Midtøsten gjennomlever nå en dyp krise. Uansett utfall vil det politiske kartet i regionen bli endret. Til tross for de store menneskelige lidelsene og de samfunnsmessige kostnadene, opptrer dessverre ikke partene på en måte som gir håp om en snarlig bedring av situasjonen. Sammen med andre internasjonale aktører vil Norge gjøre det vi kan for å få partene inn på fredssporet igjen, men freden kan i siste instans bare skapes og bevares av dem selv.

I mer enn 50 år har den israelsk-palestinske konflikten preget nyhetene verden over. Bildene fra Midtøsten har skiftet mellom tro og håp, krig og fortvilelse. Oslo-avtalen fra 1993 la grunnlaget for et håp – et håp om en endelig fredsavtale. Utviklingen siden har rasert de snarlige utsiktene til fred. I de to siste årene har nærmere to tusen mennesker mistet livet og mer enn 20 000 personer er skadet.

Sammenbruddet i forhandlingene på Camp David, samt stor skuffelse og okkupasjonstretthet på palestinsk side, beredte grunnen for den pågående palestinske "Intifada". I de 18 månedene som har gått siden den nye intifadaen brøt ut, har det vært gjort en lang rekke framstøt for å få stanset volden og få brakt partene tilbake til forhandlingsbordet.

Denne gangen, som så ofte før, er det voldens logikk som har preget forholdet mellom partene. Vold er gjengjeldt med vold. Man er ikke kommet nærmere løsningen. Tilliten mellom partene, som var møysommelig bygget opp er blitt lagt i grus.

Det gir ytterligere grunn til bekymring når vi nå ser tegn til en stadig mer anti-semittisk holdning. I Europa har vi sett det ved angrep på synagoger og jødiske forretninger. De som bruker den alvorlige situasjonen i Midtøsten til å spre negative holdninger til jøder skal vite at slikt er fullstendig uakseptabelt. Vi må skille klart mellom holdning til israelere og jøder på den ene side og kritisk holdning til noe av det den sittende israelske regjering gjør på den andre side.

Som venn av Israel smerter det å måtte erkjenne at Israel over det siste året har ført en politikk som ikke bidrar til fred i området og som dermed ikke kan bidra til sikkerhet for Israels land og folk.

Jeg har ved flere anledninger de siste månedene snakket med partenes ledere. Israelsk side legger vekten på å få stanset de mange palestinske angrepene på israelske mål. Dette er lett forståelig. Ethvert folk som utsettes for at uskyldige mennesker på busser, på kafeer, på vei til jobb, ja, nær sagt hvor som helst blir drept, har en selvfølgelig rett til selvforsvar. Sharon viser likevel etter mitt syn for liten vilje til å innse at Midtøsten-konflikten aldri kan løses med militære midler.

Samtidig må palestinerne innse at deres mål bare kan oppnås gjennom forhandlinger. De palestinske terroranslagene er ødeleggende. De sprer ulykke, frykt, forherder kampen og rammer uskyldige.

Konflikten kan kun løses politisk, gjennom forhandlinger, der Israel garanteres sikkerhet og der palestinerne får sin stat.

Norge har engasjert seg aktivt for å få dette til. Daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland representerte Norge i Mitchell-komiteen som kom med klare anbefalinger til hvordan volden kan stanses, tilliten gjenoppbygges og forhandlinger gjenopptas. Samarbeidsregjeringen har fulgt opp med en aktiv linje fra første dag.

Også det multilaterale samarbeidet er viktig å følge opp. Det gjør vi. I Norges periode som formann i FNs sikkerhetsrådet i mars ble to viktige resolusjoner om Midtøsten vedtatt. I egenskap av at Norge er formann for giverlandsorganet ”Ad Hoc Liaison Committee”, hvor de viktigste giverne til Det palestinske området deltar, vil vi arrangere et giverlandsmøte i Oslo i slutten av april. Krisetilpasning av bistanden og palestinernes vanskelige økonomiske situasjon vil være hovedtemaer under dette møtet.

Selv i en uhyre vanskelig situasjon må vi ikke tape av syne det langsiktige målet om en rettferdig, omfattende og varig løsning på Midtøsten-konflikten. Den må være basert på hver stats rett til å leve i fred innen sikre og anerkjente grenser, fri for trusler eller bruk av makt.

Et sterkt amerikansk engasjement er nødvendig for å bidra til dette. Partene må sette seg ned ved forhandlingsbordet og gjenoppta forhandlingene.

Jeg vil understreke at innsatsen fra frivillige organisasjoner, kirker og trossamfunn er viktig for det langsiktige forsoningsarbeidet. Også kulturarbeidere og forfattere bidrar aktivt til å skape en fredskultur, for eksempel gjennom PEN-bevegelsen. Alle slike tiltak som kan bidra til å motvirke polarisering og mistillit er viktig for å skape forsoning.

Midtøsten-konflikten har alltid gått i bølger. En konflikt som har vart i så mange år, kan ikke løses gjennom én avtale eller ett håndtrykk. Det kommer lett tilbakeslag. Partene hadde aldri vært så nær en løsning som på Camp David og i forhandlingene de påfølgende månedene. Disse forhandlingene viste oss konturene av hvordan en endelig fredsavtale vil måtte se ut.

Midtøsten-konflikten kan løses. Det skal ikke herske tvil om at vi fra norsk side skal gjøre alt vi kan for å bidra til en løsning slik at Israelere og Palestinere kan leve fredelig side om side.