Kjære politiker kollegaer!

Dette er en forsamling jeg har stor respekt for. Jeg vet at her er det mye kompetanse, ikke minst kunnskap om og erfaring fra hvordan politikken virker overfor det enkelte menneske.

Dere har den fordel, men også de utfordringer og problemer det kan være å møte menneskene der de bor og lever, i større grad enn vi rikspolitikere kan.

Samarbeidsregjeringen sier i Sem-erklæringen at vi vil føre en politikk som verner om livet og som viser respekt for menneskeverdet.

Vi ønsker å føre en politikk som verdsetter personlig ansvar, gir frihet for enkeltmennesket, verner om familiene og ivaretar forvalteransvaret.

Det er kommunene som står nærmest til å formidle disse verdiene overfor enkeltindividet.

Det er dere som er samlet her som er ansvarlig for de viktigste velferdstjenestene i landet.

Derfor har Regjeringen prioritert denne konferansen med bred deltakelse.

***

Dagens verden preges av mange og raske forandringer.

Mennesker verden over knyttes tettere sammen på grunn av internasjonaliseringen av økonomi, teknologi og kultur.

Det blir enklere og billigere å overføre og dele kunnskap, uavhengig av tid og sted.

Kunnskap blir viktigere for den enkelte og som innsatsfaktor i den nye økonomien.

Beslutninger kan desentraliseres, og folk har lettere innsyn i offentlige forhold.

Utviklingen innen moderne medier og kommunikasjon kan gjøre det enklere for enkeltmennesker og grupper å delta i samfunnsdebatten.

Dere har i lang tid måtte forholde dere til en utvikling med stadig mer kompetente og krevende brukere.

Innbyggerne stiller klare krav til tjenestene som ytes, og de forventer å møte en brukerorientert og serviceinnstilt kommune.

Folk nøyer seg ikke lenger med å legge en stemmeseddel i valgurnene hvert fjerde år. For så å evaluere politikerne – dvs. kaste eller gjenvelge dem – etter fire år.

De vil også kreve å bli hørt når tjenestenes omfang og kvalitet skal utformes.

Dette gjelder både enkeltindivider og bedrifter.

Det gjelder de svakeste i vårt samfunn. De som trenger å bli sett som et helt individ med et mangfold av behov som det offentlige skal hjelpe å løse.

Også de sterkeste som med sin kompetanse og økonomiske ressurser kjenner sine rettigheter har sterke krav til saksbehandling og effektivitet.

Kommunenes oppmerksomhet må derfor være rettet utover mot sine innbyggere for å fange opp mangfoldet i deres behov.

For å lykkes med dette er det viktig å legge tilrette for gode og direkte kommunikasjonsformer.

Greier ikke kommunene å imøtekomme innbyggernes krav og forventninger på en måte de forstår og aksepterer vil andre løsninger kunne tvinge seg fram.

***

Til forskjell fra mange andre europeiske land, står kommunesektoren i Norge og de andre nordiske landene for hoveddelen av produksjonen av velferdstjenester.

Et mangfold av tjenester de fleste av oss er avhengige av hver dag.

Nær en fjerdedel av alle sysselsatte arbeider i kommunesektoren.

(Tallet varierer noe fra kommune til kommune avhengig av størrelse, fra 30 prosent i små kommuner til 20 prosent i stor kommuner.)

Vi vet også at andelen sysselsatte som arbeider i kommunesektoren er klart høyere i distriktene enn i sentrale strøk.

I Langtidsprogrammet (2002-2005) er det regnet på hvor stort framtidig behov kommunesektoren har for arbeidskraft.

Forutsetningene er at vi skal opprettholde samme standard og dekningsgrader på de kommunale velferdstjenestene og videreføre den opptrappingen som er vedtatt innenfor helse- og omsorgssektoren (reformalternativet).

Da vil behovet være 205 000 flere årsverk i kommunesektoren i 2050 enn i 1998. Dette tilsvarer om lag 50 prosent økning.

Disse tallene bør gi grunn til refleksjoner.

Hvordan skal vi bruke arbeidskraften på en måte som gir flest mulig og best mulig tjenester?

Alle kommuner vil måtte forholde seg til en skjerpet konkurranse om arbeidskraften.

***

Det er ingen grunn til å skjule at sysselsettingstallene jeg refererte til, forteller oss at utfordringen vil bli særlig stor for små distriktskommuner dersom de skal kunne opprettholde og videreutvikle sitt velferdstilbud.

Den skjerpede konkurransen om arbeidskraften – og særlig den mest kompetente delen av den – gjør at alle arbeidsgivere må ta på alvor å tilrettelegge for attraktive arbeidsplasser.

Lønn vil alltid være en konkurransefaktor.

Jeg vil tro at dette er en konkurranse kommunene ikke kan ta sikte på å vinne.

Men det vil være mange andre tiltak som kan hjelpe. Slik som tiltak for å skape flatere strukturer. Mer ansvar i utførelsen av arbeidsoppgavene. Gi muligheter for ansatte til i større grad å forme sine egne arbeidsdager. Og utvikle bredere fagmiljøer.

Jeg vet kommunesektoren i lengre tid har hatt oppmerksomhet og et godt arbeid på arbeidsgiverrollen og myndiggjøring av de ansatte.

Anslaget på arbeidskraftbehovet viser også at det er nødvendig å fortsette, og også intensivere arbeidet med å vri personellressursene fra administrative oppgaver til tjenesteyting.

Vi har ikke råd til å bruke mer enn det som er høyst nødvendig til administrasjon dersom vi skal kunne tilby et velferdstilbud som brukerne er fornøyd med.

Behovene innen de grunnleggende tjenestene som helse, omsorg og utdanning er store og vil fortsette å vokse.

Befolkningsutviklingen i seg selv vil tvinge frem dette. Vi kan ikke regne med at vi vil få en mindre offentlig sektor i årene som kommer.

Antall eldre og omsorgstrengende vil vokse kraftig de neste 50 årene.

Samarbeidsregjeringen har varslet fortsatt realvekst i kommunesektoren. Kommunene kan likevel ikke basere seg på at nye og endrede krav til tjenestene bare kan løses gjennom økt ressurstilgang.

Vi er også nødt til å bruke de midlene vi har på en mest mulig effektiv måte.

Jeg vet at mange av dere lenge har drevet et aktivt effektiviseringsarbeid, og at dere nå føler at dere har kommet til et punkt hvor det ikke er forsvarlig å ”presse sitronen enda mer”. Likevel er det nok en del forskjeller kommuner i mellom.

Vi har derfor tillit til at dere fortsatt vil se etter muligheter for omstilling og forenkling basert på lokale forhold som dere kjenner best..

***

Et overordnet mål for Regjeringen er å sørge for at brukerne får tjenester av høy kvalitet som passer til den enkeltes behov.

Skal vi nå våre mål, må vi få til en omstilling og modernisering både i stat og kommune, i samspillet mellom forvaltningsnivåene, og mellom kommunene.

Overfor kommunene har Staten først og fremst en rolle som tilrettelegger av rammer for modernisering og omstilling.

Kommunene må selv, med utgangspunkt i en vurdering av lokale behov og lokale ressurser, modernisere egen virksomhet.

På statlig nivå skal vi arbeide for rammebetingelser som åpner for mange typer løsninger.

Kommunenes utfordringer vil ligge i å utnytte disse for å utvikle et tjenestetilbud som tåler møtet med brukernes forventninger.

Jeg vet at det i mange kommuner gjøres et godt arbeid både når det gjelder å brukerorientere tjenestene, og når det gjelder å effektivisere driften. I staten har vi mye å lære av det arbeidet dere allerede har gjort.

Men vi kan bli enda bedre – jeg tror ennå vi har et potensial for å integrere brukerperspektivet i den daglige driften gjennom ulike former for brukerinnflytelse.

***

Regjeringen ønsker å styrke det lokale selvstyret, ganske enkelt fordi vi tror at kommuner med handlingsrom er en forutsetning både for et reelt lokalt demokrati og for å få en effektiv og brukervennlig lokalforvaltning.

Disse to rollene, effektiv tjenesteprodusent og arena for demokratisk innflytelse - som er de to sentrale rollene kommunene fyller - henger også sammen.

Oppgaveløsning nær brukeren er den beste forsikringen vi kan ha for at ressursene brukes på mest mulig effektiv måte.

Samtidig gir det innbyggerne gode muligheter til å påvirke tjenestetilbudet som danner rammen om deres hverdagsliv.

Brukerne har høye krav og disse kan ikke innfris på alle områder. Noen oppgaver er viktigere enn andre oppgaver for det offentlige å løse.

Det er politikernes oppgave å prioritere innenfor en samlet ramme, og det er en stor utfordring å formidle disse prioriteringene på en tydelig måte, slik at innbyggerne kan se helheten i kommunens tjenestetilbud.

Også Staten har et ansvar her. Det er helt på det rene at vi som er rikspolitikere må bli flinkere til å overlate til lokale politikere å prioritere lokale saker.

Når vi delegerer ansvaret for å løse en oppgave til kommunene, skal dere også få dette ansvaret fullt ut.

Dette er viktig for ikke å undergrave ansvars- og tillitsforholdet mellom kommunepolitikere og innbyggerne i de sakene kommunene har ansvar for.

***

I tiden framover må båndene mellom lokalpolitikere og innbyggere styrkes, ikke svekkes.

En klar rolleforståelse – både i kommunene og på statlig nivå - er en forutsetning for dette.

Hovedregelen for Regjeringens styring av kommunesektoren skal være rammestyring, ikke detaljstyring.

Vi vil fortsette arbeidet med å trappe ned bruken av øremerkede tilskudd, samt plan-, rapporterings- og kompetansekrav.

Vi har gjenopptatt og skal videreutvikle prosjektet ”Et enklere Norge” og samtidig ha oppmerksomheten rettet mot å redusere framveksten av nye tilskuddsordninger, nytt regelverk og nye rapporteringskrav overfor kommunesektoren.

På prioriterte nasjonale satsingsområder vil det imidlertid fortsatt være aktuelt å benytte sterke statlige styringsvirkemidler overfor kommunesektoren.

Vi vil også videreutvikle konsultasjonsordningen mellom Staten og kommunesektoren.

Rammebetingelsene for kommunesektoren handler særlig om regelverket som styrer sektoren, og om sektorens økonomiske rammer.

***

Gjennom programmet "Et enklere Norge" har det som kjent blitt gjennomført et prosjekt med gjennomgang av statlig regelverk.

Prosjektet bygger på en grunnleggende forståelse av at når kommunesektoren er tillagt ansvaret for å løse en oppgave så skal kommunene også være ansvarlig for å organisere oppgaveløsningen på egnet måte.

Ved høy grad av statlig styring, er det fare for at kommunenes og fylkeskommunenes rolle gradvis endres fra aktiv handling til passiv etterlevelse av statlige initiativ og forventninger.

Statlig regelverk som vedtas ut fra hensyn som ønskes ivaretatt innen én sektor kan få uheldige konsekvenser for en annen sektor. Slik kan statlig regelverk fremstå som fragmentert og få utilsiktede virkninger når løsningene skal gjennomføres lokalt.

Prosjektet er nå inne i gjennomføringsfasen, der regler blir fjernet.

Prosjektet er primært rettet mot forenkling av eksisterende regelverk. Men allerede i desember sendte kommunal- og regionalministeren ut et brev til de andre departementene hvor det gikk frem at prinsippene som har vært brukt også skal gjelde for fremtidig regelverk.

Det er viktig å ha fokus på innholdet i statens regelstyring av kommunene og fylkeskommunene også fremover.

Regjeringen vil nå også foreta en gjennomgang av statlig tilsyn, også tilsynet med kommunesektoren.

Målet for gjennomgangen må være å sørge for avgjørelser som har rot i lokale forhold og som ivaretar lokal handlefrihet og styring, samtidig som befolkningens tillit til avgjørelsene og tilsynet sikres.

***

Regjeringen vil styrke kommuneøkonomien.

I Sem-erklæringen varslet vi fortsatt realøkning av kommunesektorens rammer i denne stortingsperioden.

Regjeringen vil sikre at det er godt samsvar mellom oppgaver som blir pålagt kommuner og fylkeskommuner og de midler som stilles til rådighet for å gjennomføre dem.

Vi må konstatere at vi i dag fortsatt har en situasjon med en generelt for svak økonomisk situasjon i sektoren, og at det fortsatt er for mange bindinger knyttet til de økonomiske rammene.

Samtidig er det viktig å minne om at Stortinget og regjeringen har viktige velferdsoppgaver som ønskes løst, og at kommunesektorens store omfang må tilsi stram nasjonaløkonomisk styring.

Dere vet bedre enn noen andre at kommunene overhodet ikke er tjent med renteoppgang og store lønns- og prisøkninger.

En vesentlig del av kommunesektorens inntektsgrunnlag må være frie midler, dvs skatteinntekter og rammetilskudd.

Dette er i tråd med regjeringens mål om mer frihet og økt handlingsrom for kommuner og fylkeskommuner.

Det vil for det første gi større rom for lokale prioriteringer, slik at kommuner og fylkeskommuner på en bedre måte kan tilpasse tjenestetilbudet til innbyggernes behov.

Når det gjelder de konkrete økonomiske rammene er det for tidlig å varsle disse allerede nå. Både rammer og andre konkrete økonomiske spørsmål kommer vi tilbake til i forbindelse med RNB og kommuneøkonomiproposisjonen for 2003.

***

Rus- og psykiatriproblematikken er ikke godt nok fanget opp gjennom kriteriene i dagens inntektssystem, noe som antakeligvis først og fremst rammer storbyene.

Regjeringen har satt i gang et arbeid der siktemålet er å utvikle kriterier som kan kompensere kommuner som har merutgifter knyttet til rusmiddelomsorg og psykiatrisk behandling.

I det videre arbeidet med inntektssystemet vil vi legge vekt på at utgifter grunnet sterk befolkningsvekst skal bli tatt tilstrekkelig hensyn til i inntektssystemet.

Vi vil basere innbyggertilskuddet på nyere befolkningstall. Videre vurderer vi om det er behov for å innføre kriterier i inntektssystemet, som ivaretar at vekstkommuner i perioder vil ha høye kapitalutgifter.

Men vi vet også at det er et sterkt engasjement særlig i utkantstrøk for å legge inn kriterier for klima og for avstandsulemper og hva dette f.eks. krever av kommunalt veivedlikehold etc.

Vi vet at dagens inntektssystem ikke fanger opp alle forhold som påvirker kommunenes økonomi.

Vi har derfor jevnlige gjennomganger av inntektssystemet nettopp med sikte på å gjøre det mest mulig rettferdig.

Regjeringen anser Nord-Norge-tilskuddet og regionaltilskuddet som viktige virkemidler i distriktspolitikken.

Gjennom disse tilskuddene sikres små kommuner og kommuner i Nord-Norge muligheten til å ha et høyt nivå på det kommunale tjenestetilbudet.

***

Som dere alle er kjent med sier Regjeringen i Sem-erklæringen at finansieringen av barnehagesektoren skal legges om.

Vi legger imidlertid ikke skjul på at dette er en vanskelig sak som setter våre prinsipper for finansiering og styring av velferdstjenester på prøve.

Regjeringen ser barnehager som et vesentlig element i en god velferds- og barnepolitikk. Nå er det viktig at denne oppgaven prioriteres både av oss og av dere.

Vi har et klart mål om full dekning og lavere foreldrebetaling.

Regjeringen mener likestilling av kommunale og private barnehager i forhold til offentlige overføringer, er nødvendig for å nå disse målene.

Det er viktig å skape forutsigbare vilkår for barnehagetilbyderne, også for å ivareta mangfoldet og kreativiteten som i dag finnes.

En omlegging vil kunne utformes på ulike måter.

Regjeringens plan for ny finansiering innebærer at alle godkjente barnehager på sikt vil få samme tilskudd for samme tjenester.

Parallelt vil vi trappe opp størrelsen på tilskuddet, hvor målet er at offentlige tilskudd vil utgjøre om lag 80 prosent av det en barnehageplass koster.

Vi vil komme nærmere tilbake til disse spørsmål i kommuneproposisjonen for 2003.

***

På fredag la Regjeringen fram en ny melding for Stortinget om oppgavefordelingen.

Nye oppgaver for lokaldemokratiet – lokalt og regionalt nivå. Vi gir i denne meldingen vår tilrådning om oppgavefordelingen mellom fylkeskommunen og fylkesmannen, og mellom fylkeskommunen og kommunene.

Som sagt tidligere, er regjeringens utgangspunkt at avgjørelser skal fattes så nær dem det angår som mulig.

Å desentralisere og delegere ansvar og myndighet er en sentral del av den fornyelse og forenkling av offentlig sektor som vi er i gang med.

For kommunene og fylkeskommunene betyr det at de skal gis større handlefrihet og selvstendighet.

Vi mener at det vil gi et mer reelt lokaldemokrati og en effektiv og brukervennlig forvaltning.

***

Regjeringen tilrår at ansvaret for miljø- og landbruksoppgaver på regionalt nivå ikke overføres fra fylkesmannen til fylkeskommunen.

Det skyldes dels at vi generelt mener oppgavene skal løses på lavest mulig effektive nivå.

Vi vil derfor i stedet desentralisere flere miljø- og landbruksoppgaver til kommunene.

For eksempel lokale forurensingsspørsmål, konsesjonssaker, delingssaker og de bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene.

Dels skyldes det at de resterende miljø- og landbruksoppgavene er av en slik karakter at staten fortsatt bør ha ansvaret for dem.

Vi har gått gjennom oppgavene, og sett at dette er typiske statlige oppgaver, som for eksempel tilsyn, godkjenning og kontroll, og/eller oppgaver som ville gjort fylkeskommunen til en overkommune dersom de ble overført.

Samtidig som kommunene gis nye oppgaver, må fylkeskommunen fornyes og styrkes i rollen som regional utviklingsaktør.

Regjeringen vil gi fylkeskommunene økt myndighet i forvaltningen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler.

Også desentralisering og delegering av andre virkemidler som har betydning for regional utvikling vurderes.

For å styrke fylkeskommunenes rolle som regionalpolitisk utviklingsaktør, vil vi i langt større grad desentralisere avgjørelser om bruken av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene under Kommunal- og regionaldepartementet til fylkeskommunene.

Fylkeskommunene vil sammen med det regionale partnerskapet få ansvar for å prioritere bruken av disse virkemidlene til ulike formål.

For å være en god utviklingsaktør må fylkeskommunen være aktiv tilrettelegger, samarbeidspartner og pådriver for nye løsninger.

Fylkeskommunene må vektlegge helhet, brukerbehov og medvirkning.

En viktig del av det regionale utviklingsarbeidet er å se sammenhenger og å forbedre hele det regionale samfunnet ut fra nasjonale, regionale og lokale mål og behov.

Vi ser for oss at fylkeskommunens rolle skal utvikles fra myndighetsutøver til en partner i regional utvikling.

Fylkeskommunen må ta de nødvendige initiativ for å videreutvikle partnerskapet regionalt.

Regjeringen ønsker også å prøve ut alternative modeller for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.

Nærmere bestemt vil vi iverksette et begrenset antall forsøk med enhetsfylke, som betyr at fylkesmannens og fylkeskommunens administrasjon samles i ett forvaltningsorgan.

Vi åpner også for kommunal oppgavedifferensiering, som betyr at enkelte kommuner – som avgrensede forsøk – kan prøve ut å få ansvaret for en eller flere fylkeskommunale eller statlige oppgaver.

Vi vil være restriktive i så måte når det gjelder fylkeskommunale kjerneoppgaver.

***

Skal kommunene kunne løse det mangfold av oppgaver de har ansvar for på en måte som gjør innbyggerne fornøyde, må kommunene ha tilstrekkelige økonomiske, organisatoriske og menneskelige ressurser.

I en situasjon med knapphet på kvalifisert arbeidskraft, ser vi at flere kommuner har utfordringer når det gjelder å skaffe kompetent arbeidskraft.

Mindre kommuner vil kunne ha vanskelig for å tilby faglig utviklende miljøer for høyt utdannet arbeidskraft.

Manglende tilgang på arbeidskraft kan i noen tilfeller være en større trussel mot velferdskommunen enn stramme økonomiske rammer.

Slike utviklingstrekk gjør at mange kommuner nå diskuterer både utvidet kommunesamarbeid og kommunesammenslutninger.

Landets kommunalpolitikere har et viktig ansvar for å vurdere hvilke løsninger som gir mest velferd for innbyggerne og som sikrer rekrutteringen av kompetent arbeidskraft.

Gevinsten av kommunesammenslutninger skal i første rekke komme innbyggerne til gode.

Utbyggingen av kommunikasjoner de siste tiårene har medført at mange kommuner og lokalsamfunn er knyttet sammen og avstander og reisetid er krympet.

Større kommuner kan i slike tilfeller ha bedre muligheter til å utnytte økonomiske ressurser på en mer effektiv måte, og dermed kunne tilby sine innbyggere flere og bedre tjenester.

Likevel vil geografien i vårt land tilsi at for mange kommuner vil en sammenslutning være praktisk vanskelig og gi lite gevinster.

Et mer forpliktende samarbeid kan for mange være et alternativ til kommunesammenslutning.

For regjeringen er det viktig at disse debattene og avveiningene tas lokalt. Vi har ingen tro på tvangssammenslutninger.

Regjeringen vil heller ikke ”tvinge” kommuner til sammenslutning ved å strupe småkommunenes økonomi.

Men regjeringen har en klar holdning til at kommuner – uansett størrelse – som havner i en vedvarende vanskelig økonomisk situasjon og ber om ekstraordinær statlig hjelp, vil bli stilt overfor krav til å vurdere nødvendige omstillingstiltak.

Herunder interkommunalt samarbeid eller kommunesammenslutning.

Initiativene til kommunesamarbeid og kommunesammenslutning må tas lokalt og utgangspunktet for debatten bør være hvordan innbyggerne i kommunen kan sikrest et best mulig tjenestetilbud.

Regjeringen vil legge til rette for dette gjennom virkemidler som inndelingstilskudd som sikrer kommunene statlige overføringer på samme nivå som før sammenslutningen. Delvis kompensasjon for engangskostnader knyttet til sammenslutningsprosesser. Og endringer av regelverk.

Et eksempel på det siste er momsregelverket som vi nå arbeider for å gjøre nøytralt i den forstand at det ikke skal skilles mellom om kommunene løser oppgavene selv, kjøper tjenester av andre kommuner eller av private aktører.

***

Den forrige Regjeringen inngikk en avtale med partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv. Samarbeidsregjeringen har fulgt opp dette initiativet.

Den mest synlige delen av avtalen har vært målsetningen om redusert sykefravær i løpet av avtaleperioden.

Men like viktig for Regjeringen er det at vi må få flere til å stå i arbeid til pensjonsalder - m.a.o. få hevet den reelle pensjoneringsalderen.

Og vi må motvirke utstøting fra arbeidslivet.

Alle disse tre målsetningene er motivert nettopp ut fra at for de fleste enkeltindivider vil arbeid være et gode.

Men det er heller ingen tvil om at det er sløsing med samfunnets ressurser at så mange mennesker ikke får utnyttet sine ressurser til å skape verdier og felles velferd i samfunnet.

En funksjonshemmet og utviklingshemmet person - nesten uansett hvor sterke funksjonssvikter - kan gjøre en større samfunnsinnsats på en tilpasset arbeidsplass enn på et kommunalt dagsenter.

For mennesker som ønsker å gjøre en slik innsats, og ikke får anledning til det, tror jeg vi kan konkludere slik Sandman-utvalget gjorde det: Arbeid er helsefremmende.

Regjeringen legger derfor vekt på å gi arbeidsrettede tilbud til utsatte grupper.

Det er tross alt lettere å holde folk i arbeid enn å få dem inn igjen hvis de først har falt utenfor.

Innsatsen for å prøve ut folk på attføring gjennom arbeidstrening og omskoleringstiltak før eventuell uføretrygding, er blitt betydelig styrket.

Arbeidsmarkedet i Norge er svært stramt. Og arbeidskraft vil i stadig stigende grad bli en knapphetsfaktor i årene fremover.

For å opprettholde vår velstand og produksjon av viktige tjenester, inkludert velferdstjenester, trenger vi en stor arbeidsstyrke og høy yrkesaktivitet.

Vi har i dag en betydelig strøm ut av arbeidsmarkedet bl a via sykmelding og uførepensjonering.

Regjeringen vil motvirke dette gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv, reaktivisering av uførepensjonister, og en stor satsing på attføring.

I 2001 hadde vi om lag 64 000 yrkeshemmede i gjennomsnitt.

Over 40 000 av disse var på ulike attføringstiltak. Vi vil ta med oss alle erfaringer og innspill vi kan bruke, inn i dette arbeidet.

***

Regjeringen arbeider for tiden med en tiltaksplan mot fattigdom. Den har tre hovedgrep:

* Tiltak som hindrer at folk blir fattige

* Tiltak som bidrar til å styrke evnen til selvforsørgelse og arbeid

* Tiltak for å forbedre velferdstjenestene

Arbeid er det ene stikkordet, men det er også etter Regjeringens mening den viktigste veien ut av fattigdom. Det er også viktigste virkemiddel for å forebygge fattigdom.

Det viser all erfaring.

Derfor er sammenhengen mellom arbeidet for et inkluderende arbeidsliv og fattigdomsbekjempelse så sentral.

Jeg vil derfor gi dere en sterk oppfordring - om å gå tilbake, og levere egne bidrag for å skaffe flere virksomheter for et inkluderende arbeidsliv i kommunesektoren.

De siste tallene jeg har fått viser at det totalt er inngått 277 avtaler.

Dette er for svakt. Men det kan ha sin forklaring i at kontaktene for et inkluderende arbeidsliv er under ansettelse i trygdeetaten.

Men den ventetiden er over, nå må vi sørge for at det blir regelen, ikke unntaket å være såkalt IA-virksomhet.

For å gjøre oppfordringen enda mer direkte: Altfor få kommuner og kommunale etater og virksomheter, er blant virksomhetene for et inkluderende arbeidsliv.

De siste tallene viser at det kun er inngått 32 samarbeidsavtaler i kommunesektoren.

Og det haster - med tanke på å få kraft bak satsingen før evaluering skal foretas allerede midtveis neste år.

Jeg vil understreke dette sterkt - og ønsker dere og oss lykke til i arbeidet med et inkluderende arbeidsliv.

***

Regjeringens politiske grunnlag er tuftet på et positivt menneskesyn.

I dette ligger også at vi har tro på at kommunepolitikere selv ønsker å gjøre en best mulig jobb mot våre felles mål.

Og i det ligger også at vi ønsker en god kontakt og et tett samarbeid.

Jeg føler at vi har et godt samarbeid på enkeltsaker, og vi har hatt stor nytte av kommunesektorens innspill og arbeid bl.a. på regelverks- og rapporteringsforenkling.

Vi har nå etablert gode arenaer for samarbeid i forhold til fornyelses- og forenklingsarbeidet.

Konsultasjonsordningen har gitt oss gode muligheter for dialog om de viktigste økonomiske problemstillinger direkte mellom kommunesektoren ved KS og regjeringens medlemmer.

Jeg er innstilt på at dette samarbeidet skal fortsette og utvikles videre.

Takk for oppmerksomheten.