets moralske ryggrad.

Våre holdninger formes gjennom hele livet, men særlig i de unge år. Holdninger og verdioppfatninger påvirkes sterkt gjennom vår deltakelse i det sivile samfunn, slik som i idrettsbevegelsen.

Idretten utvikler personlighet og karakter gjennom ærlighet, styrke og utholdenhet. Og gjennom opplevelser og aktiviteter som fremmer glede, helse og fellesskap.

Takk for at dere tar oppgaven som folkeoppdrager alvorlig og vil skape hederlige og ærlige forbilder for oss alle.