Det er interessant å se at noen partier arbeider med regjeringsalternativer. I de lanserte alternativene legger Arbeiderpartiet seg til venstre for sentrum, sammen med Sp og SV. Til høyre prøver Carl I. Hagen å lansere et Frp – Høyre - alternativ. Samarbeidsregjeringen (H, KrF og V) ligger i midten mellom disse to. Dette medfører en grei avklaring.

I det siste har man søkt å finne orden i det politiske landskapet. Samarbeidsregjeringens partier lever godt med vår plassering, mellom de to andre mer teoretiske alternativene. Vi har et godt samarbeid, evner å gi landet et ansvarlig budsjett der viktige prioriteringer for alle tre regjeringspartiene er gitt god balanse.

Flere av de andre partiene ser derimot ikke ut til å være helt komfortable med sine ”plasseringer”. Frp frir til Høyre, men Høyre sier nei. Arbeiderpartiet viser liten entusiasme i tilknytning til den såkalte ”venstrealliansen”. Grunnen er vel at det tradisjonelt er store politiske forskjeller mellom Ap, SV og SP. Vi ser det i synet på EU og NATO, i miljøpolitikk og gasspolitikk, bruken av handlingsregelen og pengepolitikk og i synet på privatisering. Arbeiderpartiet som har lang erfaring fra regjeringsarbeid, vet at for store indre spenninger er umulige hvis man skal lede landet.

Forsøket på å skape allianser og en viss orden har foreløpig gitt magert utbytte.

Det er verken galluper eller kreative allianseforslag som skaper det reelle politiske bildet, men folket ved valg. Etter valget i fjor høst ble det sammensatt et Storting der ingen parti har mer enn 25 prosent av stemmene og ikke noe topartisamarbeid kan danne flertall.

I et uoversiktlig politisk landskap ropes det gjerne etter en flertallsregjering. Det er forståelig. Men dette er ikke nødvendigvis noen løsning med det Stortinget vi har nå. Tenkelige flertallsregjeringer i dag vil inneholde så store indre spenninger at det lett kan føre til handlingslammelse. Det er vi absolutt ikke tjent med!

Noen har tatt til orde for at Samarbeidsregjeringen bør ta Fremskrittspartiet med, og slik etablere et flertall. Det er ikke aktuelt for Kristelig Folkeparti. Den politiske avstanden er altfor stor i sentrale politiske spørsmål som miljøpolitikk, distriktspolitikk, alkoholpolitikk, bistandspolitikk og bio- og genpolitikk, for å nevne noe.

En regjering skal være enig fra time til time i alle spørsmål, ikke bare ha sammenfallende syn i noen saker i Stortinget.

Også politiske kommentatorer har gjennom det brokete politiske landskapet søkt med sin skarpeste linse etter nøkkelen til å skape orden. Nøkkelen de har funnet i det parlamentariske systemet er Kristelig Folkeparti. Partiet har derfor naturlig nok kommet spesielt i medienes søkelys. Det synes vi er positivt, men samtidig utfordrende. Mange av framstillingene er tendensiøse. Sannheten er at KrF får mye gjennomslag i regjering. La meg nevne noen eksempler: Prioriteringene i statsbudsjettet viser en historisk høy satsing på bistand, barne- og familiepolitikk, helse og omsorg. Vi har fått gjennom en bio- genpolitikk som tar vare på menneskeverdet. Regjeringen fører en mer offensiv miljøpolitikk enn den forrige regjeringen og har lagt fram en plan for å bekjempe fattigdom, for å nevne noen saker.

Samarbeidsregjeringens vilje til å drøfte budsjettløsninger med ulike partier, viser at det viktigste er ikke hvem man samarbeider med, men hva man samarbeider om. Ap satte seg selv utenfor innflytelse ved manglende vilje til å komme regjeringspartiene nok i møte. I stedet foreslo partiet å ødelegge kontantstøtten, slette det foreslåtte skattefradrag for støtte til frivillige organisasjoner (6000 per år) og beskatte bedrifter så høyt at arbeidsplasser kommer i fare.

Til slutt var det Fremskrittspartiet som viste størst vilje til kompromiss innenfor de samme ansvarlige rammer regjeringen la fram. Avtalen ble preget av mange saker med god KrF-profil: 1 milliard ekstra til kommunene, 1,5 milliard ekstra til bedrifter og sysselsetting, over 600 mill kroner mer til ulike helsetiltak og redusert avkorting av pensjon for pensjonistpar.

Samarbeidsregjeringen har nå igjen greid å få et budsjett gjennom i Stortinget der hovedlinjene i vårt opprinnelige forslag er beholdt. Det gir et godt grunnlag for å styre den økonomiske politikken.

Framover fortsetter vi arbeidet for verdier og fornyelse. Samarbeidsregjeringen er innstilt på et konstruktivt samarbeid med partiene i Stortinget. Den politiske situasjon krever vilje og evne til samarbeid. Det har folket rett til å forvente av oss alle.