Kjære alle sammen,

kjære KrFere

For vel en måned siden var vi rundt ett hundre stats- og regjeringssjefer fra hele verden samlet i New York for å tenne en evig flamme til minne om terrorangrepet på byen. Mange tusen uskyldige mennesker ble drept da de to fullastede passasjerflyene ble fløyet inn i kontorbygg som levende bomber. Dette var en terroraksjon med ett eneste budskap; død og ødeleggelse.

Det samme budskapet har vi de siste dagene sett i Indonesia, på Bali. Det viser at vi må fortsette vår kamp mot terror.

I året som gikk kan vi konstatere at terroristenes treningsleirer i Afghanistan langt på vei er ødelagt. Det undertrykkende Taliban-regimet er kastet.

Nå er en stabil sikkerhetssituasjon avgjørende for at det nye, sivile styret skal kunne befeste sin stilling. Derfor bidrar Norge til ISAF-styrkene for å øke sikkerheten i Kabul. Derfor deltar vi i operasjon ”Varig frihet” – både for å bekjempe terrorismen internasjonalt og for styrke den nasjonale sikkerheten i Afghanistan.

I det lange løp må arbeidet mot terrorisme og regionale konflikter likevel først og fremst føres med andre virkemidler enn de militære:

• Når ekstremister spiller på mistillit og frustrasjon, på frykt for andre kulturer, på etniske og religiøse motsetninger, så må vårt svar være vilje til dialog, satsing på økt gjensidig forståelse gjennom kontakt og samarbeid.
• Når velbeslåtte fanatikere spiller på de fattiges fortvilelse, må vi svare med vilje til økonomisk samarbeid, handel og bistand som gir håp om en bedre framtid. Norges frontrolle i internasjonal bistand er et uttrykk for dette.
• Når fortidens overgrep eller bestående urett gir fornyet næring til krigsbålet, må vi slokke det med iherdig innsats for menneskerettigheter og demokrati, for fred og forsoning. Norges fredsinnsats i Midt-Østen, i Guatemala, i Afrika – og i disse dager på Sri Lanka - er et eksempel på dette.

*

Vår tids største utfordring er den bunnløse fattigdom som store deler av verdens befolkning lever i. Derfor har Regjeringen innenfor trange rammer foreslått en kraftig økning av bistanden med nesten 900 millioner kroner til 14,4 milliarder. Jeg er stolt av å lede en regjering som kjemper for de som lider mest. Det jeg ønsker å bli husket for som statsminister, er at jeg gjorde noe for fattige og forfulgte. For menneskeverd, menneskerettigheter, mot fattigdom.

KrF satte også opp et veimerke på toppmøtet for bærekraftig utvikling i Johannesburg i høst, et møte som omhandlet temaer som er avgjørende for hele klodens framtid. Det er jo slik at hvis miljøet ødelegges og fattigdommen brer seg, så har vi ingen framtid.

Resultatet av møtet skulle gjerne vært bedre, men jeg er fornøyd med at vi oppnådde forbedringer. Jeg vil framheve målsettingen om fattiges krav på rent vann og bedre sanitære forhold, reduksjon av helsefarlige kjemikalier og ivaretakelse av det biologiske mangfold. Som et land uavhengig av de store grupperingene sto vi på og til slutt fikk vi med oss mange nok medspillere. Vår egen Hilde Frafjord Johnson var frontfigur og vakte oppsikt, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt for sin innsats.

Et gjennomgangstema for toppmøtet var ”Make a difference”. Lille Norge klarte på viktige områder å endre utfallet i positivt retning, KrF utgjorde en forskjell internasjonalt for framtidas miljø og utvikling.

Klarere kan vi ikke få demonstrert vår nøkkelrolle og hvor viktig det er med KrFere i sentrale posisjoner.

I Johannesburg hadde jeg også møte med den nye kristendemokratiske statsministeren fra Nederland. Det han var aller mest opptatt av, var den norske Verdikommisjonen som KrF tok initiativet til og som Sentrumsregjeringen nedsatte. Han fikk med seg både muntlige og skriftlige ideer og akter å realisere et lignende prosjekt i sitt land. Igjen ser vi at Kristelig Folkeparti spiller en rolle – også internasjonalt.

*

Kristelig Folkeparti gir ikke svar på alle krav eller all nød i vår tid. Og nasjonalt er vi inne i en stemningsbølge med dårlige meningsmålinger. Likevel er vi i en unik politisk situasjon. Vi har enestående muligheter for å sette opp noen veimerker for framtida, noen grunnleggende verdier.

I fjor høst satte velgerne sammen et Storting vi aldri har sett maken til i Norge. Ingen partier fikk mer enn 25 prosent av stemmene. Ikke noe topartisamarbeid danner flertall. Det kreves samarbeid mellom tre partier eller mer for å skape flertall. Jeg er glad for å lede en regjering som tar ansvar i en krevende parlamentarisk situasjon.

Samarbeidsregjeringen har utviklet et godt internt samarbeid. Vi har fått gjennomslag for de fleste av våre forslag i Stortinget.

Vi har en styringsdyktig Regjering med stort gjennomslag.

Debatten om flertallsregjeringer vender stadig tilbake. Fra tid til annen kan det virke forlokkende. Men ikke for enhver pris. Det gir lett store avstander og motsetninger internt i Regjeringen. Det kan skape handlingslammelse. Flertallsregjeringer kan fremstå som mer attraktivt enn det egentlig er.

Stoltenberg vil ha et regjeringssamarbeid med SV for å få større forutsigbarhet, som det heter.

Vel ei uke etter at investeringsavgiften er fjernet annonserte SVs leder at hun vil ha den tilbake for å finansiere sine økte utgifter. Det kan vel ikke akkurat kalles forutsigbarhet. Det vil være en økt byrde for næringslivet på ca 6 milliarder kroner i året, i en tid hvor bedriftene så absolutt bør investere for å skaffe arbeidsplasser.

Med dagens sammensetning av Stortinget har Samarbeidsregjeringen det beste utgangspunktet for å styre.

Vi har en ny kurs:

• større valgfrihet for småbarnfamiliene, gjennom kombinasjon av flere og billigere barnehageplasser og kontantstøtte.
• bedre mulighet for å greie seg på egen inntekt, og bedre arbeidsvilkår for næringslivet, gjennom reduksjon i skatter og avgifter.
• en mer offensiv miljøpolitikk, bl.a. i klimaspørsmål.
• større innsats i kampen mot fattigdom hjemme og ute.
• økt kvalitet i de grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og eldreomsorg.
• et ”enklere” Norge, gjennom reduksjon og forenkling av regelverk overfor enkeltmennesker, kommuner og bedrifter.
• en klarere forankring i verdier og i behovet for personlig ansvar.

*

Kjære KrFere,

Norsk økonomi er solid. Men det er også faresignaler: På grunn av høy rente og sterk kronekurs er arbeidsplasser i den konkurranseutsatte industrien i fare. Den høye renta gir også tunge belastninger på kommuneøkonomien og for unge i etableringsfasen. En renteøkning på 1% vil gi kommunene en ekstra belastning på ca. 800 mill. kr. En familie i etableringsfasen med lån på 1,5 mill kr. vil få en økt årlig utgift på 15 000 kr., fratrukket skattefordel blir den ca. 11 000 kr. Dette må vi motvirke.

Vårt beste bidrag til å trygge arbeidsplasser er å dempe presset på rente og kronekurs. Regjeringen legger også vekt på å få i stand et inntektspolitisk samarbeid med samme siktemål.

Svært mange, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og i det økonomiske og politiske miljø ba om et stramt budsjett. Det har vi levert. Vi kjenner på ansvaret for arbeidsplassene og for folks økonomi. Vi vil ikke forhandle bort ansvarligheten. Flere av innstramningsforslagene er vanskelige. Men vi må stramme inn for å holde orden på økonomien.

Vi må her bevare de større perspektivene. Vårt land er ikke på vei inn i armod og nød. Statsbudsjettet er på 565 milliarder kroner, det største noensinne. Sett i forhold til alle land i verden har vi en helt særegen god situasjon. Den skal vi fortsatt ivareta.

La meg nevne at vårt land på 12 år har tredoblet utgiftene til medisiner i statsbudsjettet, målt i løpende kroner. Vi har i denne perioden tredoblet utgiftene til attføring. Bevilgningen til sykehusene er doblet og vel så det. Utgiftene til sykepenger er godt over doblet siden 1990.

*

Det har vært mye debatt om Samarbeidsregjeringens distriktspolitikk. La meg da minne om følgende fra statsbudsjettet:

a. Stramt budsjett. Budsjettet legger grunnlaget for å dempe presset mot
renten og kronekursen og på den måten sikre et fortsatt sterkt og
konkurransedyktig næringsliv. Det er det beste tiltaket for distriktene -
fordi nettopp det er i distriktet mange av våre bedrifter og arbeidsplasser
ligger og verdiskapingen skjer.

b. Distriktsfond. Det opprettes et distriktsfond fra 1/7 på 500 mill som senere vil utvides til 1 mrd.

c. Regionale flyplasser styrkes. Tilskuddet til de regionale flyplassene økes fra 107 til 262,5 mill kr., dvs 145,5%. Dette kraftige løftet er nødvendig for å sikre økonomien og tryggheten på de mange mindre flyplassene i distriktene. Luftfartsverket skilles for øvrig ut som eget AS fra 1. januar 2003, noe som vil
gi større fleksibilitet og økonomisk handlefrihet i forhold til investeringer i
flyplassnettet.

d. Distriktskommisjon. Regjeringen oppretter en distriktskommisjon.

e. Styrking av regionalpolitikken. Bevilgningene til regionalpolitikken over
KRDs budsjett økes med 100 millioner. Målet for Regjeringens distriktspolitikk er å sikre bosetting og levedyktige regioner hvor alle regioner har befolkningsvekst. Innsatsen skal særlig rettes mot å utløse det store
verdiskapingspotensialet som finnes i regionene og utvikle attraktive steder med gode bo – og leveforhold.

f. Kommunale næringsfond. Regjeringen bevilger 50 mill til kommunale næringsfond via fylkeskommunene.

g. Sjømanns- og fiskefradraget økes med 10 000 til 80 000. Et fradrag som i det store og hele treffer distriktsnæringer.

h. Økt satsing på distriktsmuseene. For å bygge opp et mer robust og faglig sterkere kulturvern i hele landet blir det foreslått å øke tilskuddet til et betydelig antall viktige distriktsmuseer. Regjeringen foreslår å øke
bevilgningen til disse museene med til sammen 20 millioner.

Det er ikke tvil om at mange kommuner har en vanskelig økonomisk situasjon. Men ubalansen i kommuneøkonomien har ikke oppstått over natten. Vi ser i dag resultatet av prioriteringer fra lang tid tilbake.

Kommunenes samlede inntekter var i 2002 på 192 milliarder kroner. Aps forslag om vel 1 milliard mer til kommunene tilsvarer om lag en halv prosent av de samlede inntekter. Dette vil ikke redde kommuneøkonomien.

Når det gjelder Samarbeidsregjeringens håndtering av kommuneøkonomien vil jeg peke på følgende fakta:

2001: Vi sørget for at kommunesektoren beholdt ekstra skatteinntekter på 3 milliarder kroner

2002: Samarbeidsregjeringen avsatte mer penger (200 mill.kr.) til kommunene i budsjettet for 2002 enn det Ap-regjeringen foreslo. Resultatet for 2002 ble en vekst på 4 milliarder kroner, den sterkeste veksten siden 1997. Vi foreslår også nye regler for regnskapsføring av pensjonskostnader.

2003: Vi har lagt opp til en vekst på 2,6 milliarder kroner og innlemming av øremerkede tilskudd.

• Målet er å få ned renten til glede for folk flest, kommunene og næringslivet. At bedriftene får det lettere vil også kommunene tjene på, direkte og indirekte. En prosent redusert rente betyr at kommunene får 800 mill kroner mer å rutte med.
• Industrien advarer mot ekspansive budsjetter og viser til at stort behov for stadig mer arbeidskraft i kommunene truer industriarbeidsplassene. Også kommuneøkonomien blir berørt når det er et overordnet mål å få et stramt budsjett, som kan bidra til å få ned renten og å sikre utsatte arbeidsplasser.
• Kommunene har hatt stor vekst i inntekter og pengebruk de siste årene. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom hvor det brukes mest penger og hvor tilbudene er best. Men hovedproblemet er at selv om inntektene har økt, har utgiftsbildet og oppgavene økt enda mer. Dette må vi få en forsterket dialog om mellom stat og kommunesektor.

Så litt om bruken av oljepenger:

Det kan virke som vi ikke bruker oljepenger. Uten oljeinntektene ville Norge gått med 30 milliarder i underskudd, som vi nå tilfører budsjettet. Så til prinsippet om realavkastning. La oss bruke et bilde: Det er forskjell på Lotto-millionærer. En som bruker de fem millionene han vant med en gang, til ny bil, hytter, Syden-turer, handleturer til Sverige – og pengene er brukt opp.

En annen setter de fem millionene i banken, og bruker rentene – 400 000 kroner i året til å pusse opp huset og hjelpe barna til utdanning.

Det er dette siste vi gjør, vi bruker ikke opp oljepengene, men avkastningen. Jeg synes den siste Lotto-millionæren er den klokeste. Derfor kan vi ikke gi etter for kravet om å angripe selve petroleumsfondet.

*

Regjeringen vil øke kvaliteten innen helsetjenesten. Vi vil styrke tilbudet til de grupper som har vært lavt prioritert over lang tid. Det gjelder særlig psykiatrien, kreftomsorgen og tilbudet til rusmisbrukere. Vi legger også stor vekt på å videreføre det høye aktivitetsnivået i sykehusene. Det er gledelig at ventelistene nå blir stadig kortere. Ved utgangen av august i år var det sju prosent færre pasienter på venteliste enn året før. Det viser at vi er på rett vei.

Det er også behov for økt satsing overfor dem som har minst i samfunnet. Derfor har vi lagt fram en egen tiltaksplan mot fattigdom i Norge. Jeg har stor tro på at denne tiltaksplanen kan danne grunnlag for en bred politisk enighet om hva vi må gjøre for å fjerne fattigdom her i landet.

Regjeringen har lagt fram en handlingsplan for å redusere rusproblemene. Vi satser på bedre forebyggende arbeid blant barn og ungdom og bedre behandlingstilbud for de tyngste rusmiddelbrukerne. De skal få et godt helsetilbud og bedre botilbud.

Samarbeidsregjeringen legger stor vekt på valgfrihet. Vi ønsker å sikre valgfriheten i familiepolitikken gjennom den største satsingen på barnehager noensinne og gjennom en videreføring av kontantstøtten. Vi vil også øke valgfriheten til folk flest gjennom reduserte skatter og avgifter. Vi vil sikre foreldreretten ved å legge til rette for at foreldrene selv kan velge hvilken skole deres barn skal gå på.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for et mer demokratisk samfunn. Vi ønsker ikke et ekspertstyre i lukkede rom, men et åpent samfunn der folk får innsyn og innflytelse. Derfor er vi i full gang med et omfattende forenklingsarbeid som skal komme den enkelte, kommunene og næringslivet og frivillig sektor til gode. På en rekke områder har arbeidet allerede gitt konkrete resultater. Arbeidet skyter ny fart.

Dette er en samarbeidspolitikk alle tre regjeringspartiene setter sitt preg på.

*

I disse dager kjenner vi på hvordan mye av det vi trodde tilhørte de faste grunnbetingelsene for verdier og samfunnsmoral er i ferd med å endres. Angsten for moralisme har blitt angst for moral. Det er blitt moderne å ikke bry seg. Mange mister fotfestet.

Alt kan ikke styres gjennom bevilgninger, lover og regler. Det dreier seg også om holdninger og moral. Derfor er Regjeringen opptatt av å videreføre et aktivt verdiarbeid.

Spesielt i skolen ønsker vi å styrke verdibevisstheten, øke respekten for andre mennesker, hindre mobbing og problematferd. Flere verdiprosjekter er i gang med dette som siktemål.

Verdidebatten forsterkes nå også inn i en av landets største folkebevegelser: Norges Idrettsforbund. De har et eget verdiprosjekt som bygger på deres fire grunnverdier: Helse, Glede, Fellesskap og Ærlighet. På denne basis tar de blant annet opp kampen mot doping.

Jeg ser det som et løfterikt tegn når enkeltmennesker og organisasjoner på denne måten tar ansvar – og gjør sitt for at et godt samfunn skal bli enda bedre. Det er ikke alltid stat, fylke eller kommune alene skal løse problemene. Velferdssamfunnet er mer enn velferdsstaten.

Samarbeidsregjeringen vil legge til rette for det personlige ansvar. At omsorgen for andre ikke bare er noe som man overlater til sykepleieren eller læreren, men at vi tar ansvar selv. At vi voksne faktisk reagerer når vi ser barn blir mobbet, at vi besøker noen som er syke eller ensomme. At vi ikke forsøpler naturen og miljøet, men holder det ryddig og pent.

Vi skal stille krav til omgivelsene og i det offentlige. En viktig del av Regjeringens program er å fornye og forbedre offentlig sektor. Men vi må heller ikke glemme kravene til oss selv og vårt personlige ansvar.

Og vi må ikke glemme at vi står i en internasjonal sammenheng, hvor det viktigste er kampen for de fattige og forfulgte.