Kjære alle sammen,

Vår tids tabuer er ikke døden eller seksualitet.

Vår tids største tabu er å ha klare oppfatninger om hva som er rett og galt. Eller enda verre: si tydelig fra til andre mennesker om hva som er rett og galt, stanse grenseoverskriderne. Angsten for moralisme har blitt angst for moral, og dette har gjort at mange i vårt folk har mistet fotfestet. Veien kan bli tung å gå hvis vi ikke er enige om vesentlige verdier og hvor grensene skal settes.

Vår tids mangel på fotfeste blir særlig tydelig når vergeløse barn ikke får den beskyttelse de trenger fra voksne i skolen. Når små barn år etter år er tvunget inn i et system der de blir plaget og hundset og ingen stanser plageåndene.

Som statsminister kan ikke jeg gi den enkelte fotfestet tilbake, men den sittende regjeringen vil gjøre alt som står i vår makt til å legge til rette for at mobbing ikke skal forekomme.

Det er vi voksne som må få en slutt på dette. Fra øverst til nederst i Norge starter vi nå en mobilisering av voksne til å ta ansvar og ledelse for å stanse mobbingen av våre barn.

*

Denne morgenen kommer rundt 600 000 grunnskolebarn til sine klasserom. I den videregående skole er det 162 000 elever som tropper opp i morgentimene.

Opptil 40 000 av disse elevene våkner hver morgen med en vond følelse.

De vet at de igjen skal plages, fornedres og trakasseres, bli utstøtte og ensomme. De vet at voksne ikke kan eller vil gjøre noe for å hjelpe.

Og vi vet at det er ikke mye de lærer i timene når de gruer seg til hvert eneste friminutt. Vi vet at barndommen på denne måten kan gå tapt og at veien til helbredelse er livslang.

*

De fleste av våre barn er henvist til å tilbringe tretten år i skolen. Elevene er prisgitt systemet. De velger ikke selv hvilken klasse de skal gå i og de har liten mulighet til å bytte klasse underveis.

Vi har gått på skole alle sammen.

Vi vet at det er en faktor som er avgjørende for skoletiden; det er læreren. Hvis læreren makter å legge forholdene til rette slik at klassen blir et godt sted å være for alle, så vil elevene tilegne seg gode sosiale og faglige ferdigheter. Hvis læreren ikke er tydelig og stanser mobbing, mister elevene respekt for han eller henne. Dermed har ikke læreren lenger mulighet til å formidle den grunnleggende verdien i vår kultur: respekt for medmennesker. Læreren mister i realiteten også muligheten til å formidle kunnskap.

En god klasse er ikke nødvendigvis fri for krangling, konflikter og andre ubehagelige episoder. Det sier seg selv at når mange barn og unge med ulike sosiale forutsetninger, ulike interesser og ulikt modenhetsnivå må tilbringe mesteparten av dagen sammen i en klasse, så oppstår det friksjon. Dette er normalt.

Vi skal ikke være redde for konfIikter.

Vi vet at ektepar som aldri krangler ikke nødvendigvis er lykkelige, en slik væremåte kan være uttrykk for likegyldighet.

Nei, konflikter kan være sunt. Og jeg vil legge til; lærerikt. Læreren kan bruke konflikter som et råmateriale i undervisningen. Læreren kan gjennom disse friksjonene formidle betydningen av å vise andre omtanke og respekt. Læreren får en anledning til å peke på hvilke typer oppførsel og oppfatninger som er akseptable.

Mobbing blir det når en gruppe elever får anledning til å utføre systematisk plaging av en medelev over tid uten at noen griper inn. De som mobber opparbeider seg makt i klassen, også når det går ut over deres medelever.

*

Konflikten i Midtøsten har gitt oss nok en gruppe mobbeofre i den norske skolen: jødiske barn og unge. De kommer fra familier som mener høyst ulike ting om konflikten mellom Israel og palestinerne, og de er norske. Under et besøk i det mosaiske trossamfunn ble jeg fortalt at lærere her i landet ber jødiske barn ta av seg halssmykker med Davidsstjernen for ikke å provosere andre elever. Barna blir overfalt ute på skolegårder og idrettsarenaer med lærere og voksenledere som passive tilskuere. Skoleveien er et mareritt for de små, noen har skiftet skole.

Dette kan ikke det norske samfunn være bekjent av.

Jeg trekker frem dette som et av flere opprørende eksempler på mobbing, hvor det mest opprørende er voksnes passivitet.

Ekte toleranse er å tåle og respektere at andre har andre oppfatninger og andre ståsteder enn en selv. Det er en falsk toleranse å tillate mobbing i klasserommet og i skolegården. Det er likegyldighet og ansvarsfraskrivelse når man ikke sette grenser for dårlig oppførsel, hersing og trakassering.

*

Samarbeidsregjeringen ønsker våre felles verdier levendegjort i skolen, verdier som toleranse, nestekjærlighet og demokrati. Vi vil bidra til at mobbingen blir historie.

Dette er for meg et verdispørsmål. Det dreier seg dypest sett om menneskeverd og likeverd.

Vi trenger en dyp mobilisering av holdninger. Vi må bestemme oss for at mobbing vil vi ikke ha. Vi må kunne gjøre det uten å kjenne alle årsaker, uten å ha funnet alle virkemidler. Men vi har funnet viktige virkemidler og tiltak allerede. I løpet av neste år skal alle kommuner få tilbud om å delta i Olweus-programmet mot mobbing. Regjeringen har foreslått å endre opplæringsloven slik at skolene må ta læringsmiljøet og dermed også mobbingen på alvor. Vi har også foreslått å gjøre FNs barnekonvensjon til norsk lov. Dette er ikke bare ord, her styrker vi dramatisk barns rettigheter, også i skolen.

Vi skal signere et manifest i dag, et papir. Bak dette papiret er det vibrerende barneskjebner, levende små fullverdige mennesker som ikke gis anledning til å våkne opp til skoledagen med lyst og glede. De våkner med ubehag og kanskje redsel, de gruer seg til skoleveien, utstøtelsen, plutselige overfall.

På vegne av disse barna forplikter vi oss. Fem underskrifter på ett manifest, ett felles mål, et løfte fra ansvarlige voksne om nullforekomst av mobbing innen to år.